Jeg vil være lei meg!

Å ta barns følelser på alvor er langt viktigere enn vi kanskje tror. Enten vi er foreldre eller pedagoger har vi gjerne i all vår iver etter å redde situasjonen, prøvd å dysse ned barnas følelser. Vi avleder og hysjer. Vi avkrefter og overser. Når et barn gråter fordi det har slått seg eller er lei seg så gir vi kanskje trøst, men så hysjer vi og dysser vi det ned.

En mor fortalte om sin fireårige datter som nettopp hadde begynt i barnehagen. Hun gråt hver morgen da moren leverte henne. De ansatte i barnehagen tok henne med inn til de andre barna og med overstrømmende engasjement ville de få henne i lek slik at hun glemte å gråte. Avledningstaktikken virket for så vidt. Men jenta fortsatte å gråte hver morgen. I uker og måneder. Moren var fortvilt og hadde dårlig samvittighet.

Så spurte hun datteren hvorfor hun gråt og var lei seg hver gang hun skulle i barnehagen. – Jeg vil jo være lei meg, svarte jenta, - jeg vil være lei meg når du drar. Du er jo mammaen min. Men de voksne i barnehagen lar meg ikke få lov til å være lei meg.

 

Det ble gjort endringer i barnehagen. Jenta fikk lov til å få tid for seg selv når moren dro og kunne gråte i fred. Det gikk ikke lange tiden før hun heller valgte å løpe glad og fornøyd inn til de andre i stedet for å sitte for seg selv å gråte. Nå ble hun respektert for sine følelser. Nå ble hun forstått.

Som femåring fikk jeg min aller første (og egentlig den eneste, når jeg tenker meg om) barbidukke. Lykken sto i taket denne julen. Dukken hadde mørkt langt hår og kjolen var lyseblå med hvit tyll utenpå.
Det var juleselskap med tanter og onkler og fettere og kusiner på besøk. Stemningen steg utover kvelden og etter juletregang var jeg glad og opprømt. Og barbidukken holdt jeg fast i hånda. Så skjedde det fatale. Storebror hadde fått tryllesaker til jul, deriblant trylleblekk. Det skulle testes og min barbidukke ble offeret. Mørkeblått blekk over hele kjolen. Den fine lyseblå kjolen med hvit tyll. Jeg ble knust og gråt mine modige tårer. Rundt meg sto brødrene mine og en ertelysten onkel – og lo av meg!!! Ikke lett for en femåring å se humoren i en slik dramatisk situasjon. JEG GRÅT – OG DE LO AV MEG?

Meg for lenge siden

Det gikk fint med kjolen. Trylleblekket ble magisk nok tryllet bort. Men jeg satt igjen med en lærdom som skulle vise seg å bli et mønster. For jeg opplevde det igjen. At noen lo (ikke i ondskap selvsagt) når jeg var lei meg og gråt. Slike små uskyldige handlinger fra de voksnes side kan skape spor i et lite barnesinn. De sporene kan grave dype ganger om det får lov å utvikle seg. Og så lærer vi oss strategier for å unngå å oppleve det igjen.

Min strategi var å svelge gråten når noen så på. Legge lokk på de følelsene som kunne føre til tårer. Det ble kroppen som fikk ta støyten.

Nå kommer tårene lett hos meg. Og jeg har erfart at jeg må la de få komme ut og fram. Jeg respekterer meg selv og tillater meg alle følelser.

Det er også enklere for meg å respektere andres følelser nå som jeg tillater mine egne å komme til utrykk.

Så ser du et barn gråte – gi det gjerne trøst. Men la det føle at det er helt ok å gråte og vise sinne. At alle følelser er ok.

PS. Mine brødre og onkel (og flere til) klandres ikke. De så jo bare komikken og humoren i situasjonen. Og jeg har heldigvis lært meg humorens befriende kunst. Men den bør følges av en «vær varsom plakat» - spesielt i omgang med barn.

 Ha en forløsende dag!

(Alle foto: Astrid Dyve)

Livets senhøst

Før eller senere i livet vil vi alle oppleve å miste noen vi er glad i. Sorgen kan ramme hardt og brutalt. Vi kan velge å ta det kontant eller med avdrag. Men vi må igjennom den. Da er det kan hende det beste å ta sorgen i handa og la den lede oss videre på veien. Da vil vi ta det skritt for skritt – fase etter fase. Savnet vil alltid være med oss men med å gå igjennom sorgens alle faser vil vi komme dit hen at livet går videre. Og livet er verdifullt og skal tas vare på. Det skal leves!

