Hverandre – et så fint ord. Hvis vi virkelig tenker på hva ordet
inneholder - hva det innebærer. Hverandre – det er oss. Ikke de andre – men oss.
I det ordet ligger det et fellesskap. I Norge lever fortsatt
dugnadsånden, om enn ikke like sterkt som før. Det tror jeg handler om at vi er
opptatt av HVERANDRE. Ikke bare av meg og mitt - men av fellesskapet.
Men kanskje har vi mistet noe av dette på veien mot å strebe
etter det perfekte liv. Det er fokus på prestasjon, effektivitet,
perfeksjonisme.
Per Fugelli utrykker det så flott:
Vi må godta oss selv og HVERANDRE – med plusser og minuser. Vise
måtehold i forventningene – et viktig prinsipp.
"La det stå skrevet i stein" Mølen foto: Astrid Dyve
I morgen er det vår nasjonaldag. Det er en dag i
fellesskapets tegn. Det handler om oss – oss alle, som lever i dette landet. Uansett
nasjonaldrakt, hudfarge eller bakgrunn. Vi er ALLE en nasjon vi med! Og vi
lever i et fantastisk flott land – i frihet. Det er grunn til å feire. Det er
grunn til å være takknemlige. Det er grunn til å dele.
foto: Astrid Dyve
La oss vise raushet overfor oss selv og for hverandre.
Mange av oss fulgte ivrig med på tv programmet «Ingen grenser»
med Lars Monsen. Jeg lot meg imponere av disse flotte menneskene med hvert sitt
handikap, som trosset sine begrensninger og smerter og var fast bestemt på å nå
målet. Selv om det selvsagt røynet på mang en gang så reiste de seg opp igjen,
med hjelp av sine med-deltakere og en vilje av stål.
Jeg hadde for mange år siden et måneds opphold på
Beitostølen helsesportsenter. Jeg kom der med min sårbarhet og mine smerter som
jeg opplevde utfordrende nok i livet. Men der fikk jeg møte unge mennesker og
andre som var lamme fra livet og ned og mange triste skjebner. Det satte
absolutt ting i perspektiv for meg. Mine utfordringer var mine – men de krympet
ned mange hakk etter de ukene der oppe hvor hovedmålet var mestring – med ski,
slalåm, ridning og klatring på timeplanen.
Jeg har prøvd å ta med meg den ydmykheten jeg lærte der oppe
- for jeg er privilegert, selv om dagene kan være tunge og smertefulle. Vel har
jeg hatt mine øvelser med krykker og store bevegelsesvansker – dager hvor det å
puste er smertefullt. Men allikevel er jeg privilegert. For de fleste dagene er
jeg oppegående. Jeg kan være ute i naturen – gå meg svett og varm og kjenne
hvordan det renser kropp og sjel.
Vassfarfjellet foto: Astrid Dyve
Så var det en tidlig morgen, sist helg, at jeg var ute med min firbente
venn. Sola skinte mellom tåkeskyene. Det luktet godt av jord etter regnet fra
natten. Jeg pustet ut. Kjente det var en god start på dagen. Så skjer det; et
glatt svaberg – ben som mister feste – alle tankene som raser igjennom hode –
og lyden fra armen som tok støyten; knekk! Au!
To brudd i håndleddet og en smertefull dag på sykehus med å
få dratt bruddet på plass og all ventingen…
Jeg følte meg nok ikke så privilegert da. Som om jeg trengte
mer smerter!!?
Nå sitter jeg og knoter og skriver med en hånd. Det går det
også. Men det blir nok seks uker med mange utfordringer. Har du prøvd å ta på
en BH med en hånd? Eller egentlig å gjøre alt med en hånd? Joda, det blir nok
noen frustrasjoner – MEN det går over! Og da kan jeg ikke annet enn å si; jeg
er privilegert.
Lofoten foto: Ingebjørg Dyve
Det vi har fokus på, ekspanderer. Så jeg velger å ha fokus
på det som er positivt i livet. I det minste så er det min intensjon – og jeg
prøver så godt jeg kan… men akkurat nå… krangler jeg bittelitt med kroppen om
hva som er fokus. ;) Vi blir nok enige til slutt!
Etter at jeg måtte «kaste inn håndkle» og innse at jeg ikke
maktet å jobbe lenger måtte jeg finne ut av nettopp disse ekstensielle
spørsmålene. Jeg måtte rett og slett definere hvem jeg egentlig er. For nå var
jeg ikke lenger kollegaen – spesialpedagogen. Og barna var blitt store så jeg
var heller ikke «bare mammaen til» han på fotball-laget eller hun i
danseklassen. Selvsagt var jeg mamma – men i en ny rolle – en ny definisjon.
Jeg måtte finne tilbake til det som essensielt var MEG. Ikke konen til – ikke
mammaen til – ikke kollegaen til – bare MEG!
I sosiale settinger med nye mennesker møtte jeg stadig det
samme spørsmålet: «Hva driver du med da?» Tja – hva skal en svare? Noen ganger
hadde jeg lyst til å si: «Nei, jeg bare driver dank». Men jeg gjorde ikke det. Jeg
ville helst krype langs gulvet og forsvinne i det blå. Noen ganger prøvde jeg
meg på; jeg er spesialpedagog utdannet… også gikk det vel litt i stå. Og
hvorfor skulle jeg legge det fram slik? Som om det var meg? Selvsagt er
utdanningen/jobben en del av oss – og kanskje er den for mange det hele. Men
jeg ble opptatt av å kunne si noe om hvem jeg er. Ikke hva jeg er – bare hvem
jeg er…
Jeg har sett mennesker rundt meg som faktisk går helt i stå
og får personlige problemer når de slutter i jobben sin – eller når barna flytter
ut. For hvem er jeg da?? Som småbarnsforeldre går vi så opp i rollen som
omsorgspersoner, så det er faktisk vanskelig den dagen vi står der og ingen har
behov for vår daglige omsorg. En god venn av meg sa det så treffende; "jeg er
skikkelig dårlig på å være mamma uten unger… " Ja, det blir sånn. Enten det er en
ny familie-situasjon som er årsaken eller rett og slett at de håpefulle
forlater rede.
Så jeg måtte re-definere meg selv. Hvem er jeg EGENTLIG? Jeg
jobber med saken ennå. Det er et dypdykk i sjelen og mer som skal til. Men det
er en spennende reise. Nå sitter jeg her og skriver – og det er en del av meg –
og jeg deler det som er meg. For jeg vet at vi er ikke så ulike – selv om vi
alle er unike!
Vet du hvem du er? Ikke dama til – typen til – kona til –
mammaen til – kollegaen til… vet du hvem du er?
God reise – inn i dypet av det som essensielt er deg!
Jeg var 25 år og lykkelig mor til verdens fineste gutt. Jeg
hadde fått meg jobb og alt lå til rette for en lysende framtid. Så kom dommen.
Det begynte allerede før jeg fylte 20. Smertene som kom
snikende til stadighet.
Som 19 åring dro jeg til London for å jobbe et år. Allerede
under Londonoppholdet hadde jeg begynt å kjenne noen smerter i korsryggen, som
ikke ga seg ved hvile. Det tiltok mer og mer. Og tilbake i Norge og
studenttilværelse fortsatte smertene å bli en følgesvenn. Jeg hadde problemer
med å ligge på ryggen – og det å komme seg opp fra liggende stilling. Men jeg
gjorde ikke noe med det.
Foto: Astrid Dyve
Skulptur langs elva i Drammen
Jeg traff etter hvert mannen i mitt liv og vi giftet oss
fort og ble foreldre året etter. Svangerskapet ble en historie for seg.
