tirsdag 20. august 2013

Duggfrisk morgen





Siden midten av mai, etter det berømte fallet og påfølgende uker med gips, har jeg ikke hatt klokke på armen. Armen er ennå for stor.  Det har vært fint å være uten klokke på armen. I ferien trengte man jo strengt tatt ikke noe klokke overhode. Man sover når man er trøtt og spiser når man er sulten.

Og strengt tatt trenger jeg ikke noe klokke nå heller. Selv om hverdagen har kommet og trening står på timeplanen på morgenen. Jeg har en firbent kar som står for vekking. Presis på samme klokkeslett – hver morgen – uansett ukedag – uavhengig av ferie eller ei.

Denne morgenen som morgenen før, våknet jeg grytidlig. Det vil si ALT for tidlig. Avisbudet sto for vekkingen og det var helt umulig å sovne igjen. Ryggen verket og jeg klarte så vidt å snu meg. Det var vondt å ligge – men enda vondere å prøve å komme seg opp av senga.

Etter et par timer begynte Ole Lukkøye på jobb igjen. Jeg kjente at jeg gled sakte men sikkert inn i drømmeland. Pling! Den firbente vekkerklokka mi var på plass. Ut NÅ! NÅ! Jeg stønnet høyt og han kom for å trøste. Ååååå – vil sove! Men jeg vet at det er bare å kreke seg opp og ut. Og det haster!
Min firbente vekkeklokke
Foto: Astrid Dyve

Stille morgen. Sola skinner og verden er i ferd med å våkne. Jeg tar med prinsen til Hundremeterskogen. Det er verken folk eller fe å se – selv om jeg er ganske sikker på det er en og annen alv og en fe i denne lille skogen. Båndtvangsperioden er over i dag og jeg tar sjansen på å la prinsen få sin frihet i en stakket stund.

Han løper lett mellom kratt og trær – over stokk og stein og det lyser GLEDE fra hver celle i den lille kroppen. Han får snuse under hver busk om han vil. Gleden smitter. Glemt er vond rygg og trøtt hode.

Jeg puster inn den morgenfriske lufta. Kjenner sola varme der den lyser i tynne striper mellom gran og furu.

Ser at høsten nærmer seg men ennå vaier sarte blåklokker i veikanten og bringebærene er fremdeles søte og fristende.

 



 













 


Hjem igjen til god frokost med egg og nesle te. Snart i vei til trening. Men først nyte også denne stunden.
 
 
 

Jeg kikker på en video på nettet. «Nytelsesrevolusjonen». Hmmm… Damen bak videoen viser hvordan hennes morgen ser ut. Hvordan hun sitter ute i sola – ved siden av krukker med Lavendel. Hun nyter sin grønne juice og en kopp kaffe. Ser på utsikten. Ser en humle som sitter på blomsterpotta for å tørke seg etter nattens duggfelling.

Hun snakker om å legge inn litt nytelse hver dag. «Hvordan kan du sette av en liten grønn lunge på 3-4 minutter til DEG selv i dag?» var hennes spørsmål denne morgenen.


Disse små tingene i hverdagen og i våre rutiner som kan vokse seg store og vakre om vi bare SER. Ser det store i det lille. Ser det vakre i alt.



 
Denne sommeren skulle stå i nytelsens tegn for meg. Ikke som i fråtsende nytelse eller materiell overdådighet. Bare å være i øyeblikket. Være oppmerksom på det rundt meg. Se – lytte – smake – puste – nyte - LEVE!


Jeg tror jeg tar med meg denne Nytelsesrevolusjonen videre inn i seinsommeren og inn i høsten.
 
Akkurat NÅ – her jeg sitter på verandaen - kom det en liten sommerfugl og satte seg på tastaturet mitt og kilte meg forsiktig på handa. Det var som den hvisket; Du er på rett vei.
 Foto: alle naturbilder tatt av Astrid Dyve


(Damen med Nytelsesrevolusjonen kan du finne på Facebook under Gudinneskolen)

fredag 16. august 2013

Seinsommer



Foto: Astrid Dyve

«En sommer er over…». Stemmen til Kirsti Sparboe runger sørgmodig fra radioen. Ingen Reiseradiosommer uten. En Reiseradio som har sunget på siste verset - for denne gang.  
Foto: Astrid Dyve
Jeg holder fast på sommer’n. Den er jo ikke over. Vel har den blomstrende høysommeren begynt å falme – men ennå har den ikke visnet til høst.

