Tenk deg at du våkner opp.
Du våkner opp – og du vet ikke hvor du er.
Tenk deg det.
Tenk at alt du ser rundt deg føles fremmed. Ugjenkjennelig.
Tenk deg det.
Du leter febrilsk etter et holdepunkt. Noe som gir mening.
Et bilde på veggen skaper et skjørt minne om noe du tror du vet. Men det glipper.
Et fremmed ansikt kommer mot deg. Snakker til deg og krever av deg.
Men du orker ikke. Vil ikke.
Du er i din egen seng og du lukker øynene for at den fremmede skal forsvinne. Slik at du kan forsvinne inn i mørkets tomhet.
Dagen gir ikke mening. Alt er fremmed.
Alt er omhyllet i et tåkeland.
Tenk deg det.
At du våkner opp og noen legger en hånd på armen din.
– Hei mor. Hvordan har du det?
Du blunker med øynene – og i et øyeblikks klarhet ser du inn i noe du gjenkjenner.
– Hei, er det deg, jenta mi, sier du.
Tåken har letnet.
I et lite glimt.
Et glimt av evigheten.