Smertene i rygg og bekken ble bare verre og verre og legen mente det var
bekkenløsning som ville gå over når fødselen var over. Jeg hadde store problemer
med å gå, men ble anbefalt ikke å bruke krykker. Det førte til at jeg etter
fødselen måtte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde skjevbelastet ryggen og hoftene
i et halvt år. Det tok tid å lære seg å gå ordentlig – for andre gangen i
livet. Og smertene var der like trofast som før. De spredte seg videre til
flere steder i kroppen.
Så kom til slutt dommen – DIAGNOSEN. Det å få en diagnose er
på mange måter som å sette et digert troll foran den stakkaren som sitter der
på legekontoret; usikker og skjelvende. Et troll som kommer og tar deg hvis
ikke du gjør som det vil.
Men for meg ble faktisk en diagnose en form for lettelse.
Ikke der og da for i det øyeblikket raste verden sammen. Kunne jeg klare jobben
min – kunne jeg få flere barn? Framtiden ble med ett veldig uforutsigbar og
skummel. Men nå visste jeg hvorfor jeg hadde disse smertene. Jeg kom ikke til å
dø AV sykdommen – for dette er en sykdom man dør MED.
Foto: Astrid Dyve
Jeg lærte tidlig at det var om å gjøre å leve livet så normalt
som mulig. Dermed prøvde jeg å «overhøre» smertene som var der daglig. Og
spurte noen hvordan jeg hadde det var svaret alltid; Jo takk, bare bra! For det
var ikke alltid lett å se på meg at jeg var syk og hadde store smerter. Usynlige
sykdommer er kanskje de vanskeligste å takle…
Jeg har hatt nytte av flere verktøy opp igjennom livet for å
takle smerter og dårlige dager. Og jeg prøver å møte verden med et smil og dagene
med sitrende forventning. Men gudene skal vite – og jeg vet - at det er dager
som er svarte – som bek.
Det har gått over tretti år siden jeg fikk vite hva det vil
si å leve med MB Bechtrew. Jeg har måttet innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger.
Det var mer enn nok å være mor til verdens flotteste barn. For jeg jeg trosset
alt og ble gravid igjen og fikk ei fantastisk nydelig jente. Nå er de voksne og
ute av rede. Og jeg håper jeg ga dem det de trengte i oppveksten.
Ja, årene har gått – og spør noen meg i dag hvordan jeg har
det; kan det være jeg er så ærlig og sier: Det går bra, men det har vært en
litt tung periode.
Men aller helst vil jeg si; Jo takk – jeg har det helt
fantastisk allerede! For det handler veldig mye om hvordan man tar det – mer enn
hvordan man har det.
Vi har alle våre utfordringer og jeg har intet ønske om å
konkurrere i hvem som har det verst. Tvert i mot ønsker jeg å vise verden at
takknemlighet og glede er det som gjør livet verd å leve.
Så «glemmer» jeg smertene i dag og sier JA til livet!
I de siste ukene har jeg tilbrakt mye tid ved kysten – ut
mot havet. Jeg har ønsket våren velkommen der ute hvor vinden setter fart – der
solvarme svaberg lokker forførende og minner om at det blir sommer – og sol –
og varme.
Jeg puster inn den klare havluften. Solgangsbrisen, som av
og til vil briske seg til å bli en liten kuling, rufser i håret og setter fart
på bølgene som krafser mot klipper og berg. Jeg kjenner jeg blir litt mer levende
her ute. Det bølger i meg som havets rytme duver mot land – som hele universets
rytme danser i meg – danser med meg.
Oddansand
Foto: Astrid Dyve
Jeg vandrer på tomme strender. Sanden er myk og føyelig
under føttene. Vinden har lekt med den og formet den til å likne havet selv –
bølgende. Jeg setter meg i sanden og ser sandkornene som bittesmå edelstener.
Hvert eneste ett er med å skape stranden jeg sitter på. Som dråpene i havet er havet
selv.
Foto: Astrid Dyve Oddanesand
Om vi føler oss bare som en dråpe i havet så vet vi at hver
dråpe er unik og hver dråpe er med å skape havet. Som hvert menneske på vår
klode er unikt men allikevel en del av helheten. Som vår lille klode er en del
av universet.