Jeg drømmer meg dit hvor det er mer sommer enn de fleste andre steder. Ved kysten skinner sola fra høy klar himmel. Havet lokker ennå med noen fine varmegrader og er klarere og grønnere og byr på seg selv.
 Foto: Astrid Dyve

Seinsommer. Smak på ordet. Jeg synes det smaker godt. Det lukter godt.

Det smaker blåbær og epler. Det smaker kantarell og skog.

Det er seinsommerkveld. Sola rødmer i vest og takker høytidelig for seg med et lite nikk. Feriegjestene har pakket og dratt. Det er stille – så stille. Jeg kjenner duften av kaprifolium. En liten vind stryker fløyelsmykt over huden.. jeg grøsser lett. Men ennå er det lun kveld. Jeg puster inn lukten av sjø og duggvått gress og fuktig jord.
 Foto: Astrid Dyve

Seinsommer.

Jeg tenker at jeg er i livets seinsommer. Det føles godt. Min ungdoms vår er over. Jeg har levd ut min sommer og alt som jeg sådde på våren har nå fått blomstre – og nå; en sommer er over… bare å innrømme det. Men langt igjen til høst – og jeg kan nyte det å være i livets seinsommer.

Rekefabrikken i Nevlunghavn
Foto: Astrid Dyve
Foto: Astrid Dyve

Nå kan jeg høste av mine erfaringer og mine opplevelser. Jeg kan se hva livet har lært meg og visdommen tar jeg med meg videre inn i dagene som venter.
Jeg finner en ro. Som en gylden kornåker duver i vinden, flyter jeg i den. Jeg er midt i livet. Og der i midten finner jeg balansepunktet - mellom det jeg har lært og erfart og alt det som venter av nye eventyr. Midt i denne aksen er alt bare ro. Jeg kjenner likevekten.
 Foto: Astrid Dyve

Jeg har sagt det før; jeg liker alle årstider. Derfor møter jeg livets årstider og tar de som de kommer. Det er lenge til høst – nå vil jeg nyte myke seinsommerdager. Nyte frukten av det jeg har sådd.
Foto: Astrid Dyve


Foto: Astrid Dyve

Foto: Astrid Dyve



tirsdag 13. august 2013

Fornøyd?


«Er det noen som er fornøyd med seg sjøl her?» Spinning instruktøren rakk handa høyt i været og utfordret oss som satt der andpustne og med svetten drivende fra hver en liten pore i huden. «Er det INGEN som er fornøyd med seg sjøl?» Noen av oss rakk halvveis og halvhjertet opp ei hand. «Det er LOV å være fornøyd med seg sjøl. Og alle har NOE de kan være fornøyd med» fortsatte hun. Flere av oss ble modigere og strakk handa nesten opp til hakehøyde…

Jeg for min del kom til at jeg var kjempefornøyd med meg selv akkurat der og da. Jeg hadde kommet meg i vei på trening og satt der på sykkelen «tidlig» mandag morgen og ga meg selv den beste starten på uka. Og jeg har blitt tøff nok til å la valpen – som ikke lenger er så valp men heller en fjortis å regne – være hjemme alene. Og han klarer seg visst veldig fint uten at matmor er tilstede 24/7 – twentyfour/seven.


 

Jeg skal øve mer hver dag på å finne ting jeg er fornøyd med – med meg selv – med andre – og livet i særdeleshet.

Det å være fornøyd – med jobben – med oss selv – med livet vi har valgt er kanskje en øvelse og en treningssak. Men finner vi små ting som vi faktisk er veldig fornøyd med vil det skape mestringsfølelse og tilfredshet. Mennesker som er tilfredse og kjenner at de mestrer noe i livet har det gjerne godt med seg selv - og med andre. Og alle mestrer noe!

Det har vært tema denne sommeren i forhold til vår fjortisvalp – MESTRING. Usikker og redd det meste som han har vært, var det viktig å hjelpe han til å mestre livet som hund i en stor og skummel verden. Det har gått i sosialisering og miljøtrening. Vi har gitt ros og trygghet – og mye kos. Men det som kanskje virkelig har satt fart på hans mestringsfølelse er når han får utfolde seg i LEK.


 

Vi har lekt mye med valpen vår. De lærde strides – som lærde ofte gjør – om hvor bra det er å oppmuntre til lek med hunden. Jeg er ikke i tvil om hva som er rett for vår hund. Og det er alt jeg kan si noe om. Når han snapper frisbee eller en ball i lufta så tar han en æresrunde med nesa i sky og er storligen fornøyd med seg selv. Og han får masse ros på veien. Her bygges det selvtillit og mestringsfølelse. Eller når han får i oppgave å søke etter en bortgjemt leke eller noen godbiter. Da er det med stolthet han tar imot klapp og godord om hvor dyktig han er.

