tirsdag 16. april 2013

A boat is safe in the harbour. But this is not the purpose of a boat (Paulo Coelho)


Foto: Astrid Dyve
Vikten i Lofoten
 
En sen sommerkveld - alene på hytta - hørte jeg en sang på radioen som traff meg rett i hjerte. Tonje Unstad sin sang "Æ ror aleina" - smøg seg inn i sjelen - som om den var skrevet til meg....
Foto: Astrid Dyve
Nevlunghavn

Akkurat da kjente jeg at det er slik. Jeg ror aleine. Jeg er kaptein på egen båt - jeg holder selv roret. Jeg ror dit jeg vil og om det er åpent hav og rusket og værhardt - så ror jeg. Og jeg må holde kursen - ellers driver jeg bare med strømmen.

"Æ ror på djupet, langt i fra land - æ ror aleina"

Det kan være tungt og jeg kjenner sår i hendene etter årene. "Æ veit æ må videre - så æ ror"

Jeg vil videre selv om det er tungt og jeg ser kysten fjerne seg mer og mer - til lenger jeg ror. Det kan føles ensomt - her i min egen robåt. Ingen som tar over årene om jeg blir sliten og sårene verker.

 



Foto: Astrid Dyve
Svaner i Helgeroa
Men om vi ror aleine - så er vi aldri aleine. Havet rommer alle - som hver for seg ror med mer eller mindre stø kurs. Vi kan ro i takt eller i utakt - vi kan velge vår egen lei - eller vi kan følge kortesjen. Vi kan velge smule farvann - eller vi kan sette kurs mot åpent hav. Vi har valget.

 




Foto: Astrid Dyve
Nevlunghavn
 
Og av og til legger vi til i en havn og kjenner tryggheten og roen og felleskapet... men neste havn venter der ute et sted - så da setter vi kurs mot nye mål.

 

"Æ veit at æ vil - æ kan - og æ ror"

Så sees vi i neste havn - kan hende.

 Lytt til Tonje Unstad sin vakre sang.

 



Foto: Astrid Dyve
Midnattsol ved Nyksund Vesterålen


 



Foto: Astrid Dyve
Reine Rorbuer Lofoten
 
English version:
A late summer evening - alone in the cabin - I heard a song on the radio that hit me right in the heart. Tonje Unstad’s song "Æ ror aleina" (I’m rowing my boat alone) - did creep into my soul - as if it was written to me...

Right then I knew that this is so. I row alone. I am the captain of my own boat – I control the rudder. I row wherever I want - if it's open seas and rough and squally- I keep on rowing. And I must keep direction - otherwise I just run with the flow.

"I row at depths, far from land

It can be hard and the wounds and blisters in my hands from the oars are hurting. "I must go on – so I keep on rowing"

I will continue even if it is heavy and I see the coast further and further away - the longer I row. It can be lonely - here in my own little rowboat. No one there to help me out if I get tired and the wounds are aching.

Even if we are rowing alone - we are never alone. The ocean holds everyone - each rowing with more or less steady course. We can keep in line or out of step - we can choose our own lane - or we can follow the cortege. We can choose calm waters - or we can head for the open sea. The choice is ours.

And sometimes we harbour and feel the safety and peace and unity ... But next harbor is waiting out there somewhere - so we set course towards new goals.

"I know that I will - I can - and I row"

So we'll see each other in the next port - maybe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar