The choices in life

Jeg hadde sett henne flere ganger – med lutet holdning og ydmykhet i blikket. - Om jeg hadde noen kroner til overs? Det hadde jeg. Det som slo meg med henne var at hun ikke «passet inn» i det bilde vi kanskje har skapt av de som står med pappbegeret i handa og spør om noen kroner til «en kaffe».
Hun så på mange måter så oppvakt og «ordentlig» ut. Litt sliten ja, men allikevel var det noe der som fikk meg til å spørre meg selv; hvorfor står du her? Hun neiet alltid og var så høflig.

Vi kom i prat. Hun fortalte at hun nå bare ventet på plass på rehabiliteringssenter. For hun ville bli ren. Hun ville tilbake til livet.

 

Tiden gikk og jeg så henne ikke på lange tider. Jeg tenkte en del på henne og lurte på hvordan hun klarte seg i livet.

Det gikk faktisk et par år, da jeg sist lørdag så en artikkel i avisa. Jeg kjente henne ikke igjen på bilde slik hun nå så ut, men på et bilde tatt for flere år siden, så jeg at det var henne. Det var Grethe som jeg hadde snakket med og kjent hjertevarme overfor.

 

Nå er Grethe og mannen på vei tilbake til livet. En tøff vei, men de gleder seg over hver liten seier. Grethe skriver nå blogg om den veien de har gått og fortsatt går. Det forplikter og det er modig «å kle seg naken» på den måten og vise sin sårbarhet. (følg Grethe på http://densmalesti.blogg.no/ ). Om tiden da hun sto med begeret i handa og tigget, beskriver hun som ABC i ydmykhet. Det tror jeg på.

Hvordan møter vi disse menneskene, som står der med lua i handa og senket blikk og tigger noen kroner ved parkeringsautomaten eller utenfor polet. Ser vi mennesket bak det rusete slitne blikket? Eller ser vi bare rusmisbrukeren – den skitne stakkarslige tiggeren som kanskje gjør oss forlegne eller til og med litt irriterte – for vår perfekte verden slår sprekker og det er ikke noe vakkert syn…

Det kunne vært meg. Kunne det vært deg? Vi tenker kanskje at det der skjer ikke oss – ikke min familie – ikke mine barn. Jeg kjenner en klok gutt. Han er 16 og har hatt sitt å streve med i sitt unge liv. Men han sier; -Vi har alltid et valg.- Jeg kunne valgt å begynne og ruse meg – drikke – skeie ut for å «glemme» det vanskelige – det vonde. Men han har valgt å jobbe med sin sorg. Sin smerte. Han har valgt å sette seg mål i livet og jobbe bevisst mot dem.

 

Ja, vi har alltid et valg. Hva er det som gjør at noen velger rusen som flukt – som smertedemper? Det er ingen garanti selv om du kommer fra et såkalt «perfekt hjem». Smerten som gnager irrganger i sjelen har lite med status å gjøre. Noen klarer ikke å dele denne smerten og bærer den med seg og den vokser og vokser og til slutt er den ikke til å bære lenger.

Det å bli sett kan være alfa og omega. Virkelig å bli sett. Tør vi å se inn i øynene til menneskene rundt oss – se inn i sjelens speil og våge å møte det som er der? Tør vi å spørre hvordan de egentlig har det? Er vi klare for mer enn et; «jo takk bare bra» eller; «det er ingenting». Det er som regel noenting.

 

 

Jo, det handler om å se hverandre. Det handler om å bli sett. Virkelig å bli sett - med hjerte. Et hjerte uten fordømmelse – uten krav. Et hjerte av GULL.

 

 

Vi har alle et valg. Grethe tok et valg den dagen hun satte den første heroinsprøyten. Et valg hun med avsky og selvforakt sliter med å forstå i dag. Jeg heier på Grethe og det valget hun tok for to år siden – da hun valgte livet.

Vi har alle et valg. Velg klokt. Velg livet! 

 

English:
 

I had seen her several times - with her head down and humiliation written in her eyes. – Do you have some money to spare? she asked. I had. What struck me though was that she did not "fit" in the picture we might have of those who stand with a cup in their hands and ask for a couple of pence for "a coffee".

Somehow she looked so bright and 'normal'. A bit worn out, yes, but still there was something there that made me ask myself, why are you standing here? She was always so polite and made a curtsey to thank you.

We started to talk. She told me that she was waiting for a place on the rehabilitation center. She wanted to be clean. She wanted to take back her life.

Time passed and I did not see her for a long time. I gave her some thoughts now and then and wondered how she was doing in life.

Years went by, and then last Saturday I saw an article in the newspaper. I did not recognize her on the picture that was recently taken, but in a photo taken several years ago, I could see that it was her. It was Grethe that I had talked to and felt so good about.

Now Grethe and on her husband are on their way back to life. A tough road, but they are happy and proud of each small victory they can celebrate. Grethe is now writing a blog about the journey they've been going through and still are. This is a commitment and it is so brave "to strip naked" and show vulnerability like she does. (Please follow Grethe at http://densmalesti.blogg.no/). About the time when she stood with a cup in her hand, begging, she describes as an ABC in humility. I believe it is.

How do we meet these people, who are standing there, begging? Are we able to look behind the intoxicated tired eyes? Or do we only see the addict - the dirty wretched beggar who makes us embarrassed or even slightly irritated - because our perfect world is cracking and it's not a pretty sight...

It could have been me. Could it be you? We might think; this will not happen to me - not to my family - not to my children.
I know a wise boy. He is 16 and has experienced grief and pain in his young life. But he claims; -We always have a choice. - I could have chosen to use drugs - drink - freak out to "forget" the difficulties – the pain. But he has chosen to deal with his grief – his pain. He has chosen to set goals in life and work consciously towards them.

Yes, we always have a choice. Why is it so that someone chooses intoxication as an escape – as a pain reliever? There is no guarantee even if you come from a so-called "perfect home." The pain that creeps into the maze of the soul has little to do with status. Some do not dare to share this pain and carry it with them and the pain will grow and eventually it becomes unbearable.

To be seen is an alpha and omega. Really to be seen. Do we dare to look into the eyes of the people around us - look into the mirror of the soul and do we have the courage to face what’ there to be seen? Dare we ask how they really feel? Are we ready for more than a, "Oh, thanks, I’m just fine" or a; "it’s nothing." There is usually something.

Yes, it's about seeing each other. It's all about being seen. Really to be seen - with the heart. A heart without judgment - without requirements. A heart of gold.

We all have a choice. Grethe made a choice that day when she took her first needle with heroin. A choice that she with disgust and self-loathing now are struggling to understand. I give my support to Grethe and the choice she made two years ago – when she chose life.

We all have a choice. Choose wisely. Choose life!

The hound of the Baskervilles

Caspian

Jeg var åtte. Det var ennå vinter. Jeg var på vei hjem fra skøytebanen. Kald og veldig trengt – og farfar var død. Nesten hjemme – etter å ha hastet fort forbi ungdommene som hang på kiosk-hjørnet, kom det plutselig, som troll i eske, en hund baksende mot meg. Så stor og svart at den fikk Hunden i Baskerville til å fremstå som en kattunge. Den kastet seg over meg – hoppet opp – bjeffet. Den var stor! Og svart! Og jeg var livredd – og farfar var død. Jeg trodde nok jeg også kom til å dø. – Bare forsett og gå, ropte ungdommene etter meg. Lett! Med et svart beist hoppende opp på meg. Resten er nok borte fra hukommelsen. Farfar var død – og dagen kunne vel ikke bli svartere.

 Hunden i Baskerville

Jeg døde ikke. Jeg kom meg helskinnet hjem – men med en stor sprekk i trygghetsboblen. Senere den dagen måtte hunden bøte med livet etter å ha angrepet og bitt blomsterbudet som kom med kondolansehilsen hjem til oss. Hvorfor ble jeg skånet? Kanskje fordi jeg var åtte år – og farfar var død.

Jeg er veldig glad i dyr. Men etter denne episoden ble hunder noe skummelt og farlig. Men ikke de jeg ble kjent med. De ble jeg fort venn med.

 

Ekte kjærlighet

 

Angsten for hunder fulgte meg langt inn i voksenlivet. Til slutt kjente jeg at slik kunne jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ha en slik begrensing i livet mitt. Jeg ville kunne gå ut på tur uten å bruke energi på å være redd for å møte hunder.

Så da kjøpte vi vår egen hund. Så enkelt var det. Men faktisk ble det den beste terapien for å bli kvitt hunde-skrekken. I faglige kretser heter det eksponeringsterapi. Det tror jeg på. Det handler om å overvinne det vi frykter.
Men vår lille krølltopp av en hund ble angrepet og skadet tre ganger av store hunder som bare kom settende mot den helt plutselig uten noen foranledning – akkurat som meg da jeg var åtte. Så skrekken for store hunder dukket opp igjen – for nå hadde jeg en liten skapning i tillegg til meg selv og være redd om.

 Vår første hund Jacko

Nå har jeg en ny hund. En større hund. Og jeg er ikke redd for å møte andre hunder lenger - sånn stort sett i hvert fall... Jeg har lært mer om hvordan hunder kommuniserer og hva signalene de sender ut betyr. Det gjør meg trygg.

 Vår nye Prins Caspian

Vi frykter ofte det ukjente. Kunnskap dreper frykten. For når vi forstår – får kunnskap og innsikt - blir det vi fryktet ikke så farlig lenger.

 

 

Jeg har en drøm. En drøm om å kunne hjelpe barn – og voksne, til å bli trygge på hunder og andre dyr gjennom kunnskap og kjennskap. Dyrene er en del av vårt samfunn, og har vært det i alle tider. Vi mennesker har ikke enerett på denne kloden. Så når vi kan lære oss å leve i synergi med dyr og naturen vil det berike oss. For dyr har mye å lære oss. Naturen har mye å lære oss.

Naturen snakker til deg. Lytt!

 

 

 English version:

I was eight. It was still winter. I was on my way home from the rink. I was cold - and grandfather had just died. I was almost home – just passing the youths that was hanging outside the kiosk - suddenly, from middle of nowhere, a dog came towards me. It was so big - and black- that the Hound of the Baskervilles emerged as a kitten. The beast jumped at me, barking like crazy. It was huge! And black! And I was terrified - and grandfather had died. I was sure to die myself. – Just keep on walking, the youths shouted after me. Easy! - With a black beast jumping up on me. The rest is probably gone from my memory. Grandfather was dead - and the day could hardly be any darker.

I did not die. I made it safely home - but with a big crack in my confidence. Later that day, the dog was put to death after having attacked and bitten a lady who was bringing condolence flowers to our house. Why was I spared? Maybe because I was eight years old - and my grandfather was dead.

I am very fond of animals. But after this episode, dogs became somehow scary and dangerous. But not the ones I was familiar with. They were soon my best friends.

The fear of dogs followed me even as an adult. Until one day I realized that I had to do something about my fear. I wouldn’t have such a limitation in my life. I wanted to go out for a walk without being afraid to meet a dog.

So we bought our own dog - as simple as that. But actually it was the best therapy to get rid of the fear. In academic circles it is called exposure therapy. I believe in that. It's about overcoming our fears.

But our little curly dog was attacked and injured three times by large dogs, which just came running towards him without any provocation - just like me when I was eight.
So the fear of large dogs appeared again - because now I had a small creature in addition to myself to worry about.

Now I have a new dog - a larger dog. And I am not afraid to meet other dogs anymore. I’ve learned about how dogs communicate and what the signals they send out means. It makes me feel safe.

We fear the unknown. Knowledge kills fear. Because when we understand - gain insight and knowledge –  the things we feared the most is no big deal anymore.

I have a dream - a dream to help children - and adults to no longer be afraid for dogs and other animals - through knowledge and awareness. The animals and our pets are a part of our society, and have been so for ages. We humans don’t have a monopoly on this planet. So when we can learn to live in synergy with animals and nature it will enrich us, because animals have a lot to teach us. Nature has a lot to teach us.

Nature speaks to you. Listen!

 

If you just SMILE

Det er fredag. Ute laver snøen ned og Kong Vinter har visst fremdeles behov for å briske og pave seg. Jeg har tullet meg inn i pledd og sitter så nære ovnen det går an uten at jeg tar fyr. Kroppen har forlanget en time-out så jeg lytter til den i dag og tar det helt med ro. Med god samvittighet (nesten)

Så på denne dagen da alt føles ekstra tungt - bikkja som maste meg opp alt for tidlig - kulda som biter - kroppen som verker - da kom en sang dettende ned i hode på meg: "SMILE"

Så da ble det dagens tema for meg. For det å smile selv om man ikke har lyst til det, gjør noe med oss. Og det er så befriende smittsomt. Det er et språk alle forstår. ALLE!

Og hva er vel vakrere enn et hjertelig smil. Et smil, som kommer ærlig og oppriktig innenfra og lyser opp øynene, er vakrere enn noe make-up kan få til.

Å møte verden med et smil åpner dører. Det åpner hjerter. Det åpner sinn. Og som jeg har sagt før; det du sender ut kommer tilbake til deg. Og hvem vil ikke ha et smil i retur?

 

 

Jeg trodde ikke jeg hadde smilet inne i meg i dag. Men det ligger alltid der på lur. Og jeg vil bruke det hemningsløst, selv om grunnene til å smile ikke er alt for åpenbare en slik dag. Det er faktisk det mest magiske verktøyet vi har. Et smil er ren magi - en trylleformular.

 

 

 

Så jeg gir deg et stort smil. i dag Og jeg vil at du skal gi det videre. Ta et smil - og la det vandre - fra den ene til den andre!

 

Har du ikke noen grunn til å smile - smil allikevel!

Pay it forward!

Enjoy the beautiful song SMILE from Charlie Chaplins movie Modern Time sung by Nat King Cole

 



English version:

It's Friday. It's snowing outside and King Winter certainly hasn't given up yet. I have wrapped myself in a blanket and sitting so close to the oven I possible can without getting on fire. The body requires a time-out so I listen to it today.

On this very day feeling a bit down (the  dog woke me up far too early - the cold weather is biting - my body is aching) - this particular song came into mye head: "SMILE"


This word became today's topic for me. To smile even if you do not feel like it, does something with us. And it's so contagious. It is a language everyone understands.

And what could be more beautiful than a warm smile. A smile, that  honestly and sincerely comes from within and illuminates the eyes, are more beautiful than any make-up can do.

To face the world with a smile opens doors. It opens hearts. It opens the mind. And as I have said before, what you send out comes back to you. And who would not have a smile in return?

I never thought I had smile within me today. But it is always there - right under the surface. And I will use it without inhibitions, although the reasons to smile is not too obvious on such a day. It is indeed the most magical tool we have. A smile is pure magic.

So I will give you a big smile today. And I want you to pass it on.

If you don't see any reason to smile - do it anyway!

Pay it forward!

Unforgivable sinner - Syndere i vårsol

Vårsola gjør sitt beste

Selv om det er betenkelig lite som minner om vår her vi bor, hvor snøen ligger en halv meter tykk og med kuldegrader som er en vinter verdig, så klarer allikevel sola å tine noen hjerter – og også litt is og snø. Det drypper fra tak og renner og der snøen fordamper sakte men sikkert åpenbarer det seg ALT hva den har skjult gjennom en lang vinter. Her og der dukker det opp det ene og det andre. Joda – alt skal opp til overflaten. Sånn er det bare.

Jenny på 11 år skrev en liten notis i lokalavisa her om dagen. Hun synes det var ekkelt når hundene gjorde sitt fornødende i skiløypene og eierne ikke plukket det opp. Ja, Jenny – jeg er hjertens enig. Jeg har selv hatt et heller ublidt møte med disse brune flekkene som nå dukker opp overalt! Overalt! Og aller mest i stier og løyper. Her viser vinterens mange synder seg.

ikke akkurat et vakkert skue

Og det er ikke bare hunde-eierne som har syndet – for det dukker opp mye rart i grøftekanter og langs veiene. I skogholtet rett ved huset vårt så jeg etter jul noen fine julegraner som sto så fint med snødryss over seg. Nå står de på halv tolv – med brune kvister… Trodde de som syntes det var enkelt og greit å sette juletreet ut i skogen, at det ville gro ned i bakken igjen – eller at ingen ville oppdage det? Så fikk skogen noen ekstra trær i løpet av vinteren – kanskje ikke det verste som kunne skje.

 

Juletrær til besvær

Poenget mitt er vel at vi har et ansvar for alt hva vi foretar oss. Og alt kommer for en dag. Det har det siste året virkelig vist. Den ene skandalen etter den andre rulles ut. Noen kaller det "instant karma". Det vi sender ut – kommer tilbake til oss – og i vår tid; fortere enn noen gang.

Jeg er ingen moralist og ikke glad i viftende pekefingre. Men jeg skulle ønske at alle tok ansvar – et felles ansvar for kloden vår. Og at vi alle begynner med de nære ting – begynner med oss selv og våre holdninger. Da sender vi ut signal om at vi er villige til å skape en bedre verden for alle. Da vil barna lære hvordan de skal forvalte arven de etter hvert skal overta. Det er vårt ansvar! Vårt felles ansvar!

Jeg er hunde-eier – og jeg har helt sikkert syndet… men jeg er alt for glad i naturen og moder jord til å forsøple den mer enn vi allerede har gjort. Så jeg lover alltid å ha med hundepose på tur! 

Og jeg vil leve så ærlig at det ikke dukker opp spøkelser i mitt skap. Og selvsagt skal jeg feie for egen dør… det er i hvert fall en start.

 

 

Take care of the nature 

 

 We are role-models for the next generation. Let us take that responsibility seriously

 

English version:

Although it isn’t very much reminding of springtime here where we live, regarding the snow is two feet thick and the temperatures is far from the best that March can offer,  the sun still manages to melt some hearts - and also some ice and snow. It is dripping from roofs and gutters and the snow evaporates slowly and everything that was hidden through the winter is now revealing. Here and there it pops up all kind of stuff. Yep – everything is coming up to the surface. So it is.

Jenny, 11 years old, wrote a short note in the local paper the other day. She thought it was disgusting when  dogs do their “business” in the ski tracks and the owners don’t pick it up. Yes, Jenny - I totally agree. I've even had a rather harsh encounter with these brown spots that are now popping up everywhere! Everywhere! And mostly on the paths and trails that is. The sins of winter reveal itself.

 

And it's not just pet owners who have sinned. It turns up a lot of things in the ditches and along the roads. In the wood behind our house I saw some beautiful trees right after Christmas which were nicely decorated with snow. Now they are heading for the ground - with brown branches and twigs ... Did they, who thought it was simple and comfortable to put the Christmas tree out in the forest, think that it would grow into the ground again - or that no one would notice? Our little wood got a few extra trees during the winter - maybe not the worst thing that could happen.

My point is that we are responsible for everything we do - for all our actions. And everything will unfold eventually. The last couple of years have shown us that. One scandal after another is coming up to the surface. Some call it instant karma. What we send out - comes back to us - and nowadays; faster than ever.

I'm not a moralist and who am I to judge. But I wish that everyone would take responsibility - a common responsibility for our planet. And that we all begin with the little things in our surroundings - starting with ourselves - being the change that we want for the world. We will then send out this signal; we are willing to create a better world for all. Then the children will learn how to manage the legacy they eventually will inherit. It is our responsibility! It’s our duty.

I am a dog owner myself - and I have certainly sinned ... but I love nature and mother earth and won’t harm her more than we’ve already done. So I promise to always bring a dog bag when I’m walking my precious little prince!  (Needless to say this statement is of course a metaphor for me wanting to change the world.)

And I will live as honestly as possible and hopefully there will be no ghosts coming out of my closet. And of course I will "put my own house in order"...  at least it’s a start.

Starry starry night

Det er kveld. Det er ennå vinter selv om våren har vært på en liten snarvisitt. Ute har nettopp stjernene blitt tent som et stort osean av blinkende lykter. Månen har ennå ikke stått opp, men lyser blekt i sørøst bak åskammen med kneisende grantrær og hytter som ligger stille og lunt i vinterdrakt.

 

Her oppe i fjellskogen er det ikke et eneste lys å se annet enn fra den funklende himmelhvelvingen. Vinden uler og rusker i trærne. Jeg grøsser. Av kulde? Eller mer over det mektige nesten skremmende store det er å få hele stjernehimmelen i hode. Det er et fantastisk skue. Men svimlende. For det er så uendelig. Så stort. Jeg får en liten smak av evigheten. Som jeg ikke kan forstå eller fatte. Men allikevel; den er der i all sin storhet.

Jeg trekker pusten og fylles med undring. Lille lille meg under universets takhvelv. I tusenvis av år har mennesker stått og sett opp mot stjernehimmelen og prøvd å forstå den store sammenhengen. Hvem er vi – hvor kommer vi fra – er vi alene i uendeligheten – i hele evigheten?

