torsdag 12. desember 2013

Det lille juletreet




Det hadde snødd i flere dager. Skogen lå hvit og stille under den fløyelsblå himmelhvelvingen. Endelig kunne de se julestjerna blinke på himmelen igjen.

Det lille juletreet sto litt for seg selv i utkanten av skogholtet. Det kjente tyngden fra snøen. Rimfrosten hadde bitt seg fast i grener og nåler da morgentåken hadde lettet og nå blinket det vagt i det svake månelyset. Det var godt å kjenne snøen som lå som et lunt og trygt teppe rundt det hele. - Bare ikke det kommer mer snø før jul for da blir børen for tung, sukket det lille juletreet. Det gledet seg ikke til jul. Det stakk til da det så hvordan de store flotte granene sto tett sammen og kniste og lo. De tårnet majestetiske og selvsikre mot himmelen. De brydde seg ikke med smågranene som sto her i utkanten. De visste at det var dem folk kom for å se på og kanskje ta med seg hjem til jul.





Det lille treet ble trist ved tanken på en ensom jul. Det hadde ikke så mange venner. De andre trærne rundt var hyggelige nok de. Men det lille treet følte seg allikevel utenfor. Det følte seg annerledes.      - De andre er så mye finere i baret, tenkte det. - Også er de så glade i å prate. De har alltid en morsom kommentar eller historie å fortelle. Det lille treet hadde aldri noe å si. Så derfor var det like greit å holde seg for seg selv. Det likte egentlig å være alene med tankene sine og stå og se på livet i skogen. Rådyrene som gikk rundt og spiste det de kunne komme over av mat. Harepus som ofte stakk innom, likte å gjemme seg under grenene til det lille treet. Det bodde en rev like bortenfor holtet og den kom smygende forbi i nattemørket. Den skulte småsurt opp på Ugla som var ute i samme ærend. Det var mus nok til dem begge, men de var jammen ikke så lett å fange. Det lille treet tok ofte småmusene under sine grener. Der var de trygge for Ugla i det minste.


I de siste dagene hadde de andre trærne snakket mye om hvem som kom til å bli felt til juletre i år. Det lille treet synes det var brutalt at menneskene kom og hugget ned trærne og tok dem med seg. Men de andre hadde fortalt om hvor flott det var å komme i hus hos menneskene til jul. De ble pyntet med lys og glitter. På greinene ble de kledd i de vakreste krystallkuler og glitrende hjerter. Under grenene ble det lagt masse fine pakker. Og det aller gjeveste var stjerna på toppen som lyste og strålte som selveste julestjerna. Det lille treet synes det hørtes fantastisk ut. – Men det er nok ingen som plukker ut meg, tenkte det trist. Tre-alvene som nå var kledd i vinterdrakt, kilte grenene med vingene sine.  – Klart du kan bli et fint juletre, sang de. Du har vokst deg vakker og du har det fineste kraftige baret og du skinner. -Ja, og dere har rosa briller på, svarte treet kjapt, men lo litt av seg selv. – Mist aldri troen, sang alvene videre. Du har levd et ensomt liv fordi du ikke ser deg selv - som det vakre treet du er. Du må åpne deg og strekke deg mot himmelen. Det lille treet strakk seg opp og kjente at det gjorde godt.



Morgenen etter kunne hele skogen oppleve den vakreste soloppgangen. Sola glødet som ild og rødmet kledelig i det den kom over horisonten. Den lyste på snøen, som dekket tjernet lenger nede i bygda, og det skinte i alle regnbuens farger. Hvem sier at snøen bare er hvit, smilte treet for seg selv og pustet inn den kalde morgenluften.

Plutselig hører de det kommer noen mennesker opp stien. En mann kommer gående og bærer på en sag. Bak kommer en dame som drar på en kjelke med ei lita jente bakpå. Hun ser nesten ut som en fra småfolket der hun sitter med rød topplue og fletter i håret. Ullvottene er fulle av snøklumper. Jenta sitter og synger av hjertens lyst: «Du grønne glitrende tre, goddag».  Meisene, som hadde søkt nattely mellom grenene på det lille treet, flakser forfjamset opp og forsvinner langt inn i skogen. De andre grantrærne begynner å hviske og tiske seg i mellom.  – Lurer på hvem de kommer til å velge? De kikker spent bort på den lille familien.

De store granene paver seg og strekker seg enda lenger opp mot den gyldne morgenhimmelen. Med selvsikker stolt mine sender de overbærende blikk bort på de mindre trærne. Før de igjen konsentrerer seg om å vise fram sin fineste fasade.

Denne lille familien baser seg fram i snøen. De stopper opp og kikker på trærne. Mannen studerer dem nøye og måler stammen med ett øye og med sagen foran seg som et vater. Jenta hopper rundt og smiler fra øre til øre. – Jeg vil ha et tre med tette fine grener, sier moren. Og det må være friske og grønne barnåler. – Og stammen må være rett, svarer faren.

