September morn

Foto: Astrid Dyve

Det hadde vært en flott uke i fjellheimen. Høsten var så vidt ankommet og farget fjell og vidde i sprakende farger i nyanser av rødt og gult. September du er vakker.

Foto: Astrid Dyve

Det var tirsdag. Høstferien var over og vi var på vei hjem. Vi nærmet oss da en klar fin stemme smyger seg ut fra radioen. I det jeg hører stemmen tenker jeg på taco… Ja – taco! Jeg kjente smaken og ble med ett sulten – på taco. Jeg nevner det for min bedre halvdel og vi blir sittende å fundere på hva den koblingen mellom sangen på radioen og taco betydde.

Det er interessant hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan vi kobler og assosierer. Denne gangen var det at lørdagen før hadde vi sittet med vår obligatoriske taco-middag og sett på tv – hvor Helene Bøksle sang på Stjernekamp. Og i det jeg hører hennes stemme igjen på radioen, tenker jeg på taco. Så takk til Helene for at det ble taco på en tirsdag. Tirsdager som i min barndom betydde fisk til middag og finsk fjernsynsteater på tv. Denne tirsdagen ble noe helt annet.

Jeg ble sittende å tenke på hvordan musikk og sanger ofte blir assosiert med spesielle følelser og opplevelser. I sommer var det et radioprogram som gikk på P1 som het Selvplukk. Folk sendte inn sine historier knyttet til spesielle sanger. Det var mange morsomme og fine historier.

En dag jeg satt og lyttet på programmet, ble jeg tatt 30 år tilbake i tid. Det var september og det var aller første gang jeg skulle få besøk av han som skulle bli mannen i mitt liv. Vi spilte musikk på min lille kassettspiller. Musikken blandet seg med følelsene og spenningen som var mellom oss – denne aller første kvelden alene sammen.

Morgenen etter sitter min kjæreste på jobben og en sang på radioen gjør at han stopper opp. Sangen hadde han hørt kvelden før og dermed kom følelsene og stemningen tilbake med Neil Diamond sin sang; September Morn.

Foto Astrid Dyve

Det har blitt «vår sang». Og det gir alltid en god og varm følelse når jeg hører den sangen. Derfor kjære September – du er vakker – du er fin – du er min.

September Morn

Neil Diamond

Duggfrisk morgen

Siden midten av mai, etter det berømte fallet og påfølgende uker med gips, har jeg ikke hatt klokke på armen. Armen er ennå for stor.  Det har vært fint å være uten klokke på armen. I ferien trengte man jo strengt tatt ikke noe klokke overhode. Man sover når man er trøtt og spiser når man er sulten.

Og strengt tatt trenger jeg ikke noe klokke nå heller. Selv om hverdagen har kommet og trening står på timeplanen på morgenen. Jeg har en firbent kar som står for vekking. Presis på samme klokkeslett – hver morgen – uansett ukedag – uavhengig av ferie eller ei.

Denne morgenen som morgenen før, våknet jeg grytidlig. Det vil si ALT for tidlig. Avisbudet sto for vekkingen og det var helt umulig å sovne igjen. Ryggen verket og jeg klarte så vidt å snu meg. Det var vondt å ligge – men enda vondere å prøve å komme seg opp av senga.

Etter et par timer begynte Ole Lukkøye på jobb igjen. Jeg kjente at jeg gled sakte men sikkert inn i drømmeland. Pling! Den firbente vekkerklokka mi var på plass. Ut NÅ! NÅ! Jeg stønnet høyt og han kom for å trøste. Ååååå – vil sove! Men jeg vet at det er bare å kreke seg opp og ut. Og det haster!

Min firbente vekkeklokke
Foto: Astrid Dyve

Stille morgen. Sola skinner og verden er i ferd med å våkne. Jeg tar med prinsen til Hundremeterskogen. Det er verken folk eller fe å se – selv om jeg er ganske sikker på det er en og annen alv og en fe i denne lille skogen. Båndtvangsperioden er over i dag og jeg tar sjansen på å la prinsen få sin frihet i en stakket stund.

Han løper lett mellom kratt og trær – over stokk og stein og det lyser GLEDE fra hver celle i den lille kroppen. Han får snuse under hver busk om han vil. Gleden smitter. Glemt er vond rygg og trøtt hode.

Jeg puster inn den morgenfriske lufta. Kjenner sola varme der den lyser i tynne striper mellom gran og furu.

Ser at høsten nærmer seg men ennå vaier sarte blåklokker i veikanten og bringebærene er fremdeles søte og fristende.

