Four seaons in one day

Noen ganger er det bare sånn. Livet gir oss hele spekteret. Fire årstider på en dag. Ikke et ukjent fenomen i meteorologien – i hvert fall ikke her i landet. Men altså sånn i livet ellers kan det jammen komme både høststormer og frost på en gang selv om morgenen begynte som en lekende forsommerdag.

 

 

Eller er det bare meg? Å kjenne seg som en sildrende vårbekk i det ene øyeblikket, akkompagnert av fuglesang og sus i sivet – for så å bli overøst med et voldsomt høstlig regnvær som overflømmer alt. Og like etter kjennes alt dødt – som en kald vinterdag hvor du plutselig befinner deg 7 fot under – snøen.. men like fort er det sommer og kriblende grønn glede.

 

 

Jeg sier ikke at jeg har det sånn alltid. Men mine følelser er av og til på avveier – eller i hvert fall på stier jeg ikke helt har trådd før. Jeg frykter så absolutt ikke mine følelser som (jeg har det sagt før) ofte kommer i flytende form. Ja, jeg er ekstremt lettrørt. Og over aktive tårekanaler må det minst være. For uansett om det er noe morsomt – noe gledelig eller noe trist; tårene triller. Og det kommer fra en utømmelig kilde, helt klart.

Jeg er ikke veldig sportsinteressert. Jeg er blottet for konkurranse-genet så å si. Sport på tv og radio har jeg et meget anstrengt forhold til. Litt sånn allergireaksjon tror jeg det kan være uten at jeg har fått diagnose på det . Men når jeg ser Therese Johaug eller en annen norsk utøver som i jubelbrus vinner og «Ja vi elsker» runger over det ganske land – da triller tårene.

 

 

Og hører jeg en fin sang på radioen kan den røre meg langt inn i sjelen - og tårene triller. Eller er det noe som jeg virkelig synes er morsomt – så kan jeg le så tårene triller. Du kan tenke deg hvordan jeg har det når jeg ser på romantiske filmer.

Joda – jeg opplever fire årstider på en dag titt og ofte. Før kunne jeg synes det var litt plagsomt og pinlig alltid å være så lettrørt, så jeg prøvde å holde det inne. Det er ikke lurt i lengden. Det hoper seg opp og så brister demningen – før eller siden.

Så jeg omfavner mine følelser. Ja, jeg er lettrørt - og stolt av det! For å la seg berøre er en god ting. Det betyr at vi bryr oss – at vi gjenkjenner noe i andre.

 

Alle foto: Astrid Dyve

Dagen i dag begynte med litt vår og regn i lufta. Nå snør det og vinteren vil ikke helt slippe tak. Men inni meg er det vår - i dag. En rolig fin vårdag med fuglesang og duften av jord og grønt. Kanskje varer det hele dagen – jeg tror på det.

 

 

English version

Four seasons in one day

Sometimes it is just like that. Life gives us the whole spectrum. Four seasons in one day. Not an unknown phenomenon in meteorology - at least not in this country. But also in real life, we can experience both autumn storms and frost at once even though the day started out as a calm early summer morning.

Or is it just me? To feel like a trickling spring stream in one moment, accompanied by birds singing and a warm breeze – only to be showered with a wild autumn rain that floods everything. And suddenly everything seems dark - like a cold winter day when you suddenly find yourself 7 feet under - the snow... and then the summer comes along with a tingling green delight.

I'm not saying this is how I feel all the time. But my feelings are sometimes astray - or at least on trails I don’t even know. I certainly do not fear my feelings which often come in a liquid form.  I’ve got overactive tear ducts, I guess. And I am very emotional. Whether it's something funny - something good or something sad, my tears are flowing. And it comes from an inexhaustible source, clearly.

I'm not very interested in sports. I am devoid of competitive gene so to speak. I’m not very fond of sports on TV and radio. Sort of allergic reaction, I think - without being diagnosed that is. But when I see Therese Johaug or another Norwegian athlete who wins and the anthem is heard across the whole country - my tears are flowing.

And when I hear a beautiful song on the radio it can touch me deep into my soul - and the tears are flowing. When I find something that I really think is funny - I can laugh so my tears are flowing. You can imagine how I feel when I watch romantic movies.

Yes - I experience four seasons in one day quite often. I used to think it was a bit annoying and embarrassing to be emotional like this, so I tried to keep it inside. It is not wise in the long run. It will burst – sooner or later.

So I embrace my feelings. Yes, I'm easily touched - and proud of it! It is a good thing. It means that we do care – and that we recognize something in one another.

This day began with a little spring and rain in the air. Now it is snowing, and winter will not let go. But inside of me it is spring – today – a quiet and beautiful day. The birds are singing and I can smell the fragrance of the soil. Maybe it will last all day - I believe it will!

 

Happily ever after

Jeg sitter med en bok I fanget. En gave fra min venninne som følte at jeg skulle ha nettopp den boken. Slik er det når hjerter snakker sammen. For den boken gir meg en følelse av glede og magi og det er nettopp hva den handler om. «Hverdagens magi – Veien til glede» heter boken av Ragnhild N. Grødal.

Fortellingen starter med lille Eutychia som redder en sommerfugl fra en tornebusk. Sommerfuglen forvandles med ett til en fe. Som takk ville feen at Eutychia skulle fortelle det hun ønsket seg aller mest i livet. Jenta nølte men sa til slutt at hun ville at den gleden hun kjente inni seg skulle følge henne hele livet. - Det var et stort ønske, svarte feen – men så hvisket hun noe i øret på den unge jenta som ingen andre kunne høre. For det en fe hvisker i øret ditt, skal du ikke forråde.

 

Hemmeligheten bar hun med seg gjennom hele livet. Og uansett sorger og utfordringer – nederlag og skuffelser som hun møtte på veien, beholdt hun gleden i sitt sinn. Hun spredte håp og glede til alle hun møtte og alle undret seg over hva hennes hemmelighet var.

Eutychia ville at ettertiden skulle få del i hennes hemmelighet. Vil du vite hva den var?

«Om du ønsker deg glede i livet, skal du begynne dagen din med takk, og du skal avslutte dagen din med takk» For du skal vite dette: Gledens kilde ligger skjult i takknemlighetens gave»

 

 

Lenge før jeg fikk denne boken i hendene skrev jeg en liten setning som jeg ønsket skulle være et slags mantra; «Gratitude is the most powerful tool to experience moments of happiness.» Så det var som om denne boken og dette budskapet kom inn i livet mitt for å understreke at slik er det. Man skal ta takknemligheten på alvor.

Min spinning instruktør gir oss mer enn en hard treningsøkt. Hun deler av seg selv – om sine erfaringer og sitt liv. Det er herlig når mennesker ikke er redde for å by på seg selv – og viser sitt egentlige jeg. Gjennom sin motgang i livet har hun lært dette; det er ALLTID NOE å være takknemlig for. Det å skrive ned minst tre ting hver dag som man er takknemlig for – om det så er bitte-små ting, så vil det skape et rom som for hver dag fylles med glede. For de to ordene; glede og takknemlighet hører sammen.

 

Nettopp i disse dager er det litt såre minner som flyter opp til overflaten, fordi det var på denne tiden for noen få år tilbake at en venninne forlot denne verden. Og midt i disse skjøre følelsene er det som dette budskapet kommer enda sterkere inn i livet mitt. Jeg kjenner mennesker som har opplevd kanskje det verste som kan skje oss; det å miste et barn. Det er nok umulig å forstå for oss som ikke har vært i det ubegripelige marerittet. Når sorg og savn nærmest river oss i stykker og knuser oss sønder og sammen, er det ikke lett å fokusere på gleden i livet. Og sorgen er en prosess som må gjennomarbeides. Og det er ikke noe utløpsdato satt på sorgen og det er heller ingen bruksanvisning for hvordan den skal føles. Men det tar tid.

 

 

Om vi tross sorg og smerte makter å finne små ting i hverdagen som vi kjenner vi er takknemlige for, så kanskje det kan bli et halmstrå å holde fast i. Og for hver dag som vi klarer å tenke på en ting vi er takknemlig for så vil halmstrået kanskje vokse seg større og kraftigere og vi kjenner at det tomrommet som var inne i oss fylles med glede. For hver dag – litt etter litt.

