Ja, jeg vet det er 6. januar og ennå skal vi få mange fine vinterdager - kanskje med opplevelser som den jeg beskriver under; Blåtimen. Et lite hverdagsmirakel av kriblende lykke.
Blåtimen
"Silence speaks - and sometimes it shouts"
Jeg hørte stillheten rope i dag. Der
ute i fjellskogen var det kun ski mot snø som kunne høres.
I det jomfruelige hvite landskapet
var det bare mine spor som laget en revne.
Bare reven hadde vært der før meg og
viste vei.
Himmelen rødmet i vest og solen hadde
forlatt dagen. Mot den dyp blå himmelen kneiste stolte hvitkledte graner - som
de var universets guder.
Blåtimen... jeg stopper opp - ikke en
lyd å høre - bare stillheten. En følelse av å være i en gedigen katedral hvor
glassmaleriene skaper dette fantastiske blå lyset, fyller meg. En visshet om at
jeg ikke er alene. Jeg er i ett med naturen - med universet - jeg er i ett med
alt. Takknemlighet fyller sjelen - fyller hele meg. Jeg er her - og nå - og det
er alt som betyr noe - NÅ.
Blåtimen... jeg puster dypt. En
boblende følelse kiler i magen. Et øyeblikk av lykke - et øyeblikk av
evigheten.
Det er like før mørket senker seg.
Nedover slake lier i silkemyk snø, glir jeg. Snart vil himmelen være dekorert
med hele universets skattekammer - stjerner vil funkle og månen vil kikke
sørgmodig ned på vår lille klode.
Tilbake på hytta er det lunt og
varmt. Bikkja dormer foran peisen - og jeg... jeg setter meg i ørelappstolen -
kikker inn i flammene. En helt vanlig lørdag ettermiddag - men allikevel så
unik. Fordi jeg er her - og nå - og fordi jeg vet at du og jeg er ett - i ett
med alt - alt som er!
TAKK!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar