Life behind the status on Facebook and Twitter

Hva skjer da, Astrid? Hvordan føler du deg, Astrid? Hvordan går det, Astrid?

Det er mange som har blitt både provosert og mer til av Facebook sine spørsmål på status oppdateringen. Noen kjenner et akutt behov for å være dønn ærlige, og sier rett ut hva de føler. Mens andre velger heller å la være å dele noe som helst i ren irritasjon.

Redaktøren i lokal avisa skrev et innlegg om sosiale medier og hvorfor han ikke (enn så lenge) har inntatt den verden. Han syntes det var rimelig tåpelig at folk deler med sine venner hva de foretar seg av smått og stort. For hvem er interessert i hva en fjern venn eller slektning skal i dag?

Hmmm… nei hvem er interessert.
Jeg har vært en ivrig bruker av sosiale medier i lang tid. Det skal innrømmes. Det er en egen verden. Men er det en virkelighetsflukt? Eller er det en møteplass? Flere har hevdet i det siste at om Jesus hadde levd nå, hadde han vært på Facebook. Det tror jeg på. For det er en møteplass. Det er en kanal ut til verden – den verden som er utenfor «dørstokken heme».

Jeg har fått noen hint i det siste om at det kanskje er på tide å trappe ned den interaktive verden og heller prioritere kontakt med levende fysiske mennesker. Da slo det meg at faktisk så er det ikke alle som kan velge det. Det finnes de som er litt på siden av det såkalte «vellykkete samfunnet». Ikke alle har mulighet til daglig å prate skit med kollegaer i lunsjen. Eller har venner som ringer i hytt og gevær. Er vi da tapere i dine øyne?

Mange provoseres også av alle disse «vellykkete menneskene» som bruker sine statusoppdateringer til å fortelle om sin egen og familiens fortreffeligheter. MEN livet er mye mer enn en status oppdatering. Ingen er bare det som vises på Facebook eller Twitter.

Ærlighet og oppriktighet er viktig for meg. Men oppriktig talt; noen ganger kan det være at jeg har en j… dag, men velger å legge ut en status om takknemlighet eller om å glede seg over de små ting i livet. Hvorfor gjør jeg det? Jo, jeg ønsker å spre glede til verden der ute – i cyberspace og til deg som lytter. Og når jeg deler noe positivt, så kommer gleden inn i mitt eget hjerte – selv på den verste shitty dagen.

Jeg liker å lese hvordan andre har det – hva de er opptatt av – hva de ønsker å dele. Jeg ser ingen som tapere selv om de hver dag lever litt av livet sitt i en interaktiv verden. Jeg ser også bak fasaden til de som kun deler av sin vellykkethet. Jeg vet at livet gir oss mer – mer enn en status-oppdatering kan fortelle.

Min drøm er at vi alle SER hverandre og bryr oss om. Ikke bare på Facebook men allikevel kan en «liker» eller et sentimentalt «hjerte» <3 gjøre en forskjell for et medmenneske denne dagen.

Jeg ønsker å SE DEG! Liker liker  liker <3 <3 <3 og prækk prækk ;-)

 

Gi noen et smil i dag - eller en "liker" eller et <3
Ha en glad helg - innenfor eller utenfor cyberspace. Jeg skal inta fjellheimen og la naturen være bakteppe for min.

 

 

 

 

 

For my english speaking friends:

What’s going on, Astrid? How do you feel, Astrid? How are you, Astrid?

There are many who have been both angered and even more of the questions on the Facebook status update. Some feel an urgent need to be very honest and say straight out what they feel.  Others choose not to share anything at all.

The editor of the local newspaper wrote an article about social media and why he (yet) not has entered this “world”. He thought it was silly that people share with their friends what they are doing by large and small. Who is interested in what a distant friend or relative are up to today?

Hmmm ... no who is interested? Who cares?

I have been an avid user of social media for a long time. I must admit. It’s a special world. But is it an escape from reality? Or is it a place to meet? Some have argued lately that if Jesus had lived now, he had been on Facebook. I believe that. There is a place to meet other people. There is a channel to the world - the world that is outside the "doorstep at home."

I've got some hints recently that it might be time to step out from the interactive world and instead prioritize physical contact with living people. It struck me that in fact it is not everyone who can choose so. There are those who more or less are on the side of the so-called "successful society." Not everyone has the opportunity daily to small talk with colleagues during lunch. Or have friends who call every day. Are we losers in your eyes?

Many are provoked by all these "successful people" who use their status updates to tell you about their personal and family virtues. BUT life is much more than a status update. No one is just what you see on Facebook or Twitter.

Honesty and sincerity are important to me. But honestly, sometimes it may be that I have a sh...  day, but choose to post a status about gratitude or to enjoy the little things in life. Why do I do that?  I want to spread joy to the world out there - in cyberspace and to you who are listening. And when I share something positive, joy unfolds in my heart - even on the worst shitty day.

I like to read about how my friends are doing - what they are doing - what they want to share. I don’t think of them as losers even though they live a little every day in an interactive world. I also look behind the facade of those who only share their successes. I know that life gives us more - more than a status update can tell.

My dream is that we all see each other and care about each other. Not only on Facebook but still a "like" or a sentimental "heart" <3  can make a difference for a fellow human being on this very day.

I want to see you! Like like like <3 <3 <3 and dot dot dot ;-)