 

 

Uansett hva din utfordring i livet er akkurat nå, så er det kanskje verdt å forsøke dette rådet om å begynne hver dag med å takke. Kanskje vi klarer en ting i dag – og så etter hvert kanskje vi klarer flere og for hver gang vi legger en takknemlig tanke i denne krukken vil den fylles mer og mer. Til slutt blir det som Sareptas krukke – den blir aldri tom for takknemligheten omformes til glede. Og gleden vokser til mer den deles.

Takk for at du kom innom – det er en god ting jeg vil legge i min «Sareptas krukke»

Jeg ønsker deg en gledesfylt dag i takknemlighet.

 Sareptas krukke malt av storebror Birger Dyve Larsen

http://baglerlarsen.net

 

English version:

I'm sitting with a book in my hands. It’s a gift from my friend who felt that I should have this particular book. That’s how it is it when two hearts are speaking to each other. This book gives me a sense of joy and magic and that's exactly what it is about. "Every day magic – the way to happiness" a book of Ragnhild N. Grødal.

The story starts with little Eutychia who rescue a butterfly from the thorns in a rose bush. The butterfly suddenly transforms into a fairy. The fairy wanted to thank Eutychia and asked what she wanted the most in life. The girl hesitated but eventually she said that she wanted to keep this joy she was feeling inside to follow her through life. - That was a great wish, the fairy said- then she whispered something in Eutychia’s ear that no one else could hear. What a fairy whispers in your ear, you do not betray.

She carried the secret within throughout her life. And whatever sorrows and challenges - defeats and disappointments that she met along the way, she always kept the joy inside. She spread hope and joy to everyone she met and they all wondered what her secret was.

Eutychia wanted to share the secret to the posterity. Do you want to know what her secret was?

The fairy whispered in the ear of that young and innocent girl;

"If you wish to have joy in your life, start every day with gratitude and by the end of the day count your blessings. You should remember this: The key to happiness is hidden in the gift of gratitude»

Long before I received this book, I wrote a little statement that I wanted to be a kind of mantra, "Gratitude is the most powerful tool two experience moments of happiness." It was as if this book and this message came into life for a reason – as a reminder.

My spinning instructor gives us more than a hard workout. She shares her experiences and her ups and downs in life. It's wonderful when people are not afraid to show who they are - their true colors. Through her tough times in life, she has learned this: there is always something to be thankful for.  Write down at least three things every day that you are grateful for - even if it is tiny-little things, it will create a room that every day is filled with joy. For these two words, joy and gratitude, are like one.

In these days there are some memories that float to the surface, because it was at this time a few years back that a friend of mine died. In these fragile emotions this message appears even stronger.
I know people who have experienced perhaps the worst thing that can happen to us, -to lose a child. It is probably impossible to understand for us who have not been in the incomprehensible nightmare. When sorrow and grief almost tear us apart and crush us to pieces, it is not easy to focus on the joy in life. Grief is a process one must go through. Grief has no expiry date and there is no manual for how to feel. But it takes time.

If we, in spite of sorrow and pain, are able to find the little things in life that we know we are thankful for, maybe that could be a straw to hold on to. And for every day that we manage to find things we are thankful for the straw may grow larger and stronger and that empty room that we had inside will be filled with joy. Day by day – little by little.

Whatever your challenge in life is right now, maybe it's worth trying this advice to begin each day with thanks. Maybe we manage one thing today - and then eventually we find many things to say thanks for and every time we put gratitude in this “jar” it will be filled up more and more. Finally, this “the jar of Sarepta” – will never be empty because gratitude is transformed into joy. And joy grows by being shared.

Thank you for stopping by - it's a good thing I would add to my “Sareptas Jar”

I wish you a joyful day in gratitude.

(The jar of Sarepta is a term colloquially used as a picture of inexhaustible sources.)

Dancing in the moment

Kommunikasjon er et fasinerende fenomen. Vi mennesker kommuniserer til en hver tid, men allikevel er det akk så vanskelig. Hvorfor må det være sånn?

Hadde vi bare vært enda mer bevisst hvordan vi kommuniserer og at vi kommuniserer vel så mye med det som ikke blir sagt. Vi bruker kroppsspråk, fakter, blikk og det skal et trenet øye til for å lese nyansene. Men de er der. Det gjelder å lese mellom linjene.

Men så er jo problemet at uansett hva jeg ønsker å formidle så er det ut ifra min modell av verden. Jeg har mitt indre kart over hvordan jeg ser verden – ikke slik verden ER – men min opplevelse av den. Det finnes ikke to mennesker på denne kloden som har de samme indre opplevelsene. Så hjelpes meg – det er ikke lett å skulle formidle noe og samtidig håpe at andre forstår akkurat det jeg mener inne i mitt lille hode…

Her gjelder det å ta i bruk diverse metoder! Intuisjon – fantasi – fleksibilitet – spontanitet er lure ting å ha meg seg i verktøybelte. «Dancing in the moment» er et uttrykk jeg liker. Som vi må tilpasse oss vår dansepartner – lytte til kroppsspråket – være oppmerksom på hvilket trinn kommer, slik gjelder det å «danse» med de vi kommuniserer med. Lytte – se – være tilstede for så å skape øyeblikket om til en lekende vals.

 

“Dance is the movement of the universe concentrated in an individual” (Isadora Duncan)

Ofte er vi så opptatt av hva vi selv skal si og formidle, at vi glemmer å lytte - virkelig lytte. Å kaste ball med hverandre – eller å danse pardans krever at begge gir og tar imot. Og at vi ser hverandre – den andre. Noe å tenke på nå som Vanlentine’s nærmer seg med stormskritt.

 

«Dancing in the moment» er en fin ting i alle relasjoner og i alle situasjoner. For klarer vi det – danse med fleksibilitet og spontanitet – vil vi takle livets mange utfordringer på en helt annen måte enn om vi låser situasjonen til en eller annen forestilling vi har begrenset oss med.

So let us dance in the moment – let us dance the moment – let us dance the night away! J

"Dance me till the end of love…"

 

 

 

 

 

 

Happy Valentine's Day!

 

 English version:

Communication is an exciting topic. We humans communicate all the time, still we often find it so difficult. Why is it so?

If only we had been more aware of how we communicate and that we communicate even more what is not being said. We use body language, gestures and the eyes. To read these nuances could be hard. But they are there. It is important to read between the lines.

But the problem is that no matter what I want to convey, it will always be colored by my model of the world. I have my own mind map of how I see the world - not how the world is - but my experience of it. There are not two people on this planet that has the same inner experiences. So help me God - it is not easy to convey something and hope that other people understand exactly what I mean - inside my little head…

We better start using various methods. Intuition - fantasy - flexibility - spontaneity is smart things to have in the tool belt. "Dancing in the moment" is an expression that I like. In the way we follow our dance partner - listening to the body language – are aware of which step comes next, so we have to 'dance' with those we interact and communicate with. Listen - see - be present and you are creating the moment into a playful waltz.

We are often so concerned with what we want to say, that we forget to listen - really listen. To play ball with each other – or dancing with a partner, requires both give and receive. And that we see each other – the other – something to think about now that Valentine’s Day is coming up.

"Dancing in the moment" is a good thing in all relationships and in all situations. If we manage that – to dance with flexibility and spontaneity - we will handle any challenges that life gives us in a completely different way without getting locked in our self-defined limitations.

So let us dance in the moment - let us dance the moment - let us dance the night away!

Dance me till the end of love...

 

 

 

 

Blogger-de-blog

Tv-bildene og nyhetsreportasjene hadde haglet over oss i dagevis om terroraksjoner her og krigsherjinger der. Bilder av sinte menneskemengder som skriker og hyler. Reportasjer om barn som blir misbrukt på verst tenkelig måte. Barn som sulter. Barn som lider.

 

Jeg kjente at jeg igjen begynte å miste troen på menneskeheten. Vil det ingen ende ta? Vi trodde verden hadde gått framover. Men så føles det som vi heller har gått i loop?

Jeg er i overkant følsom og hjerte blør for all urett i verden. Det smerter i sjelen og håpløsheten sniker seg inn der jeg trodde jeg hadde tettet igjen alle sprekker av skjørhet.

Jeg sa til min bedre halvdel at hva er vitsen for meg å blogge og formidle hverdagsmirakler og å snakke om mine følelser og tanker om alt og ingenting. Kanskje mest ingenting??? Når verden står i brann og helvete synes å være her på jord for alt for mange.

