Duggfrisk morgen

Siden midten av mai, etter det berømte fallet og påfølgende uker med gips, har jeg ikke hatt klokke på armen. Armen er ennå for stor.  Det har vært fint å være uten klokke på armen. I ferien trengte man jo strengt tatt ikke noe klokke overhode. Man sover når man er trøtt og spiser når man er sulten.

Og strengt tatt trenger jeg ikke noe klokke nå heller. Selv om hverdagen har kommet og trening står på timeplanen på morgenen. Jeg har en firbent kar som står for vekking. Presis på samme klokkeslett – hver morgen – uansett ukedag – uavhengig av ferie eller ei.

Denne morgenen som morgenen før, våknet jeg grytidlig. Det vil si ALT for tidlig. Avisbudet sto for vekkingen og det var helt umulig å sovne igjen. Ryggen verket og jeg klarte så vidt å snu meg. Det var vondt å ligge – men enda vondere å prøve å komme seg opp av senga.

Etter et par timer begynte Ole Lukkøye på jobb igjen. Jeg kjente at jeg gled sakte men sikkert inn i drømmeland. Pling! Den firbente vekkerklokka mi var på plass. Ut NÅ! NÅ! Jeg stønnet høyt og han kom for å trøste. Ååååå – vil sove! Men jeg vet at det er bare å kreke seg opp og ut. Og det haster!

Min firbente vekkeklokke
Foto: Astrid Dyve

Stille morgen. Sola skinner og verden er i ferd med å våkne. Jeg tar med prinsen til Hundremeterskogen. Det er verken folk eller fe å se – selv om jeg er ganske sikker på det er en og annen alv og en fe i denne lille skogen. Båndtvangsperioden er over i dag og jeg tar sjansen på å la prinsen få sin frihet i en stakket stund.

Han løper lett mellom kratt og trær – over stokk og stein og det lyser GLEDE fra hver celle i den lille kroppen. Han får snuse under hver busk om han vil. Gleden smitter. Glemt er vond rygg og trøtt hode.

Jeg puster inn den morgenfriske lufta. Kjenner sola varme der den lyser i tynne striper mellom gran og furu.

Ser at høsten nærmer seg men ennå vaier sarte blåklokker i veikanten og bringebærene er fremdeles søte og fristende.

 

 

 



Hjem igjen til god frokost med egg og nesle te. Snart i vei til trening. Men først nyte også denne stunden.

 

 

 

Jeg kikker på en video på nettet. «Nytelsesrevolusjonen». Hmmm… Damen bak videoen viser hvordan hennes morgen ser ut. Hvordan hun sitter ute i sola – ved siden av krukker med Lavendel. Hun nyter sin grønne juice og en kopp kaffe. Ser på utsikten. Ser en humle som sitter på blomsterpotta for å tørke seg etter nattens duggfelling.

Hun snakker om å legge inn litt nytelse hver dag. «Hvordan kan du sette av en liten grønn lunge på 3-4 minutter til DEG selv i dag?» var hennes spørsmål denne morgenen.

Disse små tingene i hverdagen og i våre rutiner som kan vokse seg store og vakre om vi bare SER. Ser det store i det lille. Ser det vakre i alt.

 

Denne sommeren skulle stå i nytelsens tegn for meg. Ikke som i fråtsende nytelse eller materiell overdådighet. Bare å være i øyeblikket. Være oppmerksom på det rundt meg. Se – lytte – smake – puste – nyte - LEVE!

Jeg tror jeg tar med meg denne Nytelsesrevolusjonen videre inn i seinsommeren og inn i høsten.

 

Akkurat NÅ – her jeg sitter på verandaen - kom det en liten sommerfugl og satte seg på tastaturet mitt og kilte meg forsiktig på handa. Det var som den hvisket; Du er på rett vei.

 Foto: alle naturbilder tatt av Astrid Dyve

(Damen med Nytelsesrevolusjonen kan du finne på Facebook under Gudinneskolen)