 

 

 



Hjem igjen til god frokost med egg og nesle te. Snart i vei til trening. Men først nyte også denne stunden.

 

 

 

Jeg kikker på en video på nettet. «Nytelsesrevolusjonen». Hmmm… Damen bak videoen viser hvordan hennes morgen ser ut. Hvordan hun sitter ute i sola – ved siden av krukker med Lavendel. Hun nyter sin grønne juice og en kopp kaffe. Ser på utsikten. Ser en humle som sitter på blomsterpotta for å tørke seg etter nattens duggfelling.

Hun snakker om å legge inn litt nytelse hver dag. «Hvordan kan du sette av en liten grønn lunge på 3-4 minutter til DEG selv i dag?» var hennes spørsmål denne morgenen.

Disse små tingene i hverdagen og i våre rutiner som kan vokse seg store og vakre om vi bare SER. Ser det store i det lille. Ser det vakre i alt.

 

Denne sommeren skulle stå i nytelsens tegn for meg. Ikke som i fråtsende nytelse eller materiell overdådighet. Bare å være i øyeblikket. Være oppmerksom på det rundt meg. Se – lytte – smake – puste – nyte - LEVE!

Jeg tror jeg tar med meg denne Nytelsesrevolusjonen videre inn i seinsommeren og inn i høsten.

 

Akkurat NÅ – her jeg sitter på verandaen - kom det en liten sommerfugl og satte seg på tastaturet mitt og kilte meg forsiktig på handa. Det var som den hvisket; Du er på rett vei.

 Foto: alle naturbilder tatt av Astrid Dyve

(Damen med Nytelsesrevolusjonen kan du finne på Facebook under Gudinneskolen)

Seinsommer

Foto: Astrid Dyve

«En sommer er over…». Stemmen til Kirsti Sparboe runger sørgmodig fra radioen. Ingen Reiseradiosommer uten. En Reiseradio som har sunget på siste verset - for denne gang.  

Foto: Astrid Dyve

Jeg holder fast på sommer’n. Den er jo ikke over. Vel har den blomstrende høysommeren begynt å falme – men ennå har den ikke visnet til høst.

Jeg drømmer meg dit hvor det er mer sommer enn de fleste andre steder. Ved kysten skinner sola fra høy klar himmel. Havet lokker ennå med noen fine varmegrader og er klarere og grønnere og byr på seg selv.

 Foto: Astrid Dyve

Seinsommer. Smak på ordet. Jeg synes det smaker godt. Det lukter godt.

Det smaker blåbær og epler. Det smaker kantarell og skog.

Det er seinsommerkveld. Sola rødmer i vest og takker høytidelig for seg med et lite nikk. Feriegjestene har pakket og dratt. Det er stille – så stille. Jeg kjenner duften av kaprifolium. En liten vind stryker fløyelsmykt over huden.. jeg grøsser lett. Men ennå er det lun kveld. Jeg puster inn lukten av sjø og duggvått gress og fuktig jord.

 Foto: Astrid Dyve

Seinsommer.

Jeg tenker at jeg er i livets seinsommer. Det føles godt. Min ungdoms vår er over. Jeg har levd ut min sommer og alt som jeg sådde på våren har nå fått blomstre – og nå; en sommer er over… bare å innrømme det. Men langt igjen til høst – og jeg kan nyte det å være i livets seinsommer.

Rekefabrikken i Nevlunghavn
Foto: Astrid Dyve

Foto: Astrid Dyve



Nå kan jeg høste av mine erfaringer og mine opplevelser. Jeg kan se hva livet har lært meg og visdommen tar jeg med meg videre inn i dagene som venter.

Jeg finner en ro. Som en gylden kornåker duver i vinden, flyter jeg i den. Jeg er midt i livet. Og der i midten finner jeg balansepunktet - mellom det jeg har lært og erfart og alt det som venter av nye eventyr. Midt i denne aksen er alt bare ro. Jeg kjenner likevekten.

 Foto: Astrid Dyve

Jeg har sagt det før; jeg liker alle årstider. Derfor møter jeg livets årstider og tar de som de kommer. Det er lenge til høst – nå vil jeg nyte myke seinsommerdager. Nyte frukten av det jeg har sådd.

Foto: Astrid Dyve

Foto: Astrid Dyve

Foto: Astrid Dyve

Fornøyd?