«Men det er jo nettopp derfor det er viktig å dele noe positivt – noe til ettertanke eller bare noe til smil og latter» sa min kloke mann.

Jeg håper han har rett. For jeg leker ikke struts med hode i sanden. Jeg ser absolutt alt som skjer i verden. Jeg ser og hører hva journalistene vil vi skal bekymre oss om – frykte. Ja, jeg ser det – men jeg velger bort frykten. Jeg vil ikke gå inn i den.

 

 

 

Frykten er fredens verste fiende. Frykt skaper usikkerhet. Frykt skaper hat. Men frykt er en følelse. Det er en virkelighet vi skaper inne i oss selv. Noen planter kanskje et frø i oss men vi er selv ansvarlige for om vi dyrker den fram – nærer den. Eller om vi velger den bort.

 

Jeg har som mange andre, smakt på angsten. Panikk-angst er ikke for pyser. Men jeg ville ikke være i det universet jeg begynte å skape for meg selv, med angsten – og ikke minst frykten for angsten – som herskere i mitt rike. Jeg ville være min egen herre og mester. Jeg ville være regissør i mitt eget liv og jeg ville ha hovedrollen. Ambisiøst, ja så absolutt. Og jeg øver meg hver dag.

 

 

Fred kommer alltid innenifra. Vi må finne fred og harmoni i oss selv. Først da kan vi håpe på fred på jord. “If we have no peace, it is because we have forgotten that we belong to each other” sa Mor Theresa.

 

Jeg tror på snillhet. Jeg tror på godhet. Jeg tror på kjærlighet. Når vi med et åpent hjerte gir av vår godhet – av vår kjærlighet til andre med respekt og forståelse da først forstår vi mer av oss selv.

Så kjære medmenneske, ikke la meg miste troen på oss – på at vi kan gjøre denne verden til et bedre sted – for ALLE!

Don’t worry – be happy! Så fortsetter jeg å blogger -de-blogge og drømme om at vi en dag – en dag vil vi leve i fred og harmoni med oss selv og hverandre. Ja, jeg sa det er ambisiøst.

Skap deg en fin dag med fryktløst hjerte!

 

 

 

 

English version:

Tv images and news reports about terrorism and the cruelty of war had been thrown at us for days. Pictures of angry crowds screaming and howling - Stories about children being abused in the worst possible way. Children starving. Children suffering.

I felt that I started to lose faith in humanity. Will it never end? We thought the world had gone ahead. But it feels like we have rather gone in a loop?

I'm may be over sensitive cause my heart is bleeding. My soul hurts and hopelessness creeps in where I thought I had blocked all the cracks of fragility.

I said to my better half;  what's the point for me to blog and tell about the little things in life and to talk about my feelings and thoughts, when the world is on fire and hell seem to be here on earth for far too many.

"But that is exactly why it is important to share something positive - something for reflection or just something to smile and laugh about" said my wise husband.

I hope he's right. Because I’m not an ostrich with my head in the sand. I see everything that happens in the world. I see and hear what the journalists want us to worry about – want us to fear. Yes, I see it - but I choose not to fear. I will not go into it.

Fear is the worst enemy of peace. Fear creates uncertainty. Fear creates hatred. But fear is an emotion. It is a reality we create within ourselves. Some may plant a seed within us but we are responsible for whether nourishes it and let it grow - or to just let it go.

Like many others, I have felt fear and anxiety. Panic anxiety is not for wimps. But I chose not be in the universe I was about to create for myself, with anxiety - not to mention the fear of anxiety – as rulers of my kingdom. I chose to be my own lord and master. I wanted to be the director of my own life and I would have the lead role. Ambitious - yes absolutely! And I do exercise every day.

Peace always comes from within. We have to find peace and harmony within ourselves. Only then can we hope for peace on earth. "If we have no peace, it is because we have forgotten that we belong to each other" said Mother Theresa.

I believe in kindness. I believe in love. When we share love and kindness with an open heart - with respect and understanding of others, we will understand more of ourselves.

 

 

So dear fellow human, do not let me lose faith in us! I want to believe that we can make this world a better place - for ALL!

Do not worry - be happy! So I continue to blogger-de- blog and dream that one day - one day we will live in peace and harmony with ourselves and each other. Yes, I said it is ambitious.

