I KORONAENS TID

" Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier. Og det gjør den- akkurat som vann renner den der det er en åpning"

Hanne Kristin Rohde skrev disse ordene da myndighetene nok en gang gikk ut med nye tiltak for å holde kontroll over pandemien.

Mange er bekymret for den psykiske helsen til folk opp alt som vi står i og har stått i dette herrens år 2020.

Mange er redde - mange er ensomme - mange er lei - mange er lei seg.

Men som Rodhe sier videre; "Vennskap, kjærlighet og følt fellesskap eksisterer utenfor tid og rom, en immateriell følelse fra sjel til sjel"

Så kanskje denne tiden kan lære oss nye veier. Nye veier til vennskap og fellesskap.

Når man står midt i en storm, så er det viktig å se muligheter. Hvordan finne veien til smulere farvann? Hva kan jeg gjøre for at dagene blir bedre? Hvordan kan jeg bidra til at andre får det bedre?

Hvordan kan vi sammen finne gode "møteplasser" selv med fysisk avstand?

Og der midt i stormen så lengter vi til det som var livet - før. Vi savner det normale. Savner å kunne reise. Savner å kunne klemme. Savner å gå på konserter.

Listen er lang. Om vi snur det og tenker at det å savne og det å lengte kan være en positiv ting, en verdi i seg selv. Slik vi gleder oss til jul - eller til den reisen du har planlagt i lang tid - eller til den store festen. Da kan vi kjenne forventningsboblene kile i magen.

Om vi klarer å fokusere på det vi gleder oss til, så blir veien fram dit lettere å gå.

Og kanskje du kan bruke tiden du har fått til å reise inn i deg selv. Utforske ukjent farvann i ditt indre. Mørketiden er over oss og det er en god anledning til meditasjon og kontemplasjon.

Så har jeg et ønske; kjære medmenneske, ikke la denne tiden splitte oss. Om du skulle mene at pandemien ikke eksisterer og at regjeringen knebler oss uten grunn, ja så men det, men ikke la sinne få fritt spillerom som et hån mot de som tar dette på alvor og de som selv har sett alvoret.

Og for dere andre, ikke la frykten styre dere og vær rause med hverandre.

Hold ut - hold sammen - hold avstand

Det vil bli bra - en da'

En julefortelling

Foto: Pixabay

Jeg vasser i snøen, opp bakken mot yndlingstreet mitt. Mitt tre – som har hørt alle mine sorger og alle mine lengsler og alle mine hemmeligheter. Mitt tre, som gir meg styrke når jeg trenger det – som gir av sin kraft og urgamle visdom.

Snøen laver ned og slører blikket. Tross det ser jeg noe som blinker i alle regnbuens farger ved siden av den gamle eika. Jeg nærmer meg og ser at det sitter en teddybjørn med en bukett ballonger i snøen. Jeg løfter den opp - det er da jeg hører det. Stille gråt fra benken, den som har lent seg til det gamle treet i årtier. 

– Julenissen? Jeg hvisker til ham, men han hører ikke. Han sitter der med tårene sine og ser mot himmelen. Snøen legger seg i skjegget og øyenbrynene er dekket av isroser. Benken er kald og sender ilinger oppover ryggraden så jeg grøsser. Da snur han seg og ser på meg. Tårene er blitt til perler av is som klirrer da han stryker hånda over ansiktet. Jeg tar teddybjørnen og setter den i fanget hans. Han legger armene rundt den – knuger den inntil seg.

– Hvorfor sitter du her og gråter?
Han ser på meg, så opp i himmelen mens han holder pusten. – Jeg...... sier han på utpust. Så ser han på meg igjen med et blikk som favner hele universets hemmeligheter. 

– Jeg...jeg har mistet Julegleden. 
Et hulk kommer nedenfra dypet og ut som et prosjektil.
– En Julenisse uten Juleglede! Og det er bare dager igjen til julaften!

– Hvor mistet du den? spør jeg og ser inn i øynene hans. 


