onsdag 30. januar 2013

"All that we are is the result of what we have thought" (Buddha)



«Du blir hva du tenker. Loven om attraksjon gjør at du tiltrekker deg DET du tenker, så vær bevisst HVA du tenker. Tenk positivt! Ikke si IKKE og for all del ikke si MEN».

Hvem har vel ikke hørt eller lest disse påstandene? Noen blir vettskremte – for ups! der tenkte jeg en negativ tanke! Hva for noen vederstyggeligheter tiltrekker jeg meg nå da?!! Frykten for ikke å klare å tenke positivt gjør at vi tenker enda flere negative tanker. Og hvordan klare å få kontroll over alle disse tankene??

Det hevdes at 90 % av oss mennesker bruker bare 10 % av hjernekapasiteten vår. 10 prosent!!! Det er skremmende lite. Vi bruker først og fremst venstre hjernehalvdel som er den logisk tenkende delen av hjernen og som registrerer våre opplevelser i den fysiske verden. Hva med de resterende   90 %?


Det fins selvsagt metoder og teknikker for å lære å øke hjernekapasiteten. Jeg tror det ville gagne menneskeheten. Stor del av de tankene vi tenker til daglig har vi tenkt før. Det er som tankene går i lup. Oppat og oppat og oppat igjen. Det blir lite nyskapning av slikt. Men heldigvis er det sjeler som bruker sin kreativitet og fantasi og skaper nytt. Nye tanker.
Nyskapning må til for vekst og utvikling
 

Men altså – for de aller fleste av oss er det et sett av tanker som kverner rundt dag ut og dag inn. Og det er dette tankespinnet som er så vanskelig å stoppe. Ofte er det bekymringstanker, frustrasjonstanker, mørke tanker, angstfylte tanker, sinna tanker - som spinner som en sentrifuge og vi bare følger viljeløst med i dansen.

«Worrying is like a rocking chair. It gives you something to do, but it doesn’t take you anywhere”

Kanskje er det sånn da at om vi lar disse «spinnville» tankene få styre hele vår mentale verden så vil vi med det skape vårt liv som ligner disse tankene? Om vi tenker bekymringsfulle tanker så vil vi føle oss bekymret og jammen kan det hende at vi skaper nettopp det skrekkscenariet vi nettopp var så bekymret for. For jeg tror tankene er med å styre våre følelser. Og følelsene skaper oss mennesker.

«In the long run, the pessimist may be proved right, but the optimist has a better time on the trip»

Så hva om vi klarer å stoppe tankespinnet. Bli bevisst DET vi tenker. Og sniker det seg inn en negativ tanke er det bare å kaste den på dør – slett – slett! To indre og vekk me’n!


Nemlig! Det handler om å være tilstede i seg selv – med seg selv. Igjen gjelder det å være tilstede i nuet – å lytte innover. Uten å bekymre seg om morgendagen.

«Yesterday is history. Tomorrow is a mistery and today is a gift – that’s why we call it the PRESENT»

“Learn to be silent. Let your mind listen and absorb” (Pythagoras)
 
Ha en Mindful dag! Don't worry - be happy!


ENGLISH VERSION:
"You become what you think. Law of Attraction says that you attract what you think, so be conscious of what you are thinking. Think positive! Do not say NOT and by all means not say BUT. "
Who has not heard or read these statements? Some are terrified - because ups!  That was a negative thought! What the h… will I attract now?! The fear of not being able to think positively makes us think even more negative thoughts. And how are going to manage to gain control over all these thoughts??
It is claimed that 90% of us humans only use 10% of our brain power. 10 percent!!  We use primarily the left hemisphere, which is the logical thinking part of the brain and which registers our experiences in the physical world. What about the remaining 90%?
There are of course methods and techniques to learn how to increase brain power. I think it would benefit mankind. A great amount of the thoughts we think every day, we have actually thought before. It's like our mind is going in circle. Round and round it goes. Not so much innovation this way. But luckily there are people out there who use their creativity and imagination and creates new things - new thoughts.
Create something new!
Yes - for most of us it is a set of thoughts that comes around day in and day out. And it is all these spinning thoughts that are so hard to stop. Often there is “concern-thoughts”, “frustration-thoughts”, “dark thoughts”, “anxious thoughts”, “angry thoughts” that spin like centrifugation with us just hanging in there.
"Worrying is like a rocking chair. It gives you something to do, but it does not take you anywhere»
Maybe it's like that- if we allow these wild spinning thoughts to govern our whole mental world we will create our lives similar to those thoughts? If we do have these worrisome thoughts we will feel worried and maybe we create just that horror scenario we just were so worried about.  I think our mind controls our emotions. And our emotions create us.
"In the long run, the pessimist may be proved right, but the optimist has a better time on the trip»
So what if we try to stop the mind games. Be conscious of what we are thinking. And if a negative thought should sneak in, simply throw it out the door - delete - delete!
 