 

Melkeveien. Jeg forstår nå hvorfor den har blitt beæret med det navnet. Her oppe hvor vi er litt nærmere himmelen, en himmel som prydes av hundre milliarder av stjerner som er vår galakse – Melkeveien – her lyser den melkehvit og majestetisk rett over taket vårt. Og når vi vet at det finnes hundre milliarder av lignende galakser der ute og det bare i det synlige universet, er det lov å bli litt nummen. Svimmel?

 

Kanskje har den stjernen jeg med undring og beundring ser opp på akkurat nå sluknet for tusenvis av år siden – for lyset fra stjerner i fjerne galakser bruker milliarder av år på å nå ned til vår lille klode.

Universets gåter er mange. Og universet fortsetter å utvide seg. Går det an å forstå uendeligheten? Forstå evigheten? Jeg nøyer meg med å være undrende og åpen for hva som rommer hele sannheten. Men jeg vet at vår Moder Jord er kun et lite støvkorn i et enormt univers.

 

 

Men for oss mennesker er jorden stor og unik. Og det skal den være. Og det skal vi verne.

Jeg så et stjerneskudd i natten. Da er det lov å ønske seg noe. Men hva kan jeg ikke fortelle til noen. For vår jord håper jeg det går i oppfyllelse. Det tror jeg på. For vår jord.

 

 

 

(Bildene i denne bloggen er lånt fra Facebook og dessverre kommer ikke opphavspersonen fram i disse. Men jeg synes de er så gode at jag velger å la de stå.) 

Enjoy the beautiful song about Vincent van Gogh and his paintings

 

 

English version:

It’s evening. It’s still winter, even though the spring has been on a short visit. Outside, the stars have just been lit up like a big ocean of flickering lights. The moon has not yet risen, but I can see the pale light in the southeast, over the hillside - behind majestic trees aiming for the sky.

Up here in the mountain it is not a single light to see - only the sparkling firmament. The wind is howling and shaking the trees. I shudder. Of cold? Maybe it is due to the powerful, almost frightening feeling when the sky is falling down on me. It is an amazing sight - but overwhelming. It is so infinite - so great. I see a little blink of eternity.  I cannot understand or comprehend. But still, it's there in all its glory.



 

 





I take a deep breath and I am filled with wonder. Little me - under the ceiling of the universe. For thousands of years, people have been looking at the sky and tried to understand the big picture. Who are we - where do we come from - are we alone in this universe?

 The Milky Way. I understand now why it has been honored with this name. The Milky Way – our galaxy is consisting hundreds of billions stars. Up here, where we are a little closer to the sky we can see it, milky white and majestically, above the roof of our cottage. We know that there are a hundred of billions of similar galaxies out there and that only in the visible universe. Getting dizzy? Me too!

Perhaps the star I am looking at right now, with wonder and admiration, extinguished for thousands of years ago - because the light from stars in distant galaxies are using billions of years to reach down to our little planet.

The mysteries of the universe are many. And the universe continues to expand. Is it possible to understand infinity? Understanding eternity? I am inquisitive and open to what holds the whole truth. But I know that our Mother Earth is just a tiny speck of dust in a vast universe.

But for us humans, the Earth is big and unique. That is how it’s supposed to be.

I saw a shooting star in the night. I made a wish. But I cannot tell. When you wish upon a star your dream comes true. For our Mother Earth I hope it will. I believe it will... for our earth.

 

I'm walking on sunshine

Foto: Astrid Dyve

Endelig har sola krabbet seg over horisonten her i nord og leker VÅR mellom isende nordavind og løfter om lysere tider.

Jeg er midt i det. Her oppe i fjellsiden. En hvit verden som vinden tar tak i. Løfter den opp – rister i den og spytter den ut igjen og skaper et frådende hvitt ragnarokk. Den tar pusten fra meg. Jeg ristes med. Skjelvende i den isende vinden trekker jeg hetten over hode. Men jeg har SOLBRILLER på! Gjemt under hette og bak mørke solbriller kjemper jeg meg frem gjennom snøkavet.

Men tross alt; “I’m walking on sunshine!” Sangen kverner rundt I hode; I’m walking on sunshine… wohoo… Ikke min favoritt sang akkurat (sorry Katrina – and the waves) men den får meg til å filosofere litt.

