søndag 25. mai 2014

EN FARMOR I LIVET SKULLE ALLE HA


Telefonen ringte og bikkja bjeffet. Ja, det er ofte en sammenheng der. På displayet lyste det opp info fra 180.no – et telefonnummer og tilhørende adresse; Bjerggata 17.

Minner strømmet på. Bjerggata 17. Farmors hus. Og farfars’. Farfar som ”alltid” sto med hendene rundt bukseselene og steppet på dørstokken mellom kjøkkenet og stua. Med smil i øynene. Så lun. Så god. 

I det lille gamle huset var det brede dørstokker – og plass til å steppe for et lite barnebarn – som for alltid siden har elsket stepp dans.

Farfar ble borte tidlig i mitt liv. Men farmor var der. Jeg vokste opp på 60-tallet og den gang var det ikke så vanlig å ha utearbeidende mødre.

Farmor som ung


Når mor var på jobb og ikke kunne stille på forestillinger og avslutninger på skolen, stilte alltid farmor opp. Og før skolestart var hun min ”dagmamma” – selv om det begrepet ikke var oppfunnet ennå da.

I det lille huset i Bjerggata 17 – i gamlebyen med alle de idylliske hvite små husene – like ved brygga – der hadde jeg fine dager. Det var trygt. Det var godt.

Det var ingen andre barn å leke med i gata. Det var mest gamle damer i nabolaget. Kanskje passet det en gammel sjel – som hadde tatt bolig i en liten kropp?

Farmor og jeg

Jo, en ”farmor” i livet skulle alle ha. Om det er farmor, mormor – farfar eller morfar – eller tante eller en venn – alle barn skulle ha en som de kan gå til. Søke trygghet. Søke råd. Eller bare være med.
Farmor gjemmer seg bak bordet - men passer på 

Huset i Bjerggata 17 vil alltid fremkalle gode minner. Dørstokken til farfar – den bratte trappa til annen-etasje med den blankslitte stolpen på toppen. Soverommet med innbygget seng. Utedoen. Plommetrærne i hagen. Hønsehuset som farfar gjemte en radio under krigen. Minner…

I morgen skal jeg til frisøren og få en etterlengtet klipp og en god prat – med hun som nå bor i det lille hvite huset i Bjerggata 17. Med sin estetiske sans og hjerte på rette sted verner hun om det lille fine huset som rommer et hav av minner. Gode minner.


BJERGGATA 17

En glemt liten tone
Sprenger seg frem
I bevisstheten
En vag sitrende tone
Et minne

Som kanskje bare var en følelse
En fornemmelse
Små øyeblikk som var glemt
Eller bare gjemt…

Som;
Lyden av fiskerimeldingen
fra farfars gamle radio
Den grønne gyngestolen
med det knudrete stoffet
foran bokhyllen med
verdens tykkeste bibel
i skinn og gull

Som farmors lange englehvite hår
Som hun børstet
omstendelig
Satte det opp i en knute
og ble seg selv igjen

En helt vanlig morgen
en oktoberdag
i en annen tid

Den lune varme stuen
Høsten som lekte sisten med røde blader
Sugde dem opp og spyttet dem ut
i en virvelstorm
som danset samba med plommetreet til farmor

Min farmor




Meg

Mine besteforeldre



tirsdag 6. mai 2014

PROSJEKT HUND 

Jeg hadde forventninger til denne våren. Det var som den ropte mer enn sol og blomster. Den ropte nye utfordringer. Nye muligheter. Gjenklangen av ropene lyder som et ekko i stille sinn og undrende sjel. Hva var det jeg forventet?

Foto: Astrid Dyve

Jeg har så langt hatt mer enn nok med å nyte våren. Våren som kom med et brak. Med etterlengtet sol. Med varme. Med blomster i flor. Med kribling i sjelen. Jeg har latt det krype inn under huden. Bli en del av meg. Jeg er våren.

Og våren vil ha nye prosjekter. Nå skal det det gamle renses bort og nytt skal få vokse fram. Hmmm… det har ikke blitt påbegynt så mange nye prosjekter så langt registrerer jeg.
Foto: Astrid Dyve

Men jeg har et langtidsprosjekt gående. Det har jeg hatt i nærmere to år. Prosjekt valp.
Prosjekt hund. Og der har utfordringene stått i kø. Valpetiden er over. Sukk… et lettelsens sukk der altså. Men jeg må innrømme at jeg av og til kikker på bilder og videoer fra den første tiden med prinsen i huset. Sukk… et bløthjertet sukk.

Foto: Astrid Dyve

Prosjektet fortsetter. ”Man har aldri fri når man har hund” uttalte vår hundetrener før påske. Sant så sant. Slik som man aldri har fri fra foreldrerollen når man har barn.

Caspian og jeg er inne i vårt sjette hundekurs. Ikke for at vi er har så tungt for det, men fordi vi ønsker å lære mer om hvordan vi best mulig kan få til en god interaksjon og kommunikasjon. Vi gjør så godt vi kan. Da er det ikke så stas at folk vi møter kommer med litt sarkastiske bemerkninger om at ”vi tydeligvis ikke har gått på lydighetskurs med han der?” Eller; ”og han er sånn bjeffer han også” eller åja, så dere forer han for at han skal oppføre seg”
Foto: Astrid Dyve

Heldigvis klarer jeg å si rolig at vi går på kurs og vi øver oss. Og jeg vet at vår hundetrener gir oss den beste veiledningen – så får folk bare tenke sitt og mene hva de vil.

Det har aldri, i mine 29 år som mor og 30 år som pedagog, falt meg inn å kommentere barns oppførsel til folk jeg knapt kjenner. Det skulle tatt seg ut. Hvorfor er det annerledes med våre kjæledyr? Vi er like sårbare i rollen som ”foreldre” til firbente som vi er til våre barn. Usikre og redde for om vi gjør det riktig.

Så vi fortsetter prosjekt hund – med positiv forsterkning og daglig trening. Og vi lytter til erfarne fagfolk.


Foto: Astrid Dyve



Men oppriktig talt så må jeg innrømme at det var godt med en ”pause” fra omverden og bare være hund og eier i fri dressur oppe i fjellheimen sist uke – hvor bare lemenene brydde seg om Caspians oppførsel. Og de sa i fra tydelig! ”Message taken”, sa Caspian og lot dem gå. For godhjertet og snill er firbenten vår – selv om han bråker og er litt overivrig.


Og vi gjør så godt vi kan. Så håper jeg du synes det er godt nok.





Foto: Astrid Dyve



Fagfolk vi lytter til finner vi hos www.hundifokus.no 


I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...