torsdag 21. november 2013

Alle har rett til å kjenne jord under sine føtter og sol som varmer...


«En stor jeger sa en gang til meg: Du vet at når det siste mennesket er forsvunnet fra jordens overflate, vil det ikke være et eneste dyr, fugl, insekt, plante eller blomst som ikke vil trekke et lettelsens sukk» (Laurens van der Post)

For mange år tilbake var jeg og min da 10 år gamle datter på en liten miniferie sammen. Bare vi to. Vi bodde på vakre Engø gård i Vestfold – en perle og ren idyll. Rommet vårt var som tatt ut fra Carl Larsons romantiske interiørbilder – nostalgisk eleganse. Alt var såre vel. På kvelden gikk jeg en tur i biblioteket for en kaffe avec. Det var jo tid for å nyte.
Tilbake på rommet møtte jeg en opprørt og gråtkvalt jente. Hun hadde sittet og sett på tv. Jeg kjente stikk av dårlig samvittighet.

Det var et program om hvordan dyr ble behandlet b.la i Kina. Det var hunder som ble flådd levende og de grusomste bilder av lidende dyr fòr over skjermen. Min datter var oppløst i tårer og var nesten i sjokk. Å oppleve å se slike grusomheter var hard kost for et ungt barnesinn. Det var mer enn hard nok kost for meg også.

 
Det blir heldigvis mer og mer fokus på dyrevelferd. Men ennå er det mange stygge eksempler på hvordan dyr blir behandlet enten det er i pelsdyrnæringen eller i matproduksjon. Det må en bevisstgjøring til hos oss forbrukere om vi skal få slutt på dyrs lidelser – de lider for at vi skal kunne flotte oss i fine pelskåper eller spise oss stinne på kjøtt hver dag.

Jeg er ikke vegetarianer. Men jeg har aldri vært så glad i kjøtt. Og for noen år tilbake kuttet jeg ut å spise storfe- og svinekjøtt – mest pga helsemessige årsaker. Men det førte til et større forbruk av kylling. Kyllingproduksjonen i Norge har ekspandert. Og de store matvarekjedene legger press på bøndene om større og flere kyllinger – som de igjen kan selge til oss for en billig penge. Og vi kjøper…
 

Disse kyllingene har ikke et verdig liv. De lever i vel 30 dager og blir foret for å vokse fort. De lever i trengsel og har aldri sett dagens lys.

Er vi klar for en snuoperasjon?

En stor del av klimautslippene i verden skyldes husdyrhold og kjøttproduksjon. Kanskje vi kan begrense dette ved å senke forbruket av kjøtt? Er vi villig til å ta slike grep? SV’s Heikki Holmås har fremmet forslag om kjøttfri mandag i kantinen på Stortinget. Det er et positivt signal og kan kanskje inspirere andre kantiner til det samme – og til oss enkeltpersoner.

Før i tida spiste folk kjøtt nesten bare til fest. Det var et tilnærmet vegetarisk kosthold i hverdagen. Er vi villig til å legge om vanene våre?

Jeg har tatt et standpunkt og skal prøve å leve etter det. Om jeg skal spise kjøtt skal det være fra dyr som har hatt et godt liv - som har levd i naturlige omgivelser.

Vi har tatt et valg om å bli Andelsbonde på en gård hvor de driver 100 % økologisk. Det gjelder alt fra korn og grønnsaker til egg og kjøtt fra griser som har levd ute i frihet. Vi har i flere år vært så heldig og kunne handle økologiske egg hos en bonde som virkelig viser kjærlighet til dyra. Og viltkjøttet vet vi er at hun selv har tatt til gards.

Jeg er opptatt av å spise mest mulig økologisk. Da vet jeg at maten er ren og uten farlige sprøytemidler og den er mer næringsrik. Jeg håper flere og flere bønder velger denne veien. Og kanskje blir det flere og flere som starter med andelsgårder. Slik kommer maten direkte til oss som forbrukere. Rent – kortreist og miljøvennlig.

Gleder meg til å kunne høste inn mine første grønnsaker neste høst.

  Foto: Astrid Dyve

tirsdag 19. november 2013

Å sette spor


Et avtrykk på jorden. Et lite fragment i universet. Er det det livet vårt er? Vi setter spor etter oss. For hvem?