Dråpene i havet ser ikke på de andre dråpene som fremmede.
De vet de er sammen om å skape «sitt univers» og at hver dråpe er viktig. Som stranden
ser hvert et sandkorn som en del av seg.
Foto: Astrid Dyve Oddansand
En dråpe kan sende ut ringer i vann – som sprer seg. Slik
betyr hvert menneske like mye for vår klode. Og vi kan skape «ringer i vann» og
når vi sender ut positive «dråper» vil det spre seg og nå lengre enn vi kan
forestille oss.
«An act of
kindness is never wasted»
Om vi hver og en sender ut en “dråpe” med godhet og
vennlighet vil det spre seg utover hele vår jord. Tenk for noen fantastiske
bølger det vil bli.
«Å se verden i et sandkorn, og en himmel i en markblomst,
holde uendeligheten i sin hule hånd og evigheten i en time» (W. Blake
1757-1827)
Foto: Astrid Dyve Oddanesand
Foto: Astrid Dyve Caspian on the Beach
A drop in
the ocean
In recent
weeks I have spent a lot of time on the coast – by the sea. I have been wishing
spring welcome out there where the wind speeds - where the sun-heated rocks
beckons seductively and reminds us that it will be summer - and sun - and warm.
I breathe
in the clear ocean air. The wind is ruffling my hair and boosts the waves to scramble
against cliffs and rocks. I'm being a little more alive out here. It waves inside
me like the sea rhythm bobbing towards the shore - as the rhythm of the universe
dances within in me - dances with me.
I walk on
empty beaches. The sand is soft and pliable under my feet. The wind have been
playing with it and shaped it to resemble the ocean itself - wavy. I sit in the
sand and look at the tiny grains of sand. Every single one is creating the
beach that I sit on - as every drop in the ocean is the ocean itself.
If we only feel
like a drop in the ocean we should consider that every drop is unique and every
drop is a part of the creation of sea. As every human being on this planet is
unique yet part of the wholeness. As our little planet is part of the universe.
Every drop
in the ocean does not look at the other drops as strangers. They know they are
joining forces to create “their own universe" and that every drop is
important - as the beach watching each grain of sand as part of itself.
One drop
can send out ripples in the water - which is spreading. Every human being is
valuable for our planet. And we can create "ripples in the water" and
when we send out positive "drops" it will spread and reach further
than we can imagine.
"An
act of kindness is never wasted"
If each and
one of us emit a "drop" of goodness and kindness it will spread
throughout the earth. Think of what amazing waves that will be.
En sen sommerkveld - alene på hytta - hørte jeg en sang på
radioen som traff meg rett i hjerte. Tonje Unstad sin sang "Æ ror
aleina" - smøg seg inn i sjelen - som om den var skrevet til meg....
Foto: Astrid Dyve Nevlunghavn
Akkurat da kjente jeg at det er slik. Jeg ror aleine. Jeg er
kaptein på egen båt - jeg holder selv roret. Jeg ror dit jeg vil og om det er
åpent hav og rusket og værhardt - så ror jeg. Og jeg må holde kursen - ellers
driver jeg bare med strømmen.
"Æ ror på djupet, langt i fra land - æ ror aleina"
Det kan være tungt og jeg kjenner sår i hendene etter årene.
"Æ veit æ må videre - så æ ror"
Jeg vil videre selv om det er tungt og jeg ser kysten fjerne
seg mer og mer - til lenger jeg ror. Det kan føles ensomt - her i min egen
robåt. Ingen som tar over årene om jeg blir sliten og sårene verker.
Foto: Astrid Dyve
Svaner i Helgeroa
Men om vi ror aleine - så er vi aldri aleine. Havet rommer
alle - som hver for seg ror med mer eller mindre stø kurs. Vi kan ro i takt
eller i utakt - vi kan velge vår egen lei - eller vi kan følge kortesjen. Vi
kan velge smule farvann - eller vi kan sette kurs mot åpent hav. Vi har valget.