Barn lærer gjennom lek. Det tror jeg ikke de pedagogiske lærde en gang strides om. Barn opplever og oppdager verden gjennom lek. Og slik er det i dyreverden også.
 

Læring gjennom LEK. Mestring gjennom LEK. Vi er Homo Ludens - det lekende menneske.

Hva med oss voksne som prøver å mestre dette livet som er gitt oss? Har vi sluttet å lære gjennom lek – eller har vi bare sluttet å leke?

Mange ønsker å realisere seg selv og finne sitt størst mulige potensiale. Vi går på selvutviklingskurs og leser alt vi kommer over om hvordan bli leder i eget liv. Ikke noe galt i det. Men det blir ofte en evig søken etter noe… og vi graver i nåtid og fortid og enda lengre tilbake, for å finne hva som blokkerer og hindrer oss i å bli den beste utgaven av oss selv. Kanskje vi skal slutte å grave. Kanskje er vi allerede realisert? Kanskje vi skal begynne å finne det som er oss her og nå. Finne NOE som vi faktisk er fornøyd med. Smått eller stort.

Kanskje vi skal åpne opp for mer LEKENHET og GLEDE! Kanskje det er det som gir oss et fullverdig lykkelig liv?

Kanskje?

Er det noen som er fornøyd med seg selv her?? Smått eller stort? Kom igjen da – opp med handa!
 

Ha en lekende fornøyd dag!

mandag 5. august 2013

Er det no’ sak


Klar ferdig - ut på tur
 
«Er det no sak og være glad». Min kjære gamle mor bruker å komme med denne kommentaren når hun hører om hvordan vi har det. Hvordan vi lever – for vi lever godt. «Det er’kke no sak», svarer jeg da. «Og vi er takknemlige for alt» skyter jeg inn, liksom for å rettferdiggjøre oss.

Det er ikke no sak å være glad. Jeg kjente det var veldig sant da vi sist helg dro til fjells og i søndagssol fikk mulighet til å vandre over myrer og bergrabber. Vi hadde med spann og et håp om å finne fjellets gull. Molter. Og vi fant vi fant! Det var tue på tue fulle av de flotteste bær som lyste mot oss som små soler i et eget univers.
 
Det gir fred i sjelen å gå slik å plukke fra naturens skattekammer. Det er oss gitt og med respekt skal vi sanke. Jeg gikk der og kjente takknemlighet og glede. For hvert bær som trillet glad ned i spannet var det som hjertet ble fylt med en sitrende forventning.
 
Noen spiste rett av tua og syntes omveien om spannet var helt unødvendig

Jeg tenkte på de som levde før oss. De som levde av jorda – av det naturen hadde å gi. De behandlet den med respekt.  Nå er det utflukt til nærmeste Kiwi eller Rimi butikk for «å høste» det vi trenger. Kanskje har kantarellene vi trenger til viltgryta kommet fra Latvia – sukkerertene fra Peru – og bønnene fra Sør-Afrika. Her i nord trenger vi mat fra sydligere breddegrader for å ha frisk mat gjennom en lang og kald vinter. Men om sommeren er det masse flott kortreist mat å få tak i.
 
Mange bønder i Norge satser på økologiske spennende og gode produkter.
Vi er så heldige at når vi er på vei til fjells kjører vi alltid - ikke forbi – men innom Veikåker gård. Der kan vi kjøpe dagsferske økologiske egg og kjøttmat fra vilt og fra lykkelige griser som Hanne Høne lar få gå ute i skogen. Og jammen har hun gjerne noen wienerbrød (fra dalstrøka innafor)  og kaffe og god prat å tilby også.
 
 

Og for meg som foretrekker sjømat kan vi kjøpe det ferskt og nesten rett fra fiskeskøyta ved Nevlunghavn brygge når vi er i ved kysten.
 
Heldigvis er det flere og flere som blir bevisst på å bruke kortreiste og gjerne økologiske produkter – framfor bare å være bevisst på pris. Jeg blir lykkeligere av å lage mat av gode fine ferske råvarer. Og kan jeg plukke tomat og chili og urter fra egen «hage» - er jeg ekstra glad og fornøyd.
 

Og nå har jeg molter i fryseren – og kan glede meg til moltekrem på julaften. Og i dag plukket jeg villbringebær i veikanten rett ovenfor huset vårt. Mer kortreis blir det ikke.

 

Og jammen skal jeg se etter sopp i skogen også.

Det er masse bær der ute. Nok til alle – og det er gratis! Løp og plukk!
Er det no sak å være glad – da? J

God matauke!

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...