Exactly! It is about being present in ourselves – with ourselves. Be present in the moment - listening within. Not worrying about tomorrow.
«Yesterday is history. Tomorrow is a mistery and today is a gift – that’s why we call it the PRESENT»

“Learn to be silent. Let your mind listen and absorb” (Pythagoras)
Have a Mindful day! Don't worry - be happy!

tirsdag 29. januar 2013

Winterwonderland


It's January and the winter has lasted for too long already. But such a beatiful winterewonderland we've had.

Yesterday me and my friend Caspian went for a walk in this spectacular scenery. Minus 2 C degrees and the sun shining from blue blue sky.




 
My prince Caspian loves to play with frisbee no matter season and catching snowballs is soo fun! but they are hard to find in the snow though.
 
 
Right outside our door
 
 
Thanks to my mother in law for knitting these warm nice socks and mittens
 
 
Caspian relaxing after a cold walk
 
 
 
Wanna go skiing?
 
 
 
 
I love this season. And I love that is soon over... It is, isn't it??


fredag 25. januar 2013

Life BEFORE death


Jeg tror på et liv etter døden. Ikke som i himmel og helvete. Men at vi går over i en annen dimensjon. Ut av denne fysiske verden og over i det som er essensen av oss. MEN det er min tro – og overbevisning. Du er kanskje av den tro og mening at vi fødes, lever og dør – og DET er DET. Og det er sant for deg.

 

For ingen eier sannheten. Ingen religion eller trosretning – ingen enkelt person eier den fulle og hele sannheten. Sannheten finner vi i oss selv. Vi er formet av det livet vi har levd – og jeg som tror jeg har levd flere liv, mener jeg har med meg innsikt og visdom fra hine dager. Og det er med å forme mitt syn på verden og hva jeg tror på.

MEN jeg tror også på et liv FØR døden. For uansett hva som kommer etterpå – det store intet eller en åndelig dimensjon av lys og kjærlighet – så er det SÅ viktig å leve det livet vi har her og nå. Livet er kort – og for noen har det knapt begynt før det er slutt. Og ingen vet dagen… så det gjelder å leve hver dag – hvert øyeblikk til fulle.


 

For noen år siden var jeg og min venninne på Oslo tur. Husmor ferie fra mann og barn og hverdagen. Vi er flinke til å nyte. Ikke så mye det luksuriøse og storslagne – men å nyte de små ting – her og nå. Denne ettermiddagen ramlet vi inn på kafe Sorgenfri. Det passet til vår stemning – vårt humør. Vi var der og da bekymringsfri og nøt den dyrebare friheten som skulle vare i et helt døgn. Vi satt og filosoferte over livet da vi så denne teksten på vinduet i kafeen: «Alla dessa dagar som kom och gikk – inte visste jag at det var selva livet»

Det ble nok en bekreftelse for oss at det er livsviktig å ta vare på hvert et lite øyeblikk. Leve det til fulle. Ha en tilstedeværelse i eget liv.

Marcello Haugen – healeren fra Lillehammer – skrev i 1923 en bok som heter «Betraktninger over en dag». Han ønsket med den boken å gjøre mennesker bevisst på å leve hver dag – hele døgnet igjennom med en årvåkenhet for å bli bevisst sin egen vilje og åndelighet. Han ville hjelpe oss til å finne veien til vår daglige livsharmoni.

I dag kaller vi det Mindfullness. Noen trenger kanskje å gå på kurs eller delta på en retreat for å lære seg å leve et liv i harmoni og balanse. Jeg for min del bruker naturen for å finne ro – harmoni og tilstedeværelse. En daglig dose må til. Og i dette landet er vi virkelig velsignet med mye og vakker natur. Når naturen blir en del av vår hverdag – blir den en del av oss – og vi blir en del av den, som i en symbiose. Da er det godt å bare være.
 
