Stilleste gutt på sovesal en

Foto: Astrid Dyve 

«Stillest vann har dypest grunn» er et ordtak jeg har klamret meg til opp igjennom oppveksten. Likeledes tenkte jeg vel om så at «Tomme tønner ramler mest» Og med det utgangspunktet ble det liksom litt greit å være den stilleste jenta i klassen og i gjengen. Det ga meg et alibi for å være sjenert og fåmælt. Jeg hadde dybde – mente jeg selv. Jeg tenkte dype tanker og følte alt veldig dypt. Det var en inderlighet i min melankolske tilnærming til livet.

 

 Men hvor smart det var til en hver tid, vet jeg ikke sikkert. På videregående var jeg for sjenert til å rekke opp handa for å svare på lærerens spørsmål, så jeg sa det bare sånn halvhøyt, bak ryggen på frøken-penest-i-klassen-og-visste-det. Hun rakk ivrig opp handa og svarte det jeg hadde hvisket – og fikk kreditt for det. For svaret var som regel helt riktig, men jeg stolte ikke 100 % på det, så da lot jeg henne ta støyten. Hun gikk nok opp en karakter det året. Hevnen var allikevel bitte-lite søt da hun strøk på eksamen (da uten meg som sufflør) mens jeg kunne fornøyd konstatere at stillest vann har dypest grunn…

Nei det lønner seg så visst ikke alltid å være sjenert. Og hvorfor er noen av oss sjenerte? For det har sjelden å gjøre med manglende sosial intelligens – eller annen intelligens for den saks skyld (bare for å presisere) J I «Hver gang vi møtes» sist fredag var også sjenanse et tema. Morten Abel innrømte at han var sjenert og ikke likte fokus på seg som person. Men ser vi artisten Morten Abel, er det lite som minner om sjenanse og beskjedenhet. Lene Marlin er det lett å se er sjenert og jeg synes til og med Ole Paus har tendensen. Og mannen bak «Stilleste gutt på sovesal en» forteller også om sin sjenanse. Å være sjenert er absolutt ingen hindring for å ha et ønske om å formidle.
Jeg kunne også gjerne stå på en scene og deklamere dikt eller spille teater i tenårene. Da kunne jeg stråle – da var det greit å bli sett.

Joda, jeg er i godt selskap. Og det skal sies at sjenansen er ikke så påtrengende nå når jeg er midtveis i livet. Vi vokser med oppgaver og utfordringer livet gir oss. Men en liten del av meg kjenner igjen følelsen av å være den sjenerte lille jenta.

De som husker meg fra tenårene vet vel også at jeg var nattens dronning. For når klokken slo tolv og alle de andre i gjengen begynte å bli trøtte og stillheten senket seg over vennelaget – da kunne jeg komme til orde. Da blomstret jeg opp. Noen hemninger mindre og jeg hadde mye jeg skulle ha sagt.

 

Den lille sjenerte jenta

Jeg kaster mine hemninger og skriver i vei. Nattens dronning er jeg.

Ha en hemningsløs dag!