Han ser på meg - og så setter han i et brøl av latter. Det er som alle sluser åpnes og latterbrølet runger over jordkloden og opp i himmelen som i forfjamselse åpner seg. Snøen er forvandlet til stjerner og der rett over oss skinner julestjerna.
– Takk, sier han og griper hånda mi. Jeg fant den igjen – i øynene dine. Julegleden bor der, det kan jeg se. 


Så humrer han så skuldrene hopper.
«Hvor mistet du den» hermer han og rister på hodet. 
Jeg får en bamseklem og like snart er han borte. 

Over meg blinker julestjerna og i armene holder jeg en bamse med en bukett ballonger i alle regnbuens farger.

24. desember

Så er endelig dagen her.  En egen stemning sprer seg i hele huset. Gavene ligger under treet. "Tre nøtter til Askepott" surrer og går på tv. Snikker Andersen har vært hos nisseonga. Så er det å vente på kvelden, mens surkålen putrer i kjelen. 

Jeg deler det siste ordet med dere i dag og takker for følget denne adventstiden som for meg har vært en tid med refleksjon og kontemplasjon. Akkurat slik jeg liker det. 

Ordet for denne dagen er det viktigste vi kan håpe på og drømme om;

FRED

Det er det aller største ønsket mitt. Fred på jord. Fred i alles hjerter. 

Så gjenstår det bare å ønske dere alle sammen en 

Fredelig Jul og et velsignet godt Nytt År!

"Julens bud er kjærlighet og fred"

23. desember

Lille julaften. Kanskje den koseligste dagen i året – i hvert fall for min del. Dagen da jeg ble vekket med gaver og frokost på senga. Dagen som var min. 

Dagen det ble pyntet til jul og juletreet kom i hus. Det å sitte i mørket å bare se på det glitrende juletreet skapte magi i et barnesinn. En dag full av forventning. En dag fylt med små

MIRAKLER

Julen byr på små og store mirakler om vi velger å tro på dem.

"Det fins to måter å leve på. Den ene er som ingenting er et mirakel. Den andre er som at alt er et mirakel" (Einstein)

22.desember

Vi har kommet oss igjennom mørketida. Nå kan vi glede oss over at det blir 

LYS

Vintersolverv - solsnu. I dag er et vendepunkt. I dag snur det. Mørket vet det må vike for lyset. For lysere tider. For varme. For håp.

Vi går igjennom mørketida - mot lyset. Denne balansen mellom mørket og lyset reflekterer selve livet. For hvordan kan vi kjenne lyset om mørket ikke fantes? 

"Mørket er daggryet som ennå ikke er født"

(Kahlil Gibran)

Så tenner vi fire lys i kveld....

21.desember

Et år er i ferd med å ebbe ut. Snart er det historie. Vi vender blikket framover. Inn i et nytt, blankt og skinnende år. Og vi bærer alltid med oss 

HÅP

"Håpet er en våken drøm" sa Aristoteles. Et håp og en drøm. Det er det som løfter oss fram. 

Når julefreden har senket seg og vi kan lene oss tilbake og invitere sjelen inn, ser vi klarere hva drømmene våre er. Vi ser inn i et nytt år. Håp om at vi kan leve ut våre drømmer gir oss mot. 

Jeg har et håp for den lille kloden vår. Et håp om at den skal bli et bedre sted å leve - for alle. 

Er det for mye å håpe på?

20.desember

Året er snart omme og det er naturlig at vi tar et tilbakeblikk. Vår skakkjørte klode er kanskje like skakk. Fremdeles preges den av fremmedfrykt – krig – terror – flukt. 

Kontraster til det vi ønsker at jula skal være. Da handler det om det å være

SAMMEN

Sammen i fred og fordragelighet – i fellesskap. Klarer vi å se hva vi har felles mer enn å fokusere på forskjellighetene? 

Vi er sammen her på jord. Sammen på vår lille klode i det store, store evige universet. Vi hører sammen. Det er ikke vi og de andre. Det er oss. Oss sammen.

"Vi er alle under den samme himmel, men ikke alle har den samme horisont"

(Adenauer)

Uansett hva slags horisont vi styrer mot så er vi her under den samme himmel. 

                                                         Vi er her sammen.