 Foto: Astrid Dyve

Nettopp NÅ skal jeg nyte min daglige kopp med kaffe – i ren væren – helt tilstede i nytelsen av denne mørke bitre drikken. Jeg kjenner duften kiler i nesen. Varmen som smyger over leppene. Smaken som fyller hele munnhulen. Jeg puster ut. Senker skuldrene. Alt er godt – akkurat nå.

Akkurat NÅ – det er alt vi har.

Og husk; Livet det er NÅ!
 
 
Dette skrev en ung gutt i min familie i høst. Tankevekkende og viktige ord.
R.I.P. Sindre:
"1 year ago I made a 1,5 year plan. Was going to do a lot of new stuff, learn a languages, get a driver and bike license, learn an instrument, and so on.... Today I am struggling against cancer of the worst kind, stopped treatment and living day by day. If I got something to say its: Do things when you can, don't wait, LIVE LIFE, and believe it to be possible .... During this week, you should ALL do one thing that is not in your normal daily routine!!"

Sindre
1984-2012
 
 
 
 
English version:

I believe in life after death. May be not as in heaven or hell. But I believe that we go into another dimension. Out of this physical world and into what really is the essence of us. BUT this is my belief. You might believe that we are born, we live and then die - and that's it. And that is true for you.

For no one owns the truth. No religion or belief system - no single person owns the whole truth. We find the truth within ourselves. We are shaped by the life we have lived – the lives we’ve lived maybe (if you believe that we are reincarnated).

BUT I also believe in life BEFORE death. For whatever comes next – nothing at all or spiritual dimension of light and love - it is SO important to live the life we have here and now. Life is short - and for some it has barely begun before it's over. And no one knows the day ... so live your life every day - every moment to the fullest.

A few years ago my girlfriend and I went to Oslo for a weekend. A time-out from our everyday life. We like to enjoy ourselves - enjoy the little things in life - here and now. This afternoon we went to a cafe called Sorgenfri (Free from sorrows). It was just the right place for us that day. We had no worries and enjoyed the precious freedom that would last for a whole day. We were talking about life itself when we saw this text on the window of the cafe, "All these days that came and went -  I didn’t know that this actually was life"

That was a reminder for us that it is vital to take care of every little moment. To live life to the fullest. Have a presence in our own lives.

Marcello Haugen – a healer from Lillehammer - wrote in 1923 a book called "Reflections on a Day." He wanted  to help people to be aware of the importance of living every day - all day through with an awareness of one's own will and spirituality. He wanted to help us to find the way to our daily life harmony.

Today we call it Mind Fullness. Some may need to go on a course or attend a retreat to learn to live in harmony and balance. I personally use the nature to find peace - harmony and presence. A daily dose needed. And in this country (Norway), we are truly blessed with beautiful scenery. When nature becomes a part of our everyday lives - it becomes a part of us - and we are part of it, in a symbiotic relationship. We learn to just be!

And just NOW I enjoy my daily cup of coffee - totally present in the enjoyment of this dark bitter drink. I feel the scent tickles the nose. The heat kisses my lips. The flavor fills the mouth. I exhale. Lower my shoulders. All is good - right now.

NOW  is everything we got.

LIFE is right NOW! Enjoy!

fredag 18. januar 2013

Life behind the status on Facebook and Twitter


Hva skjer da, Astrid? Hvordan føler du deg, Astrid? Hvordan går det, Astrid?

Det er mange som har blitt både provosert og mer til av Facebook sine spørsmål på status oppdateringen. Noen kjenner et akutt behov for å være dønn ærlige, og sier rett ut hva de føler. Mens andre velger heller å la være å dele noe som helst i ren irritasjon.

Redaktøren i lokal avisa skrev et innlegg om sosiale medier og hvorfor han ikke (enn så lenge) har inntatt den verden. Han syntes det var rimelig tåpelig at folk deler med sine venner hva de foretar seg av smått og stort. For hvem er interessert i hva en fjern venn eller slektning skal i dag?

Hmmm… nei hvem er interessert.
Jeg har vært en ivrig bruker av sosiale medier i lang tid. Det skal innrømmes. Det er en egen verden. Men er det en virkelighetsflukt? Eller er det en møteplass? Flere har hevdet i det siste at om Jesus hadde levd nå, hadde han vært på Facebook. Det tror jeg på. For det er en møteplass. Det er en kanal ut til verden – den verden som er utenfor «dørstokken heme».