- Se mamma! roper plutselig jenta med de fine flettene. – Se på det treet der! Det har fått selve sola som stjerne i toppen! Jenta hopper opp og ned og klapper i hendene. Moren går bort til jenta og ser på det lille treet. – Ja så sannelig har det det. – Det treet vil jeg ha! kvitrer jenta og hopper glad i ring rundt moren. – Det er det fineste og peneste treet jeg har sett!
Det lille treet kikker overrasket på dem. - De står og ser rett på meg, tenker det forundret. – Snakker de om meg? Mannen med sagen kommer bort til dem og kikker kritisk på treet.  – Njaaa, det var jammen ikke verst det der. Rett og fin i stammen og tett og fin i baret. Hva sier du mor? – Jeg synes det er veldig pent. Skinnende fine barnåler og stort nok til å rekke opp til taket. Rart ingen har funnet dette før? sier hun undrende. - Selve sola valgte seg ut nettopp dette treet. Det blir perfekt! Den lille jenta danser rundt så flettene flagrer.

Det er lille julaften og det lille juletreet, som ikke var så lite som det trodde, har fått hedersplassen i stua. Menneskene har pyntet det med lys og de vakreste kuler og alt stråler og skinner. Høyt i toppen, som rekker helt opp til taket, lyser en stor stjerne som funkler og glitrer. Juletreet sukker fornøyd. Her er det lunt og varmt og på gulvet sitter en nydelig jente og ser beundrende opp på det glitrende treet. Det skinner i øynene hennes og juletreet kjenner det sprenger i hjerte. En varm og inderlig følelse sprer seg utover i alle grener. Moren og faren til jenta kommer inn med favnen full av pakker og legger dem varsomt under de nederste grenene. Så holder de om hverandre og ser på det pyntede treet. – Det må da være det fineste treet vi noen gang har hatt, sier moren. – Det har en helt spesiell glans over seg.

Juletreet sprekker nesten av glede og takknemlighet. – Nå gleder jeg meg til jul! sukker det mens det stolt ser ned på familien sin.

I det fjerne kan de høre sang fra kirken. "Glade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul"
Alle foto: Astrid Dyve

torsdag 5. desember 2013

Soloppgang


«Vi trenger alle mere måneskinn og en som stryker over hår og kinn. Vi trenger rødmen av en solnedgang og legge hodet i et åpent fang…» (Louis Jacoby)

Da dette året, som snart er historie, var nytt og fremdeles fullt av blanke ark skrev jeg om mitt eneste forsett for året. Jeg slo et slag for flere solnedganger. Jeg ville se så mange solnedganger jeg kunne og jeg ville gjemme dem i hjerte som i et skattekammer.

Jeg har sett mange vakre solnedganger og det vil alltid røre meg. Men det viktigste poenget med dette var å minne meg selv på å være i øyeblikket. Være i det helt og fullt – med hele meg. Multitasking hører ikke hjemme i en solnedgang. Da skal man bare være. Her og nå.

Denne høsten har jeg også fått oppleve mange usedvanlig vakre soloppganger. Det har nesten tatt pusten fra meg og det har boblet frydefullt i hele kroppen og jeg har følt en inderlig takknemlighet. I den siste tiden har det også flommet med bilder av både vakre soloppganger og nedganger i sosiale medier og aviser. Ja, de gjør noe med oss. De kiler i hjerte og kanskje er de med å åpne hjertedøra bittelitt mer enn vanlig. Vi blir mer tilstede i oss selv og i naturen. Og når vi åpner den døra, om enn bare på gløtt så flommer det varme ut og rører verden.

MEN. Jo jeg har virkelig øvd meg på dette. Det å bare være i øyeblikket. Og når jeg er ute i naturen er det heller ikke så vanskelig. Men jeg er en person som liker å komme i mål. Jeg er kanskje mer resultatorientert enn det å bare være i prosessen. Tålmodighet har vel heller aldri vært min dyd nummer en. Men jeg øver meg. Til å nyte prosessen – til å være her og ikke der framme.

I noen dager nå har jeg vært hjemsøkt av smerter og betennelser som har sittet som en tvinge og skrustikk rundt kroppen. Bare det å puste har vært smertefullt. Tankene blir ulne og hukommelsen hemmet. Da er det ikke akkurat noen nytelse å være i øyeblikket… Da er det godt å tenke fram – at det blir nok «likar i mårra». Og slik har vel mennesker til alle tider drømt seg bort. Når livet blir for tungt så har man holdt det ut og «ridd han av» med et håp om bedre tider eller en tro på et paradis der framme. Og det er lov å ha drømmer. De hjelper oss og motiverer oss. Det er lov å ha håp om noe som er bedre. Enten man opplever sorg og har sår i sjelen eller man har fysiske smerter.

Så ja, jeg drømmer. Drømmer som er mine. Drømmer som er jordens. Drømmer om oss. Fram til neste solnedgang hvor jeg igjen kan bare være - være i den.

«Vi trenger rødmen fra en solnedgang… og trygghet når ei sol står opp»

For det kommer alltid en vakker soloppgang som synger om håp.
Alle foto: Astrid Dyve

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...