Create a great day with a fearless heart and with hope for tomorrow.

I have a dream!

«I det nye året har jeg ett mål – og det er å se flere solnedganger.»
Dette nyttårsforsettet ble formidlet da det nye året ennå lå og blinket jomfruelig og lokkende. 

Jeg er helt enig. Det er et forsett jeg virkelig kan like. En vakker solnedgang rører – beveger – roer. Den etterlater seg hjertesukk. Den skaper stemning. Den får fram følelser som kanskje var glemt – i det minste gjemt.

En rødmende solnedgang er for elskende par – for ensomme ryttere – for alle som er villig til å la seg berøre og føle. «Elg i solnedgang» poserer villig og vi ser at alt er såre vakkert. Og vi skaper en vakker verden akkurat der og da, mens solen sakte vandrer over himmelen i vest og omskaper den til gull. Til slutt er himmelen som i brann og eksploderer i alle regnbuens farger.

 

 

En vakker solnedgang gir helsebot. Vi puster ut – senker skuldrene – og føler fred. Sjelen faller til ro. Og alt er bare harmoni.

 

 

Klarer du å være i en solnedgang – helt og fullt? Tenk om alle hadde den evnen. Da kunne vi bedt fienden til bords og invitert dem til å se på solnedgangen sammen. Og akkurat da vil det være fred på jord. For hvem kan krige og sloss samtidig som man er i en vakker magisk solnedgang? Som en fredsbevarende styrke vil vi fremheve solnedgangen. Så la oss si JA til flere solnedganger! Et opprop til verden! La oss ri sammen inn i solnedgangen..

Så kan vi sammen oppleve en like vakker soloppgang i fred og harmoni - i morgen.

Vakker drøm – ikke sant?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English version:

I have one goal for this New Year - and that is to watch more sunsets."

I heard this New Year's resolution when new year’s eve was long gone and 2013 was already at the starting line.

 

I totally agree. It is an intent I really do like. A beautiful sunset touches us – moves us – makes us calm. It makes the heart sigh. It is a feel-good event. It brings out emotions that might be forgotten – or maybe just hidden.

A blushing sunset is for lovers - for lonely riders - for everybody who are willing to feel and be touched. "Moose in the sunset" posing willingly and we see that everything is beautiful. And we create a beautiful world right there – right now, as the sun slowly wander across the sky and transforms it into gold. Finally the sky is on fire and explodes in a rainbow of colors.

A beautiful sunset is good for our health. We breathe out - lower our shoulders - and are at peace. The soul comes to rest. And everything is harmony.

Can you be in a sunset - completely? Imagine if everyone had that ability. We could invite the enemy to our table and we would all watch the sunset together. Just then there will be peace on earth - because no one can fight while watching a beautiful magical sunset. As a peace-keeping force, we will emphasize the sunset. So let's say YES to more sunsets! A proclamation to the world! Let's ride into the SUNSET together...

And maybe we will find a beautiful SUNRISE in peace and harmony - in the morning.

Beautiful dream - right?

 

To play or not to play

Det er januar og snøen har lavet ned i noen dager. Jeg har sittet og jobbet en stund da min firbente venn kommer og legger hode på tastaturet. Han gjør det ofte. Om ikke det hjelper så legger han labben oppå – det skjer rare ting på min pc innimellom..

Jeg tok hintet hans denne gangen. Ut på tur – aldri sur! Jada – det er godt å komme seg ut. Frisk luft og alt det der. Det har så vidt begynt å mørkne. Det er stille ute. Alle er visst hjemme i sine lune stuer. Vi rusler bort til akebakken. Ballen er med så da skal nok valpegutten få løpt fra seg litt tenker jeg.

 

Midt i bakken kaster bikkja seg over noe jeg ikke ser hva er med en gang. Glad og fornøyd rister han i et rompeakebrett. Bakken ligger der nypreparert og flombelyst. Ikke en sjel å se – bare bikkja i bakken – og meg.