Jeg har fått noen hint i det siste om at det kanskje er på tide å trappe ned den interaktive verden og heller prioritere kontakt med levende fysiske mennesker. Da slo det meg at faktisk så er det ikke alle som kan velge det. Det finnes de som er litt på siden av det såkalte «vellykkete samfunnet». Ikke alle har mulighet til daglig å prate skit med kollegaer i lunsjen. Eller har venner som ringer i hytt og gevær. Er vi da tapere i dine øyne?

Mange provoseres også av alle disse «vellykkete menneskene» som bruker sine statusoppdateringer til å fortelle om sin egen og familiens fortreffeligheter. MEN livet er mye mer enn en status oppdatering. Ingen er bare det som vises på Facebook eller Twitter.

Ærlighet og oppriktighet er viktig for meg. Men oppriktig talt; noen ganger kan det være at jeg har en j… dag, men velger å legge ut en status om takknemlighet eller om å glede seg over de små ting i livet. Hvorfor gjør jeg det? Jo, jeg ønsker å spre glede til verden der ute – i cyberspace og til deg som lytter. Og når jeg deler noe positivt, så kommer gleden inn i mitt eget hjerte – selv på den verste shitty dagen.

Jeg liker å lese hvordan andre har det – hva de er opptatt av – hva de ønsker å dele. Jeg ser ingen som tapere selv om de hver dag lever litt av livet sitt i en interaktiv verden. Jeg ser også bak fasaden til de som kun deler av sin vellykkethet. Jeg vet at livet gir oss mer – mer enn en status-oppdatering kan fortelle.

Min drøm er at vi alle SER hverandre og bryr oss om. Ikke bare på Facebook men allikevel kan en «liker» eller et sentimentalt «hjerte» <3 gjøre en forskjell for et medmenneske denne dagen.

Jeg ønsker å SE DEG! Liker liker  liker <3 <3 <3 og prækk prækk ;-)
 
Gi noen et smil i dag - eller en "liker" eller et <3
Ha en glad helg - innenfor eller utenfor cyberspace. Jeg skal inta fjellheimen og la naturen være bakteppe for min.
 
 
 

 
 
For my english speaking friends:
What’s going on, Astrid? How do you feel, Astrid? How are you, Astrid?
There are many who have been both angered and even more of the questions on the Facebook status update. Some feel an urgent need to be very honest and say straight out what they feel.  Others choose not to share anything at all.
The editor of the local newspaper wrote an article about social media and why he (yet) not has entered this “world”. He thought it was silly that people share with their friends what they are doing by large and small. Who is interested in what a distant friend or relative are up to today?
Hmmm ... no who is interested? Who cares?
I have been an avid user of social media for a long time. I must admit. It’s a special world. But is it an escape from reality? Or is it a place to meet? Some have argued lately that if Jesus had lived now, he had been on Facebook. I believe that. There is a place to meet other people. There is a channel to the world - the world that is outside the "doorstep at home."
I've got some hints recently that it might be time to step out from the interactive world and instead prioritize physical contact with living people. It struck me that in fact it is not everyone who can choose so. There are those who more or less are on the side of the so-called "successful society." Not everyone has the opportunity daily to small talk with colleagues during lunch. Or have friends who call every day. Are we losers in your eyes?
Many are provoked by all these "successful people" who use their status updates to tell you about their personal and family virtues. BUT life is much more than a status update. No one is just what you see on Facebook or Twitter.
Honesty and sincerity are important to me. But honestly, sometimes it may be that I have a sh...  day, but choose to post a status about gratitude or to enjoy the little things in life. Why do I do that?  I want to spread joy to the world out there - in cyberspace and to you who are listening. And when I share something positive, joy unfolds in my heart - even on the worst shitty day.
I like to read about how my friends are doing - what they are doing - what they want to share. I don’t think of them as losers even though they live a little every day in an interactive world. I also look behind the facade of those who only share their successes. I know that life gives us more - more than a status update can tell.
My dream is that we all see each other and care about each other. Not only on Facebook but still a "like" or a sentimental "heart" <3  can make a difference for a fellow human being on this very day.
I want to see you! Like like like <3 <3 <3 and dot dot dot ;-)


onsdag 16. januar 2013

Winter poem



Midtveis i januar og dagen har blitt 55 minutter lengre siden vintersolverv. Det vakre lyset når sola så vidt gyller over åskammen og snøen som ligger kritthvit og iskald, gjør dagen perfekt. Blekblå himmel ruver over en krystallisert verden og det knirker sjarmerende for hvert skritt jeg tar. Det river i brystet når jeg puster inn den kalde luften, men jeg kjenner hode klarner. Tankene klarner. En tindrende klar følelse rommer hele meg.