Mennesket har alltid hatt behov for å sette spor. Til alle tider er det bygget monumenter og bygninger som vitner om et liv – et samfunn – en tid. Hva hadde vel vi visst om Egypts historie om ikke Pyramidene og veggmaleriene fortalte den? Og hva hadde vi visst om våre vikinger om ikke Gravhaugene hadde fortalt oss sin historie?




Her vi bor ligger det flere hundre års historie helt opp i dagen. Så langt som tre hundre år tilbake i tid var det et lite gruvesamfunn her. Gamle hus- steingjerder- gruveganger og slagghauger forteller historien om det som en gang var. Når jeg går i skogen på gamle stier er det som jeg ser gruvearbeiderne slite seg oppover bakkene med tunge traller. Jeg fornemmer historiene som vibrasjoner fra jorden.






Jeg har alltid vært opptatt av historie. Også som barn. Huset jeg vokste opp i var bygget på en gammel husmannsplass. Jeg kjente nok vibrasjonene fra den tiden da også.

Jeg ville at ettertiden skulle finne ut noe om oss som bodde der. Så jeg fant frem en gammel tallerken og skrev en lapp og la opp i – hva jeg skrev på den, husker jeg ikke, men det var nok med navn og årstall. Så gravde jeg den ned i hagen. Det er mulig at ettertiden vil finne en gammel porselens tallerken – men den lappen er nok blitt til jord for flere tiår siden.


Hva er det som gjør at vi har det behovet for å sette spor – legge igjen avtrykk etter oss. For som enkeltindivider ønsker vi også at noe av oss skal være synlig for ettertiden. Jeg har to fantastiske barn som fører arven videre. Men utover det har jeg et ønske at noe mer av det som er meg skal kunne spores.

Kanskje det er et ønske om at livet vi lever har betydd noe – for noen eller for noe? Et bevis på at vi ikke har bare vært et ett-tall i samfunnet. For vi er ikke alene. Våre liv vikles sammen som et nettverk av tråder som viser hvem vi er. Hvem vi er sammen. Hvem vi er for hverandre.

Sporet jeg ønsker å legge igjen etter meg håper jeg forteller historien om et liv levd ekte og med et stort bankende hjerte for andre. Oss og hverandre.




FRAGMENTER
Fragmenter av et liv
Det er alt
Bittesmå partikler
i en evighet av ord
og drømmer
Store ord som lyver
seg små
Ordene krymper
Drømmene smuldrer
Og blir borte
Eller er de bare en del
av evigheten
Som små fragmenter
i universets festsal
-  i ditt liv
(AD)





Foto: Astrid Dyve

lørdag 9. november 2013

True colors


"Is your life black&white or does it have ALL the colors?"
 Jeg fikk det spørsmålet en dag. Det var en av disse virkelig grå novemberdagene. Jeg hadde nettopp vært ute og gått i skogen. Den var ikledd rim og iskrystallene glinset i det svake morgenlyset. Høstgule blader var pyntet med rimfrostede border. Nypene hadde fått et lag med sukkerdryss men hadde beholdt sin rødme. Tåken lå tykk over landskapet men fargene kjempet seg vei – fram til meg.

Svaret mitt ble; “I want to live my true colors every day even if it is dark November. I see the beauty and colors even on black and white day like today - with fog a frosty white landscape”

 
Jeg ser de ekte fargene skinne igjennom. Selv om verden kan virke svart-hvit så ser jeg gjennom denne illusjonen. Ser den fargesprakende virkeligheten som ligger der inne.



Slik ønsker jeg å se på livet. Se regnbuen 
over skyene. Se forbi de vonde dagene. Se bak smertene.

Men bevares – jeg har dager som er fargeløse. Dager som er kullsvarte. Og jeg tenker det er helt ok. For jeg vil leve livet med alle nyanser. Med alle aspekter og ulike fragmenter. For hvordan kan jeg virkelig sette pris på de lyse dagene om jeg ikke har opplevd de mørke?



