søndag 28. juli 2013

Sakte - sakte


Det er tidlig morgen. Alt er stille som om verden ennå slumrer. Havtåken er i ferd med å sprekke som troll for sola. Sjøen ligger blank som fløyel og lar solstrålene speile seg så de kan glitre som ny slepne Swarovski krystaller. Det er et øyeblikk av magi – et øyeblikk av lykke.
 Foto: Astrid Dyve

Å leve livet langsomt er kanskje ikke helt trendy. Man skal jo yte – være effektiv – bidra. Vise at man har engasjement og handlekraft – vise at man er en ildsjel. Ikke bare på jobb – men i alt man gjør. Vi løper gjennom livet. Kjapp kjapp kjapp og hei hvor det går!

Hva løper vi fra?

Foto: Astrid Dyve

 
Jeg ble kanskje ufrivillig satt til virkelig å leve livet langsomt denne sommeren. Det kan føles frustrerende når man ikke er vant med det. Ingen spinning timer med dampende musikk og høy puls. Ikke noe farting hit og dit med bilen på høygir. Ikke noe. Bare være…
 
 
Sjelen liker det. Kroppen godtar det. Så begynner etter hvert ting å falle på plass. Man kommer i balanse – finner roen innvendig. Og man begynner å nyte – i stedet for bare å yte.

 
Før oppsøkte jeg sjøen og havet for å finne ro. Denne sommeren er jeg en del av den. Der ute i havgapet kan jeg bare være i det. Alt harmonerer og gir resonans langt inn i sjelen. Hjerte synkroniserer sin rytme med bølgene – med vinden – med jordens egen kraft.
 Foto: Astrid Dyve

Jeg har tapt mitt hjerte til den vakre kystperlen Nevlunghavn. Der hvor mottoet er: «Kom som en gjest – reis som en venn». Der hvor hav møter himmel og vinden setter fart. Der kan jeg puste inn frisk sjøluft – senke skuldrene og være i ett med naturen.
 
 
Foto: Astrid Dyve
 
Å vandre over svaberg og blomsterenger og kjenne duften av dansende markblomster gir ro i sjelen. Det å rusle gjennom havna en forsommerdag hvor hvitmalte hus med idylliske små hager omkranser det hele. Kjenne lukten av sjø og olje. Se fiskerne som sitter og bøter garn og fiskehandleren som kommer ut i sine sjumilsstøvler og tømmer fiske kassene for is. En stor gråmåke spankulerer utenfor i håp om å få en lettjent matbit. Havet blinker ertende og sier; kom…
Ren idyll – ren magi.
Foto: Astrid Dyve

Så når juli og ferien kommer forvandles med ett denne stille pletten på jord til en sydende gryte av mennesker og båter og yrende liv. Da er det fint å sitte litt på siden og se på det hele. Se at havna er levende.
Foto: Astrid Dyve

Men snart – snart kan jeg igjen rusle ned dit og kjenne at roen har senket seg og alt er som før. Kanskje kjøper jeg noen reker eller en fiskemiddag eller to på brygga og tar en kaffe på Gjestgiveriet - før jeg tusler «hjem» til mitt - lykkelig for at jeg kan være en del av dette vakre. At jeg kan leve livet langsomt om jeg vil.
"Paradiset finner du i ditt eget hjerte"– sa Thor Heyerdal.
Nevlunghavn er i mitt hjerte. Det er ett av mine jordbærsteder - mitt Mjelle. Kanskje forteller jeg om mine andre jordbærsteder en gang - som også er i mitt hjerte.
Har du et jordbærsted - et sted hvor du kan puste ut - finne ro og leve langsomt?
Noen ganger i livet er det godt å leve langsomt...
Caspian kan å leve langsomt - innimellom
 
Foto: Astrid Dyve
 

Nyt Lisa Ekdahl sin sommerfriske sang om å gå sakte - barbent

 
 
 
Hvis alle hadde funni seg et Mjelle..
Terje Nilsens fantastiske stemningsfulle sang.
Nyt!
 
 


tirsdag 23. juli 2013

Da er det godt å være til


I dag fikk jeg smaken av min egen barndom.  Min barndoms sommer.

Jeg ruslet nedover den veien jeg har gått så mange ganger før. Sola skinte fra skyfri himmel og det var varmt! I veikanten så jeg et morelltre – ikke i noens hage – det bare sto der, med modne bær hengende forførisk ned mot meg. Røde søte og fristende. Akkurat som det gamle morelltreet «hjemme» som var mitt yndlings tre. Fantastisk å klatre i. Og med en fin plass til bare å sitte – lene seg mot den glatte fine stammen – se opp på bladene som duvet i vinden og lekte gjemsel med funklende solstråler. Bare sitte der og drømme seg bort. Og når sommeren kom og bærene rødmet om kapp med sola var det bare å ta for seg. Den smaken. Den smaken kjente jeg i dag. Og brått var jeg tilbake til mitt morelltre, som hadde stått der i kanskje et halvt århundre om ikke et helt. Helt fra det det prydet en fattigslig husmannsplass og fram til vi med vårt husbankhus inntok plassen hundre år etter.

 
I min barndoms somre skinte sola fra klar himmel hver dag. Det var varmt og det var bading fra morgen til kveld. Det luktet av kaprifol og nattfiol i sene kvelder. Det var latter – det var sang. Det var leirbål. Det var lunt. Det var såre godt.
 

Det er deilig å gjenskape disse bildene – lydene – smakene – luktene. Om ikke alt er sant så er det sant for meg. Og jeg tok fram alt dette i dag. Som en skatt som var gjemt i en kiste som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Det er aldri for sent å skape seg en lykkelig barndom, sies det. Det er mange løvetannbarn der ute som jeg vet ikke bare har gode minner å ta fram. Kan man skape seg gode minner? Uansett så er det kanskje noen bilder som er gode og da er det verdt å la de lyse fremst i hukommelsen.

Jeg er så velsignet heldig at jeg bare kan hente opp disse minnene. De er mine opplevelser. Det var nok ikke så rosenrødt, men jeg velger det slik.
 

Denne sommeren har virkelig vært en nøkkel til den skattkisten. Jeg har gledet meg over hver dag hvor jeg kan stå opp til sol og varme. Frokost i det fri med reiseradioen som følge. Lange late dager under en parasoll. Lune kvelder med tente lykter og klar blekblå himmel. Sove ute under åpen himmel. Barbent i gresset. Bade i kald sjø. Luktene – lydene.

Juli vil bli god, sa en god venn til meg i juni hvor jeg ennå satt der med gipset vond arm og syntes våren og forsommeren forsvant mellom fingrene på meg og livet var litt på vent.
 

Juli ble god den. Den er god. Og jeg priser sommeren. Jeg priser barndommen - som fikk meg til å se magien i alt dette vakre. Det vakre i naturen – det vakre i menneskene – spesielt når de er sommerglade!

Ha en magisk sommer videre! Jeg har tro på august også jeg!
 

PS: Jeg smakte også på villbringebær og markjordbær på turen i dag. Joda! Smak av SOMMER. Smak av GLEDE!

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...