True colors

"Is your life black&white or does it have ALL the colors?"
 Jeg fikk det spørsmålet en dag. Det var en av disse virkelig grå novemberdagene. Jeg hadde nettopp vært ute og gått i skogen. Den var ikledd rim og iskrystallene glinset i det svake morgenlyset. Høstgule blader var pyntet med rimfrostede border. Nypene hadde fått et lag med sukkerdryss men hadde beholdt sin rødme. Tåken lå tykk over landskapet men fargene kjempet seg vei – fram til meg.

Svaret mitt ble; “I want to live my true colors every day even if it is dark November. I see the beauty and colors even on black and white day like today - with fog a frosty white landscape”

 

Jeg ser de ekte fargene skinne igjennom. Selv om verden kan virke svart-hvit så ser jeg gjennom denne illusjonen. Ser den fargesprakende virkeligheten som ligger der inne.

Slik ønsker jeg å se på livet. Se regnbuen 
over skyene. Se forbi de vonde dagene. Se bak smertene.

Men bevares – jeg har dager som er fargeløse. Dager som er kullsvarte. Og jeg tenker det er helt ok. For jeg vil leve livet med alle nyanser. Med alle aspekter og ulike fragmenter. For hvordan kan jeg virkelig sette pris på de lyse dagene om jeg ikke har opplevd de mørke?

Neste dag våknet jeg til sol. Natten hadde bydd på klar himmel og kuldegrader. Nå fikk jeg se det rimfrostede landskapet i et nytt lys. Mot svart jord og råtnende blader skinte det i et hav av iskrystaller. Nattens dronning hadde kastet små Swarovski krystaller ut over hele skogen. Isdronningen kan virkelig kunsten med å sette spor etter seg. Men solen visste at uten hennes stråler ville ikke krystallene skinne men bare oppsluke mørket.

Så solen banet seg vei i den kalde november morgenen og speilet seg i iskrystallene. Det skinte som i et kaleidoskop. Det glitret i alle regnbuens farger. Men solens varmende stråler var nådeløse mot de små diamantene. Trærne ga opp å holde på dem. De falt til bakken som hagl. Det hørtes ut som jorden bevret i det den varsomt tok imot krystallene som nå ble forvandlet til vanndråper. Men jorden visste at i hver en dråpe skinte det i alle regnbuens farger. Selv om solen hadde forrådt dem.

«I see your true color shining through – true color, that’s why I love you. So don’t be afraid to let them show. True colors – beautiful like a rainbow” (Phil Collins)

Slik vil jeg se på livet – og slik vil jeg se verden – slik vil jeg se DEG! – beautiful like a rainbow.

Foto: Astrid Dyve