«Er det noen som er fornøyd med seg sjøl her?» Spinning instruktøren rakk handa høyt i været og utfordret oss som satt der andpustne og med svetten drivende fra hver en liten pore i huden. «Er det INGEN som er fornøyd med seg sjøl?» Noen av oss rakk halvveis og halvhjertet opp ei hand. «Det er LOV å være fornøyd med seg sjøl. Og alle har NOE de kan være fornøyd med» fortsatte hun. Flere av oss ble modigere og strakk handa nesten opp til hakehøyde…

Jeg for min del kom til at jeg var kjempefornøyd med meg selv akkurat der og da. Jeg hadde kommet meg i vei på trening og satt der på sykkelen «tidlig» mandag morgen og ga meg selv den beste starten på uka. Og jeg har blitt tøff nok til å la valpen – som ikke lenger er så valp men heller en fjortis å regne – være hjemme alene. Og han klarer seg visst veldig fint uten at matmor er tilstede 24/7 – twentyfour/seven.

 

Jeg skal øve mer hver dag på å finne ting jeg er fornøyd med – med meg selv – med andre – og livet i særdeleshet.

Det å være fornøyd – med jobben – med oss selv – med livet vi har valgt er kanskje en øvelse og en treningssak. Men finner vi små ting som vi faktisk er veldig fornøyd med vil det skape mestringsfølelse og tilfredshet. Mennesker som er tilfredse og kjenner at de mestrer noe i livet har det gjerne godt med seg selv - og med andre. Og alle mestrer noe!

Det har vært tema denne sommeren i forhold til vår fjortisvalp – MESTRING. Usikker og redd det meste som han har vært, var det viktig å hjelpe han til å mestre livet som hund i en stor og skummel verden. Det har gått i sosialisering og miljøtrening. Vi har gitt ros og trygghet – og mye kos. Men det som kanskje virkelig har satt fart på hans mestringsfølelse er når han får utfolde seg i LEK.

 

Vi har lekt mye med valpen vår. De lærde strides – som lærde ofte gjør – om hvor bra det er å oppmuntre til lek med hunden. Jeg er ikke i tvil om hva som er rett for vår hund. Og det er alt jeg kan si noe om. Når han snapper frisbee eller en ball i lufta så tar han en æresrunde med nesa i sky og er storligen fornøyd med seg selv. Og han får masse ros på veien. Her bygges det selvtillit og mestringsfølelse. Eller når han får i oppgave å søke etter en bortgjemt leke eller noen godbiter. Da er det med stolthet han tar imot klapp og godord om hvor dyktig han er.

Barn lærer gjennom lek. Det tror jeg ikke de pedagogiske lærde en gang strides om. Barn opplever og oppdager verden gjennom lek. Og slik er det i dyreverden også.

 

Læring gjennom LEK. Mestring gjennom LEK. Vi er Homo Ludens - det lekende menneske.

Hva med oss voksne som prøver å mestre dette livet som er gitt oss? Har vi sluttet å lære gjennom lek – eller har vi bare sluttet å leke?

Mange ønsker å realisere seg selv og finne sitt størst mulige potensiale. Vi går på selvutviklingskurs og leser alt vi kommer over om hvordan bli leder i eget liv. Ikke noe galt i det. Men det blir ofte en evig søken etter noe… og vi graver i nåtid og fortid og enda lengre tilbake, for å finne hva som blokkerer og hindrer oss i å bli den beste utgaven av oss selv. Kanskje vi skal slutte å grave. Kanskje er vi allerede realisert? Kanskje vi skal begynne å finne det som er oss her og nå. Finne NOE som vi faktisk er fornøyd med. Smått eller stort.

Kanskje vi skal åpne opp for mer LEKENHET og GLEDE! Kanskje det er det som gir oss et fullverdig lykkelig liv?

Kanskje?

Er det noen som er fornøyd med seg selv her?? Smått eller stort? Kom igjen da – opp med handa!

 

Ha en lekende fornøyd dag!

Er det no’ sak

Klar ferdig - ut på tur

 

«Er det no sak og være glad». Min kjære gamle mor bruker å komme med denne kommentaren når hun hører om hvordan vi har det. Hvordan vi lever – for vi lever godt. «Det er’kke no sak», svarer jeg da. «Og vi er takknemlige for alt» skyter jeg inn, liksom for å rettferdiggjøre oss.

Det er ikke no sak å være glad. Jeg kjente det var veldig sant da vi sist helg dro til fjells og i søndagssol fikk mulighet til å vandre over myrer og bergrabber. Vi hadde med spann og et håp om å finne fjellets gull. Molter. Og vi fant vi fant! Det var tue på tue fulle av de flotteste bær som lyste mot oss som små soler i et eget univers.

 

Det gir fred i sjelen å gå slik å plukke fra naturens skattekammer. Det er oss gitt og med respekt skal vi sanke. Jeg gikk der og kjente takknemlighet og glede. For hvert bær som trillet glad ned i spannet var det som hjertet ble fylt med en sitrende forventning.

