Å sette spor

Et avtrykk på jorden. Et lite fragment i universet. Er det det livet vårt er? Vi setter spor etter oss. For hvem?

Mennesket har alltid hatt behov for å sette spor. Til alle tider er det bygget monumenter og bygninger som vitner om et liv – et samfunn – en tid. Hva hadde vel vi visst om Egypts historie om ikke Pyramidene og veggmaleriene fortalte den? Og hva hadde vi visst om våre vikinger om ikke Gravhaugene hadde fortalt oss sin historie?

Her vi bor ligger det flere hundre års historie helt opp i dagen. Så langt som tre hundre år tilbake i tid var det et lite gruvesamfunn her. Gamle hus- steingjerder- gruveganger og slagghauger forteller historien om det som en gang var. Når jeg går i skogen på gamle stier er det som jeg ser gruvearbeiderne slite seg oppover bakkene med tunge traller. Jeg fornemmer historiene som vibrasjoner fra jorden.

Jeg har alltid vært opptatt av historie. Også som barn. Huset jeg vokste opp i var bygget på en gammel husmannsplass. Jeg kjente nok vibrasjonene fra den tiden da også.

Jeg ville at ettertiden skulle finne ut noe om oss som bodde der. Så jeg fant frem en gammel tallerken og skrev en lapp og la opp i – hva jeg skrev på den, husker jeg ikke, men det var nok med navn og årstall. Så gravde jeg den ned i hagen. Det er mulig at ettertiden vil finne en gammel porselens tallerken – men den lappen er nok blitt til jord for flere tiår siden.

Hva er det som gjør at vi har det behovet for å sette spor – legge igjen avtrykk etter oss. For som enkeltindivider ønsker vi også at noe av oss skal være synlig for ettertiden. Jeg har to fantastiske barn som fører arven videre. Men utover det har jeg et ønske at noe mer av det som er meg skal kunne spores.

Kanskje det er et ønske om at livet vi lever har betydd noe – for noen eller for noe? Et bevis på at vi ikke har bare vært et ett-tall i samfunnet. For vi er ikke alene. Våre liv vikles sammen som et nettverk av tråder som viser hvem vi er. Hvem vi er sammen. Hvem vi er for hverandre.

Sporet jeg ønsker å legge igjen etter meg håper jeg forteller historien om et liv levd ekte og med et stort bankende hjerte for andre. Oss og hverandre.





FRAGMENTER

Fragmenter av et liv

Det er alt

Bittesmå partikler

i en evighet av ord

og drømmer

Store ord som lyver

seg små

Ordene krymper

Drømmene smuldrer

Og blir borte

Eller er de bare en del

av evigheten

Som små fragmenter

i universets festsal

-  i ditt liv

(AD)

Foto: Astrid Dyve