 
Ja, jeg gleder meg stort over at vi får ha lyset litt lenger for hver dag. At dagene blir lengre med et steng av forventning og glede i seg. Men selv om våren ligger der framme og lokker forførende med all sin prakt – nyter jeg vinterdagene. Som jeg vil nyte vårdagene når de kommer. For jeg ser det vakre i hver årstid. Som alt i universet pulserer også naturen og elementene med den – og det blir et crescendo som åpenbarer seg i de fire årstider.

 
 


Winterpoem
Min verden er hvit
Snøkrystaller virvler lekende rundt som i en feiende jive
Stemning av ro og renhet hviler i jordens favn
 
Alle fragmenter av uro er hvisket ut
Landskapet ligger som et stille hav og duver
Alt er i balanse
Alt er fred
Alt bare er
 
Jeg ER et dikt – et vinterdikt


Jeg ønsker å dele den opplevelsen det gir å se det vakre i hver årstid, i denne videoen jeg har satt sammen med musikk fra albumet Winter Poem av Secret Garden

 
For my english friends:


Midterm in January and the day have become 55 minutes longer since the winter solstice. The beautiful light when the sun shines over the hill and the snow that is crystal white and ice cold, make the day perfect. Pale blue sky looms over a crystallized world -  the peculiar sound in the snow for every step I take. It hurts in the chest when I breathe in the cold air, but my head feels clear. My thoughts are clear. A sparkling clear feeling holds all of me.

Yes, I love that we will have the light a little longer each day. The days are getting longer with an anticipation and joy in them. But even if spring is up ahead and beckons seductively with all its glory - I am enjoying winter. As I will enjoy the spring.  I see the beauty in every season. Like everything in the universe pulsates so do the nature and elements of it - and it becomes a crescendo that reveals itself in the four seasons.

WINTERPOEM

My world is white
Snow crystals playful swirls around like in a wild jive
The ambiance of silence and serenity rests in the earth's bosom

 
All fragments of disturbances are wiped out
The landscape is like a calm sea
Everything is in balance
Everything just rests
All is peace

 
I AM a poem - a winter poem
(ad)


I want to share this experience it provides to see the beauty in every season, in the video above that I’ve made with music from the album "Winter Poem" by Secret Garden. Enjoy!

mandag 14. januar 2013

Stilleste gutt på sovesal en

Foto: Astrid Dyve 
«Stillest vann har dypest grunn» er et ordtak jeg har klamret meg til opp igjennom oppveksten. Likeledes tenkte jeg vel om så at «Tomme tønner ramler mest» Og med det utgangspunktet ble det liksom litt greit å være den stilleste jenta i klassen og i gjengen. Det ga meg et alibi for å være sjenert og fåmælt. Jeg hadde dybde – mente jeg selv. Jeg tenkte dype tanker og følte alt veldig dypt. Det var en inderlighet i min melankolske tilnærming til livet.
 

 Men hvor smart det var til en hver tid, vet jeg ikke sikkert. På videregående var jeg for sjenert til å rekke opp handa for å svare på lærerens spørsmål, så jeg sa det bare sånn halvhøyt, bak ryggen på frøken-penest-i-klassen-og-visste-det. Hun rakk ivrig opp handa og svarte det jeg hadde hvisket – og fikk kreditt for det. For svaret var som regel helt riktig, men jeg stolte ikke 100 % på det, så da lot jeg henne ta støyten. Hun gikk nok opp en karakter det året. Hevnen var allikevel bitte-lite søt da hun strøk på eksamen (da uten meg som sufflør) mens jeg kunne fornøyd konstatere at stillest vann har dypest grunn…


Nei det lønner seg så visst ikke alltid å være sjenert. Og hvorfor er noen av oss sjenerte? For det har sjelden å gjøre med manglende sosial intelligens – eller annen intelligens for den saks skyld (bare for å presisere) J I «Hver gang vi møtes» sist fredag var også sjenanse et tema. Morten Abel innrømte at han var sjenert og ikke likte fokus på seg som person. Men ser vi artisten Morten Abel, er det lite som minner om sjenanse og beskjedenhet. Lene Marlin er det lett å se er sjenert og jeg synes til og med Ole Paus har tendensen. Og mannen bak «Stilleste gutt på sovesal en» forteller også om sin sjenanse. Å være sjenert er absolutt ingen hindring for å ha et ønske om å formidle.
Jeg kunne også gjerne stå på en scene og deklamere dikt eller spille teater i tenårene. Da kunne jeg stråle – da var det greit å bli sett.