 

Noen spiste rett av tua og syntes omveien om spannet var helt unødvendig

Jeg tenkte på de som levde før oss. De som levde av jorda – av det naturen hadde å gi. De behandlet den med respekt.  Nå er det utflukt til nærmeste Kiwi eller Rimi butikk for «å høste» det vi trenger. Kanskje har kantarellene vi trenger til viltgryta kommet fra Latvia – sukkerertene fra Peru – og bønnene fra Sør-Afrika. Her i nord trenger vi mat fra sydligere breddegrader for å ha frisk mat gjennom en lang og kald vinter. Men om sommeren er det masse flott kortreist mat å få tak i.

 

Mange bønder i Norge satser på økologiske spennende og gode produkter.
Vi er så heldige at når vi er på vei til fjells kjører vi alltid - ikke forbi – men innom Veikåker gård. Der kan vi kjøpe dagsferske økologiske egg og kjøttmat fra vilt og fra lykkelige griser som Hanne Høne lar få gå ute i skogen. Og jammen har hun gjerne noen wienerbrød (fra dalstrøka innafor)  og kaffe og god prat å tilby også.

 

 

Og for meg som foretrekker sjømat kan vi kjøpe det ferskt og nesten rett fra fiskeskøyta ved Nevlunghavn brygge når vi er i ved kysten.

 

Heldigvis er det flere og flere som blir bevisst på å bruke kortreiste og gjerne økologiske produkter – framfor bare å være bevisst på pris. Jeg blir lykkeligere av å lage mat av gode fine ferske råvarer. Og kan jeg plukke tomat og chili og urter fra egen «hage» - er jeg ekstra glad og fornøyd.

 

Og nå har jeg molter i fryseren – og kan glede meg til moltekrem på julaften. Og i dag plukket jeg villbringebær i veikanten rett ovenfor huset vårt. Mer kortreis blir det ikke.

 

Og jammen skal jeg se etter sopp i skogen også.

Det er masse bær der ute. Nok til alle – og det er gratis! Løp og plukk!

Er det no sak å være glad – da? J

God matauke!

Sakte - sakte

Det er tidlig morgen. Alt er stille som om verden ennå slumrer. Havtåken er i ferd med å sprekke som troll for sola. Sjøen ligger blank som fløyel og lar solstrålene speile seg så de kan glitre som ny slepne Swarovski krystaller. Det er et øyeblikk av magi – et øyeblikk av lykke.

 Foto: Astrid Dyve

Å leve livet langsomt er kanskje ikke helt trendy. Man skal jo yte – være effektiv – bidra. Vise at man har engasjement og handlekraft – vise at man er en ildsjel. Ikke bare på jobb – men i alt man gjør. Vi løper gjennom livet. Kjapp kjapp kjapp og hei hvor det går!

Hva løper vi fra?

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg ble kanskje ufrivillig satt til virkelig å leve livet langsomt denne sommeren. Det kan føles frustrerende når man ikke er vant med det. Ingen spinning timer med dampende musikk og høy puls. Ikke noe farting hit og dit med bilen på høygir. Ikke noe. Bare være…

 

 

Sjelen liker det. Kroppen godtar det. Så begynner etter hvert ting å falle på plass. Man kommer i balanse – finner roen innvendig. Og man begynner å nyte – i stedet for bare å yte.

 

Før oppsøkte jeg sjøen og havet for å finne ro. Denne sommeren er jeg en del av den. Der ute i havgapet kan jeg bare være i det. Alt harmonerer og gir resonans langt inn i sjelen. Hjerte synkroniserer sin rytme med bølgene – med vinden – med jordens egen kraft.

 Foto: Astrid Dyve

Jeg har tapt mitt hjerte til den vakre kystperlen Nevlunghavn. Der hvor mottoet er: «Kom som en gjest – reis som en venn». Der hvor hav møter himmel og vinden setter fart. Der kan jeg puste inn frisk sjøluft – senke skuldrene og være i ett med naturen.

 

 

Foto: Astrid Dyve

 

Å vandre over svaberg og blomsterenger og kjenne duften av dansende markblomster gir ro i sjelen. Det å rusle gjennom havna en forsommerdag hvor hvitmalte hus med idylliske små hager omkranser det hele. Kjenne lukten av sjø og olje. Se fiskerne som sitter og bøter garn og fiskehandleren som kommer ut i sine sjumilsstøvler og tømmer fiske kassene for is. En stor gråmåke spankulerer utenfor i håp om å få en lettjent matbit. Havet blinker ertende og sier; kom…

Ren idyll – ren magi.