Det å miste noen gradvis – bit for bit er også en sorg som må takles. Og det er kanskje ikke så lett å sørge når de du sørger over fremdeles er en del av livet. Men sinnet deres svinner hen – og etterlater seg svarte hull.

Kanskje er det litt diffust i begynnelsen. En setning som gjentas – flere ganger. En hendelse som nylig skjedde er glemt. Og gradvis forsvinner mer og mer. Den personen som du var så glad i – som var din trygge klippe – den som ga deg selve livet blir borte. Rollene byttes. Nå er det du som må bistå – hjelpe – pleie. Men om sinnet svinner så vil du allikevel se i øynene at der inne bor det en sjel som er den samme som du alltid har kjent.

 

 

 

 

TV aksjonen i dag handler om demens. Et viktig tema å sette på dagsordenen. Jeg håper det er mange som vil gi slik at det kan forskes mer på denne sykdommen som rammer alt for mange.

Mine barn frykter at jeg skal bli et offer for den slik mine foreldre ble. Mitt ønske er at gåten løses så vi kan gå alderdommen i møte med et klart sinn.

Ta godt imot bøssebærerne i dag!

 

 

 

 

DEMENS

Jeg ser deg
Du har sår i blikket
For du føler deg alene
og misforstått

Jeg ser deg
Du har sår i hjertet
For innerst inne vet du
det vi alle vet

Jeg ser deg
Du har sår i sjelen
For verden har forlatt deg
og du har forlatt vår
(A.Dyve)

Vågestykke

«Når kjærligheten gjør tegn til deg, så følg ham. Selv om hans veier er vanskelige og bratte»
(Kahlil Gibran)

 

Hele livet har jeg fulgt kjærligheten. Jeg har lyttet til hjerte og trodd på det det hvisket til meg i stillhet. For hjerte roper ikke høylytt. Det hvisker stille i natten. Så det gjelder å lytte. Være lydhør. Noen ganger har jeg virret rundt og trodd at hjerte ropte; Gå dit!  Ta den veien! Som regel var det omveier. Jeg hadde ikke lyttet nøye etter. Kanskje var det egoet som overdøvde det hjerte prøvde å si meg.

 

Jeg fant riktig vei - til kjærligheten. Men hvorfor er det allikevel slik at jeg holder døren kun på gløtt? Hvorfor våger jeg ikke helt å slippe de jeg elsker helt inn?

Ofte reserverer vi oss- kanskje for å   beskytte oss selv. Kanskje har vi blitt såret og som kjent; brent barn skyr ilden. Eller har vi det så travelt med å leve det perfekte liv – være den perfekte i ett og alt?

Kanskje er det skremmende og «kle seg naken» og slippe andre inn i det som rommer hele meg – med «the good and the bad and the ugly» Kanskje jeg er redd det ikke er bra nok? Er jeg så opptatt av å bare være «good» og skjuler det stygge og det mørke?

 

 

«… lær å kjenne ditt hjertes hemmeligheter og gjennom den lærdommen bli en del av Livets hjerte» skriver Kahlil Gibran videre om kjærligheten. «Hvis du i din frykt bare søker kjærlighetens fred og kjærlighetens gleder, da er det bedre du skjuler din nakenhet og går ut av kjærlighetens dør…»

 

Det handler om å våge å kle seg naken og frigjøre seg fra sitt skall. Det er mitt prosjekt. Våge å se meg selv som «bad» og «ugly» og omfavne også de delene av meg selv. For jeg rommer det hele. Og når jeg aksepterer alt dette blir det kun et lite kunststykke igjen med å åpne hjertedøren på vid gap – for menneskene jeg elsker. Så kanskje lar jeg meg da smelte – til et hjerte av gull.

HØSTMØTE
Iskrystaller
i oktober
Klirrende som glass
Var det alt du hadde å si?

Dine iskrystaller
mot mitt glødende jern
- klarte jeg ikke å smelte
dine reservasjoner?

Hva skal jeg
med mine smedfingre
Hvis de ikke var der
for å smelte deg
til et hjerte

av gull…
(AD)

 

    Alle foto: Astrid Dyve