Joda, jeg er i godt selskap. Og det skal sies at sjenansen er ikke så påtrengende nå når jeg er midtveis i livet. Vi vokser med oppgaver og utfordringer livet gir oss. Men en liten del av meg kjenner igjen følelsen av å være den sjenerte lille jenta.


De som husker meg fra tenårene vet vel også at jeg var nattens dronning. For når klokken slo tolv og alle de andre i gjengen begynte å bli trøtte og stillheten senket seg over vennelaget – da kunne jeg komme til orde. Da blomstret jeg opp. Noen hemninger mindre og jeg hadde mye jeg skulle ha sagt.
 
Den lille sjenerte jenta

Jeg kaster mine hemninger og skriver i vei. Nattens dronning er jeg.

Ha en hemningsløs dag!
 
 

søndag 13. januar 2013

Kom sommarvind


Lag på lag med ull og dun. Varme støvler med brodder på (ja, jeg har visst kommet i den alderen da jeg innser at brodder er en praktisk og smart greie – grøss!)
Nesetippen og kinnene er det eneste som er blottlagt. Det er januar og Kong Vinter ombestemte seg og tok ut returbillett. Dermed fikk vi gleden av å få hele verden glasert (vel… i hvert fall min verden). Som om det hele var en muffins – som trengte så sårt litt glasur for å innynde seg. Jeg hadde klart meg uten, for å si det sånn. Både muffins og glasur egentlig.

Men det er søndag og det er januar – og SOLA skinner! Jeg våger meg ut i den bitende kulda. Labber i vei som en annen Michelin figur. Pust! Det river i bronkiene. Sakte men sikkert vender kroppen seg til den kalde lufta. Jeg retter opp ryggen – så langt som det går. Våger å løfte haka over halslinningen.


Jeg sa det? Det er SOL! Og Kong Vinter skal ha det – han er god på design. Jeg tror han kunne vært med i Homsepatruljen eller Ekstrem forvandling el. For jammen klarte han å smigre meg når han i desember smurte tjukt på – og overgikk selveste Disney hva vinter-eventyr angår. Og det i tiden før jul - snakk om timing! Sånn vet de dyktigste designerne. Timing is everything!

 
 
Men så kom Sønnavinden med regn og varmende grader – eller i hvert fall varmere grader. Og jeg, naiv som jeg er, tenkte at nå kommer Våren! Vi er godt forbi solsnu – og da lå alt til rette for at våren skulle gjøre sitt inntog, tenkte jeg...
Men jeg har jo kalender og vet at Kong Vinter mener seg å ha enerett på januar og februar med. Så jeg får bare innse at det er vinter.

Og for å være helt ærlig – jeg nyter det. For jeg nyter alt hva årstidene har å by på (altså bortsett fra is og holke og lårhalsbrudd-føre)

Søndagsturen gjorde godt. Litt forfrosne kinn, men pytt pytt. Jeg har sett SOLA. Og jeg gleder meg for hver dag den får skinne noen minutter lengre. Det er jo bare helt fantastisk – vi går mot lysere tider. Og det ikke bare værmessig. Jeg tror på en jord som går lysere tider i møte. Det MÅ vi tro på. Det MÅ vi skape.

Vil du være med så heng på!

 

fredag 11. januar 2013

Memory in a box


Min bedre halvdel fant fram en eske her om dagen, som hadde blitt stuet bort på et lagerrom. Jeg åpnet den grå pappesken – spent på hva som lå i den. Det er tross alt snart fire år siden vi flyttet og pakket bort ting og tang som vi ikke hadde gitt bort eller kastet.

Det åpenbarte seg en liten verden av små rosa og lyseblå plagg. Og dermed strømmet følelser og minner på i fri flyt – (mine følelser har en tendens til å komme i flytende form J).
Den lille lyseblå dressen som eldstemann brukte for snart 28 år siden var like fin – og så liten! Her lå også den første skjorten han fikk som ett-åring da han skulle få oppleve sin første 17. mai.