Foto: Astrid Dyve

Så når juli og ferien kommer forvandles med ett denne stille pletten på jord til en sydende gryte av mennesker og båter og yrende liv. Da er det fint å sitte litt på siden og se på det hele. Se at havna er levende.

Foto: Astrid Dyve

Men snart – snart kan jeg igjen rusle ned dit og kjenne at roen har senket seg og alt er som før. Kanskje kjøper jeg noen reker eller en fiskemiddag eller to på brygga og tar en kaffe på Gjestgiveriet - før jeg tusler «hjem» til mitt - lykkelig for at jeg kan være en del av dette vakre. At jeg kan leve livet langsomt om jeg vil.

"Paradiset finner du i ditt eget hjerte"– sa Thor Heyerdal.

Nevlunghavn er i mitt hjerte. Det er ett av mine jordbærsteder - mitt Mjelle. Kanskje forteller jeg om mine andre jordbærsteder en gang - som også er i mitt hjerte.

Har du et jordbærsted - et sted hvor du kan puste ut - finne ro og leve langsomt?

Noen ganger i livet er det godt å leve langsomt...

Caspian kan å leve langsomt - innimellom

 

Foto: Astrid Dyve
 

Nyt Lisa Ekdahl sin sommerfriske sang om å gå sakte - barbent

 

 

 

Hvis alle hadde funni seg et Mjelle..
Terje Nilsens fantastiske stemningsfulle sang.
Nyt!

 

 



Da er det godt å være til

I dag fikk jeg smaken av min egen barndom.  Min barndoms sommer.

Jeg ruslet nedover den veien jeg har gått så mange ganger før. Sola skinte fra skyfri himmel og det var varmt! I veikanten så jeg et morelltre – ikke i noens hage – det bare sto der, med modne bær hengende forførisk ned mot meg. Røde søte og fristende. Akkurat som det gamle morelltreet «hjemme» som var mitt yndlings tre. Fantastisk å klatre i. Og med en fin plass til bare å sitte – lene seg mot den glatte fine stammen – se opp på bladene som duvet i vinden og lekte gjemsel med funklende solstråler. Bare sitte der og drømme seg bort. Og når sommeren kom og bærene rødmet om kapp med sola var det bare å ta for seg. Den smaken. Den smaken kjente jeg i dag. Og brått var jeg tilbake til mitt morelltre, som hadde stått der i kanskje et halvt århundre om ikke et helt. Helt fra det det prydet en fattigslig husmannsplass og fram til vi med vårt husbankhus inntok plassen hundre år etter.

 

I min barndoms somre skinte sola fra klar himmel hver dag. Det var varmt og det var bading fra morgen til kveld. Det luktet av kaprifol og nattfiol i sene kvelder. Det var latter – det var sang. Det var leirbål. Det var lunt. Det var såre godt.

 

Det er deilig å gjenskape disse bildene – lydene – smakene – luktene. Om ikke alt er sant så er det sant for meg. Og jeg tok fram alt dette i dag. Som en skatt som var gjemt i en kiste som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Det er aldri for sent å skape seg en lykkelig barndom, sies det. Det er mange løvetannbarn der ute som jeg vet ikke bare har gode minner å ta fram. Kan man skape seg gode minner? Uansett så er det kanskje noen bilder som er gode og da er det verdt å la de lyse fremst i hukommelsen.

Jeg er så velsignet heldig at jeg bare kan hente opp disse minnene. De er mine opplevelser. Det var nok ikke så rosenrødt, men jeg velger det slik.

 

Denne sommeren har virkelig vært en nøkkel til den skattkisten. Jeg har gledet meg over hver dag hvor jeg kan stå opp til sol og varme. Frokost i det fri med reiseradioen som følge. Lange late dager under en parasoll. Lune kvelder med tente lykter og klar blekblå himmel. Sove ute under åpen himmel. Barbent i gresset. Bade i kald sjø. Luktene – lydene.

Juli vil bli god, sa en god venn til meg i juni hvor jeg ennå satt der med gipset vond arm og syntes våren og forsommeren forsvant mellom fingrene på meg og livet var litt på vent.

 

Juli ble god den. Den er god. Og jeg priser sommeren. Jeg priser barndommen - som fikk meg til å se magien i alt dette vakre. Det vakre i naturen – det vakre i menneskene – spesielt når de er sommerglade!

Ha en magisk sommer videre! Jeg har tro på august også jeg!

 

PS: Jeg smakte også på villbringebær og markjordbær på turen i dag. Joda! Smak av SOMMER. Smak av GLEDE!