Foto: Astrid Dyve

Det høres så lekende lett ut. Og jeg VET at livet gir oss mye mer. Meg også – men jeg er født på en søndag. Om solen skinte vites ikke – vi snakker tross alt dagen etter solsnu og lille julaften, så veldig framtredende var den nok ikke uansett… Men vi, her i dette lille landet som vi kaller vårt, er alle født på en søndag med solskinn i blikk og med vinnerloddet i handa. Enkelte dager ville jeg kanskje spyttet på den som hevdet noe slikt. For vi har våre dager – våre utfordringer. Men allikevel er vi så privilegerte.

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg kan vandre her oppe i fjellheimen å synge for ravn og rev; «I’m walking on sunshine» og jeg gjør det gjerne - av takknemlighet. Men hva gagner det menneskeheten? For verden der ute viser en helt annen virkelighet.

Vi er mange som ønsker å bidra for at vi skal kunne overlevere en bedre verden til våre barn. Jeg hørte forfatter og filosof Jostein Gaarder på radioen her om dagen. Han delte sitt brennende engasjement for klimaendringene og hva vi utsetter vår lille klode for. Om vi alle delte det engasjementet ville vi nok fått til mye. Men jeg tror ikke vi får løst en eneste klimautfordring så lenge godene er så skjevt fordelt.  Mennesker som sulter og lever så vidt med hode over vannet har ikke kapasitet til å tenke på CO2 utslipp og klimaendringer. De har mer enn nok med å skaffe mat og ikke minst vann på bordet.

 

 

Hva kan lille jeg gjøre da? Utover det å være Plan-fadder – Redd Barna-fadder – og støtte til diverse prosjekter må jeg med lua i hånd innrømme at jeg ikke bidrar så mye mer. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde mirakel-kuren for hvordan vi skal få det til - hokus pokus så får vi en verden der alle ressurser er likt fordelt og forurensning er blitt et fremmedord – utgått av vårt vokabolar.

 

 

Fram til jeg finner den deler jeg min takknemlighet – for det jeg har – og som jeg ønsker for alle andre.

Og uansett er det lov å nyte vårsola – den varsler håp og glede!

 

 

 Foto: Astrid Dyve

English version:

After a long and cold winter the sun has finally risen over the horizon up here in the north.  Between icy north wind and promises of brighter days, it pretends to be SPRING itself.

I'm in the middle of it. Up here on the mountain. A white world which the wind grabs - lifts it up - shakes it and spits it out like a foaming white holocaust. It takes my breath away. Shivering in the icy wind I pull the hood over my head. BUT I wear sunglasses! Hidden under the hood and behind dark sunglasses I fight my way through the blizzard.

But after all, "I'm walking on sunshine!" The song is singing in my head, I'm walking on sunshine ... woho ... Not my favorite song exactly (sorry Katrina) but it gets me to philosophize a little.

It seems so effortless and easy. And I KNOW that life gives us much more. For me too - but I was born on a Sunday. If the sun was shining I do not know - after all we're talking about the day after solstices – little Christmas Eve, so it was not very apparent anyway ... But we, here in this little country, are all born on a Sunday with sunshine in our eyes and with the winning ticket in our hands. On certain days I might spit on who ever would claim such a thing. Because we experience days with more challenges than we think we can handle – and troubles seem NOT so far away. Yet we are so privileged.

I can walk the mountains singing for the birds and the bees; "I'm walking on sunshine" and I do it gladly - of gratitude. But how will that benefit humanity? The world out there shows a completely different reality.

Many of us want to contribute so we can hand over a better world to our children and the generations to come. If we all shared this commitment we would probably have achieved a lot. But I do not think we are able to solve the climate challenges as long as the resources are so unfairly divided on this planet earth. People who are starving and live with their heads barely above the water, has no capacity to think about CO2 emissions and climate changes. They have more than enough to provide food and especially water on the table.

What can I do – little me? Beyond being a Plan sponsor - Save the Children sponsor - and support various projects I must, with my hat in the hand, admit that I do not contribute much more. I really wish I had the miracle cure for how to achieve it - hocus pocus and then we have a world where all resources are equally distributed and pollution is history.

Until I find that cure I will share my gratitude - for what I have - which I also wish for everyone else.

And however things are, we are allowed to enjoy the spring and the sun - it brings out hope and joy! Enjoy!