Og de rosa yndighetene av noen kjoler og sparkebukser. Sukk hjerte… 23 år siden veslejenta sjarmerte omverden i disse også så veldig små plaggene. Kanskje mimret hun ekstra over denne forgangne tid før jul hun også – da hun lette i gamle album og foto esker etter bilder fra barndommen. Det ble til en nydelig Scrapbook som mor fikk på bursdagen. Nydelig laget med fine tekster og bilder.

Det er både vemodig og godt på samme tid og la tankene – og følelsene føre meg tilbake til den tiden. Vemodig fordi den tiden kommer aldri igjen. Det er nesten vanskelig å forstå at vi var der – at det mest dyrebare jeg har i denne verden – nå er voksne. De lever sitt eget liv. Og sånn skal det være. Men det er godt å holde litt på minnene om den tiden vi var hele deres verden. Og de så definitivt var hele vår.

Jeg er ganske god til å leve i nuet – være tilstede her og nå. Livet skal jo leves forover og ikke bakover. Men jeg liker å se at jeg står midt i en tidslinje hvor jeg først og fremst er her – nå – men kan se både bakover og framover. In time. Slik unngår jeg å vende nesen bare bakover – eller bare framover. Da er jeg her og nå men tar med meg hele perspektivet. Fra hva som var – hva om har formet meg – hva som er min historie. Og jeg kan også ha fokus framover når jeg måtte ønske å gå inn i drømmene om hva som kan komme.

Denne lille esken med de nydelig små rosa og lyseblå minnene, sa noe om nettopp det. Jeg er her og veldig tilstede, men jeg var der en gang, og levde ut min kanskje aller viktigste livsoppgave – å være mor. Jeg vil alltid være mor og mamma selv om de små vidunderlighetene har vokst meg over hode og ut av huset. De er ennå de største miraklene på denne jord – for meg.


Takknemlig pakker jeg de små minnene ned i esken igjen. Jeg lukker albumet for denne gang. Men godt er det å vite at jeg når som helst kan ta fram det som var. De gode øyeblikkene. For det er det vi aller helst husker – de gode øyeblikkene av lykke.


TAKK!


God minneverdig fredag ønsker jeg dere - med Barbra Streisand's Memory


onsdag 9. januar 2013

Save the earth - it's the only planet with choclate!!!


Så var vi godt inn i januar og det flunk nye året. Jula er for lengst kastet ut. Juleribbe og sylte har gått sin sedvanlige gang igjennom systemet, bare noe av det er transformert til «yndige» blondekanter rundt midjen. Men vi får jo flere råd enn vi kan ta inn i disse tider, om hvordan kvitte oss med julas etterlatenskaper. Intet nytt under solen altså. Vår dyrebare klode overlevde 2012 og nå godt på vei inn i 2013 er vel ikke alt for mye forandret. I hvert fall ikke på overflaten og om vi skal vurdere det ut i fra mediebilde.

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. Eller rettere sagt jeg tror ikke på min egen selvdisiplin til å gjennomføre eventuelle lovnader om et sunnere og bedre liv – trur eg…
Men i desember da pepperkakene luktet av deilig forførende krydder og smakte himmelsk til kaffen og sjokolade ble liksom en stueren ting -det var jo tross alt mørketid og førjulsstemning – da tenkte jeg vel at etter jul da… da skal de overflødige grammene vekk og sjokolade til kaffen blir ikke hverdagskost. Tenkte jeg det tro? Eller tenker jeg nå at jeg burde ha tenkt det. I det minste vurdere å gjøre alvor av tankerekken? Noe søtt til kaffen er tross alt noe gammeldags og for gamle folk?
 

Men vi snakker SJOKOLADE! Det er ikke bare noe søtt til kaffen liksom. Sjokolade er nytelse i ren form. Det er endorfiner – det er proteiner - flavonoider (vet ikke hva det betyr kanskje? Ikke jeg heller men Google fortalte at det betyr antioksidanter, og det vet vi jo hva er…) Ja ja… uansett – poenget mitt var vel nytelse. Det gjør meg godt – det gjør meg glad – det er bedre enn… vel… men altså GODT! Og nesten sunt… 

Vi har en kilo med Kong Haakon konfekt i skapet. Det vil si; det var en kilo, sånn før jul en gang. Kong Haakon var en meget slank og høyreist mann, ergo kan ikke sjokolade være fetende – i hvert fall ikke hans sjokolade. Så konklusjonen på dette logiske resonnementet er at jeg får holde meg til Kong Haakon – i hvert fall så lenge den varer.
 

