tirsdag 24. september 2013

Oktoberdag i september


(Foto: Astrid Dyve)




Kjære september. Jeg trodde virkelig på deg. Du smigret meg og jeg ga deg min kjærlighet. Ingen kunne tvile på min beundring. Den ble forkynt for all verden. Du vakre, som maler verden med kraftfulle rungende farger. Du som lar himmelen bli høyere og i din raushet byr alle inn.

Så lot du deg forføre av oktober. Han bergtok deg med storm og overøste deg med  regn som du lot deg drukne i.
Jeg gikk ut for å puste.

Vinden lekte sisten med bladene, som ennå hadde grønn forventning i seg. Den hvisket stille at dette var siste dans. Men de skulle jo få lov til å oppleve sitt siste fargesprakende crescendo før oktober kom? Du hadde fargelagt fjellet i gult og rødt og nå ventet skogens trær på å skinne i alle regnbuens farger. Lønnetreet viste med stolthet fram sin krone der den åpenbarte seg gylden og praktfull, i en kaskade av rødt og gull som er en konge verdig.





Jeg pustet inn den rå luften. Så tåkeskyene krabbe sakte oppover dalsiden. Et lite glimt av solen i en råk mellom to hvitmalte skyer ga meg håp.

Jeg gikk på gjengrodde stier og kjente lukten av fuktig jord. Steinene var sleipe og glatte og røttene fra urgamle trær kveilet seg som slanger over stien. Regnvannet hadde laget nye bekkefar. Midt i stien krevde den sin plass. Jeg vasset ut i den og kjente det kjølige vannet presse mot støvlene. 
De ikke var tette.



Jeg hørte dråpene fra trærne slå mot skogbunnen som i et drønn. En traff meg midt i nakken. Jeg skuttet meg. 
Jeg lengtet hjem.


Oktober  smøg seg også inn i huset.


Jeg la  tørre vedkubber  ovnen, fant fram fyrstikker og tente på.  De guloransje flammene slikket oppetter ovnsveggene. De beveget seg som i en brennhet tango akkompagnert av et knitrende orkester. 

Kjære september. Jeg liker deg.

Og du oktober er også en venn – bare du lærer å kjenne din besøkelsestid.




søndag 15. september 2013

Høstsonate

Høsten banker på døra. Dette fargesprakende crescendo før vintermørke omslutter oss. Det er noe melankolsk vakkert over høsten. Det er som en råk mellom liv og død. En parentes som rommer både fruktene av sommerens gleder og forspillet til vinterens dvale.

I dag vil jeg dele et lite høstdikt og mine bilder som viser noe av det vakreste som høsten har å by på.
(Foto: Astrid Dyve)






HØSTSONATE

Jeg elsker høsten, sa hun
Når verden pakker seg inn
i et hav av grått og synger i mold

Det er så melankolsk vakkert, sa hun
Når de fargesprakende trærne 
sloss om plassen
med tungsinnede tåkeskyer

Jeg blir så trist, sa hun
Når det er høst og verden vil dø
Jeg hører saksofonen 
spille i mellom gravstøttene

Jeg elsker høsten, sa hun
og forsvant inn i tåken



Jeg elsker deg, sa HAN
og spilte melankolsk sin saksofon

























onsdag 11. september 2013

September morn


Foto: Astrid Dyve

Det hadde vært en flott uke i fjellheimen. Høsten var så vidt ankommet og farget fjell og vidde i sprakende farger i nyanser av rødt og gult. September du er vakker.
Foto: Astrid Dyve
Det var tirsdag. Høstferien var over og vi var på vei hjem. Vi nærmet oss da en klar fin stemme smyger seg ut fra radioen. I det jeg hører stemmen tenker jeg på taco… Ja – taco! Jeg kjente smaken og ble med ett sulten – på taco. Jeg nevner det for min bedre halvdel og vi blir sittende å fundere på hva den koblingen mellom sangen på radioen og taco betydde.

Det er interessant hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan vi kobler og assosierer. Denne gangen var det at lørdagen før hadde vi sittet med vår obligatoriske taco-middag og sett på tv – hvor Helene Bøksle sang på Stjernekamp. Og i det jeg hører hennes stemme igjen på radioen, tenker jeg på taco. Så takk til Helene for at det ble taco på en tirsdag. Tirsdager som i min barndom betydde fisk til middag og finsk fjernsynsteater på tv. Denne tirsdagen ble noe helt annet.

Jeg ble sittende å tenke på hvordan musikk og sanger ofte blir assosiert med spesielle følelser og opplevelser. I sommer var det et radioprogram som gikk på P1 som het Selvplukk. Folk sendte inn sine historier knyttet til spesielle sanger. Det var mange morsomme og fine historier.

En dag jeg satt og lyttet på programmet, ble jeg tatt 30 år tilbake i tid. Det var september og det var aller første gang jeg skulle få besøk av han som skulle bli mannen i mitt liv. Vi spilte musikk på min lille kassettspiller. Musikken blandet seg med følelsene og spenningen som var mellom oss – denne aller første kvelden alene sammen.

Morgenen etter sitter min kjæreste på jobben og en sang på radioen gjør at han stopper opp. Sangen hadde han hørt kvelden før og dermed kom følelsene og stemningen tilbake med Neil Diamond sin sang; September Morn.

Foto Astrid Dyve


Det har blitt «vår sang». Og det gir alltid en god og varm følelse når jeg hører den sangen. Derfor kjære September – du er vakker – du er fin – du er min.
September Morn
Neil Diamond

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...