Neste dag våknet jeg til sol. Natten hadde bydd på klar himmel og kuldegrader. Nå fikk jeg se det rimfrostede landskapet i et nytt lys. Mot svart jord og råtnende blader skinte det i et hav av iskrystaller. Nattens dronning hadde kastet små Swarovski krystaller ut over hele skogen. Isdronningen kan virkelig kunsten med å sette spor etter seg. Men solen visste at uten hennes stråler ville ikke krystallene skinne men bare oppsluke mørket.
Så solen banet seg vei i den kalde november morgenen og speilet seg i iskrystallene. Det skinte som i et kaleidoskop. Det glitret i alle regnbuens farger. Men solens varmende stråler var nådeløse mot de små diamantene. Trærne ga opp å holde på dem. De falt til bakken som hagl. Det hørtes ut som jorden bevret i det den varsomt tok imot krystallene som nå ble forvandlet til vanndråper. Men jorden visste at i hver en dråpe skinte det i alle regnbuens farger. Selv om solen hadde forrådt dem.



«I see your true color shining through – true color, that’s why I love you. So don’t be afraid to let them show. True colors – beautiful like a rainbow” (Phil Collins)

Slik vil jeg se på livet – og slik vil jeg se verden – slik vil jeg se DEG! – beautiful like a rainbow.


Foto: Astrid Dyve



onsdag 6. november 2013

Så langt har jeg reist...


«Alt det menneskene foretar seg, kan føre dem nær den høyeste visdom, så sant de gjør det med kjærlighet i hjertet» (Paulo Coelho)


Det er en av disse dagene. Det er svart november. Tåken ligger som en forfrossen hånd over landskapet. November er for meg lykksalig melankoli. Den er som en klang fra dypet av jordens sjel. Det er som den synger nådeløst vakkert om døden som må komme før nytt liv kan fødes.
Jeg blir kanskje ekstra filosofisk når jorden synger i mold. Det gir meg en påminnelse om at livet er en gave. En gave som skal nytes i øyeblikkets hellige time.

Jeg kjenner hvor lett det er å falle inn i tanker og følelser om utilstrekkelighet – om frykt og bekymringer – om nederlag og skuffelser. «Så langt har jeg reist – for å komme til kort..»

Jeg tenner lys og lar november-mørket omfavne meg. Jeg kommer nærmere meg selv. Nærmere hjertet. Derfor er vi gitt denne mørketiden. Vi kan se innover. Dra på oppdagelsesreise i oss selv. Der vil vi finne den visdommen vi søker - om vi gjør det med kjærlighet.


På denne reisen som livet er har vi fått med oss mye bagasje – noen mer enn andre. For å komme inn til dypet av meg selv – til det som er essensen av den jeg er må jeg kanskje kaste bagasjen over bord. Kvitte meg med det som tynger av sorg, smerte, frykt og gamle tankemønstre som legger seg som et slør over den jeg egentlig er. Det kan være utfordrende å grave i gammel bagasje men jeg vil ta det fram, se det i øynene, takke for hva det lærte meg og så gi slipp på det. Da vil det kanskje bli enklere å komme til kjernen. Der ligger nemlig min kraft. Min indre kraft som er uendelig stor men som jeg har holdt nede fordi jeg ikke har trodd på den.


Nøkkelen inn til hjerte er aksept, tilgivelse og anerkjennelse, har jeg erfart. Det handler om å akseptere det livet har gitt meg av utfordringer. Det handler om å tilgi – både meg selv og andre. Det handler om å anerkjenne den jeg er. I takknemlighet og kjærlighet.

Store ord. Ja. Men for meg er livet stort. Og jeg vil leve det stort. Derfor, i respekt for selve livet, vil jeg gjøre det som må til for å kunne leve det slik jeg ønsker – leve det helt. Jeg øver meg hver dag…

«Det å leve livet helt handler om å mestre kjærlighetens renhet – for seg selv og derved for alle andre som er spunnet inn, som tråder, i vår livs vev. For når nestekjærligheten får plass da trenger vi ikke reise så langt for å realisere vårt ønske om total tilstedeværelse i selve livet» (etter Gro Helen Tørum)

Og størst av alt er kjærligheten!

Lykke til på din reise.

;-)
Merk: punkt 10

Foto: Astrid Dyve

Teksten: "Så langt har jeg reist for å komme til kort" er lånt fra Lars Martin Myhre's låt "Oppbrudd igjen". 


I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...