Livet er kort og sjokolade er godt. Kort og godt; jeg nyter min sjokolade med nesten ren samvittighet. Fordi jeg fortjener det… eller noe sånt.

Bon appétit!
 
(Alle foto hentet fra nett hvor dessverre opphavspersonen ikke er oppgitt. Bilder som er verdt og dele, men beklager at jeg ikke har informasjon om bildene.)

tirsdag 8. januar 2013

Lykkepille - på fire ben


Sitter og ser utover byen som ligger der nede under en dyne av hvit bomull og fineste ederdun. Etter dagen i går hvor vi her oppe i høyden var midt i skyene har jeg nettopp kommet hjem fra en lang tur innover i marka med min bestevenn og gode turkamerat. Min prins charming – min gyldne fine ukronede Prins Caspian. Tåken som i går omsluttet oss og etterlot oss midt i ingenting – hadde i dag pyntet hele skogen i hvit. Og mot blå-blå himmel kneiste bjørkene som glitrende søyler. Så takk for turen min firbente lykkepille.

Joda, lykkepille er han. Og lykkelig var jeg da jeg så første bilde av han og hørte han ropte på meg. Da var han 8 uker. Søt som få. Den roligste og mest forsiktig av gutta i kullet… hva skjedde med det da?

Har du hatt valp eller små-barn for den sakens skyld, vet du at vel er de søte – og mest når de sover. Det er bare å innrømme det. Det er til tider mildest talt frustrerende og du får en forsmak på hva det vil si å være dødssliten og har du ennå ikke hilst på tålmodighetsgrensen din, da har du det å glede deg til. Der du går og dasser i flekkete joggebukse, med mørke ringer under øyne – sminke, hva er det? Du vet ikke helt opp og ned på deg selv og noen ting egentlig. Hvor slutter jeg og hvor begynner dette lille vesenet. Du er i ammetåka og det er egentlig ingen verden utenfor den. Bare du og denne lille. Og sånn går no dagan.

Og som usikre «foreldre» har vi selvsagt lest bøker om oppdragelse og trening. Vi meldte den nyankomne på valpekurs må vite. Vel 9 uker og selvsagt vettaskremt ble han dratt med på valpeslipp og «tøffe» lydighetstreningsøkter. For «alle» hadde fortalt meg at med en sånn hund (=energisk hund) så trengs det oppgaver og mye stimuli for at han skal bli lykkelig.

Så vi stimulerte, sosialiserte og miljøtrente – og lekte og lekte igjen. Valpen var sikkert glad – for han løp rundt og rundt i full fart – til langt på kveld. Gjerne med en pipeleke i munnen så det hørtes ut som vi hadde invitert hele 17.mai-toget inn i stua. Rundt og rundt… Jeg lurte i perioder på om det fulgte med en retur-lapp med dette krapylet.

Ny kurskveld og tema var overstimulering… PLING! (Sånn lys som blinker varsko over hode på deg, du vet.) Og jeg som pedagog hadde jo vært opptatt av dette, både med egne og andres barn; selvsagt balanserer vi mellom aktivitet/stimuli og ro/hvile. HA! Ok. Roe ned. Men valpen hadde vendt seg til at vi begynner leken i det vi står opp. Med forventningsfullt blikk og et øre opp og tunga ut av munnen: leke nå? – nå? – hva med nå?

Månedene har gått. Matmor og undertegnede har lært en taktikk. Gå laaaaang tur så han får løpe fritt i skog og mark – med noen innlagte treningsoppgaver og du får den himmelske og høyst etterlengtede kaffepausen med en veldig søt og sovende valp helt i ro og fred. Så sant ikke nabobikkja bjeffer eller annen mystisk lyd kiler i øret hans. Da er det opp og stå – leke nå? – nå? – hva med nå?






Kjære Caspian – du er såå fin blitt og de skryter av deg på dyreklinikken. Så noe bra har vi da fått til. Og jeg har fått verdens beste turkamerat – og den mest lojale venn man kan drømme om. Godt du har funnet roen. Og hjertelig og kosete er du. Så får jeg ta det med et smil at vel 20 kilo hund hopper i fanget mitt – nettopp i skrivende stund, (så pc’n tar et svalestup over stolen og lander heldigvis i sofaen) – for du har vært ute og lekt med matfar og ikke sett meg på en halv time!
Du er min lykkepille – på fire ben. Takk!




I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...