Foto: Astrid Dyve Nevlunghavn
Og av og til legger vi til i en havn og kjenner tryggheten
og roen og felleskapet... men neste havn venter der ute et sted - så da setter
vi kurs mot nye mål.
"Æ veit at æ vil - æ kan - og æ ror"
Så sees vi i neste havn - kan hende.
Lytt til Tonje Unstad sin vakre sang.
Foto: Astrid Dyve Midnattsol ved Nyksund Vesterålen
Foto: Astrid Dyve Reine Rorbuer Lofoten
English version:
A late
summer evening - alone in the cabin - I heard a song on the radio that hit me
right in the heart. Tonje Unstad’s song "Æ ror aleina" (I’m rowing my
boat alone) - did creep into my soul - as if it was written to me...
Right then
I knew that this is so. I row alone. I am the captain of my own boat – I control
the rudder. I row wherever I want - if it's open seas and rough and squally- I
keep on rowing. And I must keep direction - otherwise I just run with the flow.
"I row
at depths, far from land
It can be hard
and the wounds and blisters in my hands from the oars are hurting. "I must
go on – so I keep on rowing"
I will
continue even if it is heavy and I see the coast further and further away - the
longer I row. It can be lonely - here in my own little rowboat. No one there to
help me out if I get tired and the wounds are aching.
Even if we
are rowing alone - we are never alone. The ocean holds everyone - each rowing with
more or less steady course. We can keep in line or out of step - we can choose
our own lane - or we can follow the cortege. We can choose calm waters - or we
can head for the open sea. The choice is ours.
And
sometimes we harbour and feel the safety and peace and unity ... But next
harbor is waiting out there somewhere - so we set course towards new goals.
I vinter var jeg noen dager alene på hytta - kun meg og min firbente prins. Det var fine dager med sol og lange turer - og litt skriving. En dag fikk jeg en merkelig sanselig opplevelse. Det var som tiden sto stille. Ikke bare som en måte å forklare en tilstand - men virkelig sto stille. Det var som å være i et et rom hvor TID rett og slett ikke eksisterte. I hvert fall ikke i linjær forstand, slik vi er vant til å forholde oss til den.
Jeg måtte ta en titt på klokka og til min store forundring så jeg at fra sist jeg hadde sjekket hadde ikke viserne flyttet seg... Og det var ikke noe i veien med klokka.
Det var en merkelig følelse. Det hender jo man glemmer tid og sted, spesielt når vi er oppslukt av noe som engasjerer oss ekstra. Men dagene var langsomme. Jeg ble sittende å fundere. Var det slik at jeg disse dagene virkelig klarte å være i nuet - her og nå - som om fortid og fremtid ikke var.
Er tiden bare en illusjon? Hva om det virkelig er slik at alt skjer NÅ - i parallelle dimensjoner. Det er en besnærende tanke. Vi er jo oppvokst med å snakke om tiden som noe som går. Og vi har gjerne "dårlig tid" - vi har "liten tid" eller vi "har ikke tid". og "tiden flyr fra oss". I noen kulturer sier de at tiden går ikke - tiden kommer. Men hva om tiden bare ER. NÅ.
Det moderne samfunnet trenger nok å inndele tiden i dager og uker - timer og minutter. Men vi har blitt slaver av tiden - av klokka. Vi stresser og løper rundt og "har ikke tid" til å være i den. Men tiden er der. Den er hele evigheten i et brøkdel av et sekund.
Den opplevelsen jeg hadde denne vinterdagen oppe i fjellskogen gjorde noe med meg. Som en bevissthetsutvidende gave av ren væren og tilstedeværelse.
Det å leve langsomt bør være noe alle unner seg fra tid til annen. Å bare være uten mål for dagen - puste - glemme tid og sted - leve med alle sansene åpne det er balsam for sjelen.
Unn deg en langsom dag!
(Bort sett fra første bilde er de øvrige bildene i dette blogginnlegget lånt fra Facebook. Dessverre har jeg ikke informasjon om opphavseier til bildene.)