 

 Foto: Astrid Dyve

Fristelsen blir for stor. Jeg må bare prøve. Hvor mange år siden er det ikke siden jeg sist akte? Jeg trosser stiv og vond rygg og giktiske ledd, setter meg på brettet og suser nedover bakken så snøen spruter. Bikkja blir vill og gal og skal redde meg fra denne farlige situasjonen. Jeg hyler og ler og takker for at jeg fremdeles er den eneste på hele Løvåsjordet. Bikkja blir enda mer forstyrret til mer jeg ler og vel nede er han i ferd med å spise meg opp. Han kaster seg over akebrettet og skal ta rotta på denne farlige tingesten.

Men matmor har fått mersmak på fart og spenning. En gang til! Opp bakken – ned på brettet og full fart nedover. Denne gangen med bikkja løpende foran for liksom å ta meg i mot eller stoppe meg eller hva det er han prøver på.

Midt i latter og glede fikk jeg plutselig et glimt tilbake i tid. Jeg hadde ull votter på som snøen klistret seg fast til og som et deja Vu var jeg tilbake til 60-tallet.  Jeg kjente med ett følelsen av å være den lykkelige lille jenta med nytt rødt akebrett i plast. Og kriblingen i magen når jeg slapp meg utfor bakken. Jeg kjente lekenheten og den herlige befriende følelsen av lykke og frihet.

En gang i tiden – i det forrige årtusen – studerte jeg pedagogikk og jeg var småbarnsmor. Så leken var en del av livet. Men så vokste barna opp. Og leken ble borte. Helt til vår kjæreste valp kom hjem til oss. Han elsker å leke. Hele tiden helst. Jeg har pliktskyldig lekt med han daglig - i små doser. Litt oppgitt over hans overivrighet. Men når jeg kjente den herlige følelsen av glede når jeg selv tillot meg å være litt leken – så forstår jeg så inderlig hans pågåenhet. Så kjære Caspian; takk for at du lot meg finne tilbake til LEKEN og GLEDEN!

 

Nå gleder jeg meg til hyttetur – og da skal vi ha med Snowracer! Vi skal ake og bikkja skal se at det er ikke farlig om matmor hviner av fryd og glede. Hun har bare funnet barnet i seg – igjen.

Ha en lekende fin dag!

 

 

 

English version:

It is January and it has been snowing for a few days. I had been working for a couple of ours when my dog came and laid his head on my computer. He does that often. If that does not help, he puts his paw on it - weird things often happen to my pc...

I took the hint this time. Out for a walk! Oh yes, it's nice to get out. Fresh air and all that.
It has just begun to get darker. Everything is quiet. I can hear the silence. Everybody is home in their warm cosy houses. We walk over to the toboggan run. I brought a ball with me so the puppy will get some exercise while running after it – again and again. He is crazy about balls.

In the middle of the toboggan run the dog find something I do not see what is, right away. Happy and satisfied he shakes a small toboggan in his mouth. The run lies there well-groomed - with floodlight. Not a soul in sight - only the dog ​ - and me.

The temptation is overwhelming. I just have to try. How many years ago is it since I last tried a toboggan? I forget the painful back and gouty joints, put myself on the board and hurtling down the slope. The dog gets completely wild and crazy and tries to save me from this dangerous situation. I scream and laugh and appreciate that I'm the only one in the slope this afternoon. The more I laugh the more crazy is the dog and when I reach the bottom of the hill he is about to eat me up. He takes the sledge and tries to kill this dangerous thing.

But I want more. One more time! Up the hill - on the board and full speed down the slope. This time the dog is running in front as if to rescue me or stop me or whatever he's trying to.

In the midst of laughter and joy I suddenly got a glimpse back in time.  Like a deja vu I was back to the 60th century. I was that happy little girl with a new red sled in plastic. I could feel the tingle in my stomach when I set out the hill. I felt the playfulness and the wonderful liberating feeling of happiness and freedom.

Once upon a time - in the last millennium - I studied pedagogy and had small kids at home. To play was a part of my life. But then the children grew up. And I forgot to play. But then our dear puppy came to us. He loves to play. All the time. I play with him every day - mostly of duty. A bit frustrated by his persistence. But when I felt this sensation of pleasure when allowing myself to be a bit playful - I really now understand his eagerness. So dear Caspian, thanks for teaching me how to play – again.

This weekend we are going to our cabin - and we will bring a Snow Racer! We will PLAY and the dog will see that it is not dangerous that his “mum” screeches of joy. She has just found her inner child - again.

Have a playful lovely day!