Memory in a box

Min bedre halvdel fant fram en eske her om dagen, som hadde blitt stuet bort på et lagerrom. Jeg åpnet den grå pappesken – spent på hva som lå i den. Det er tross alt snart fire år siden vi flyttet og pakket bort ting og tang som vi ikke hadde gitt bort eller kastet.

Det åpenbarte seg en liten verden av små rosa og lyseblå plagg. Og dermed strømmet følelser og minner på i fri flyt – (mine følelser har en tendens til å komme i flytende form J).
Den lille lyseblå dressen som eldstemann brukte for snart 28 år siden var like fin – og så liten! Her lå også den første skjorten han fikk som ett-åring da han skulle få oppleve sin første 17. mai.

Og de rosa yndighetene av noen kjoler og sparkebukser. Sukk hjerte… 23 år siden veslejenta sjarmerte omverden i disse også så veldig små plaggene. Kanskje mimret hun ekstra over denne forgangne tid før jul hun også – da hun lette i gamle album og foto esker etter bilder fra barndommen. Det ble til en nydelig Scrapbook som mor fikk på bursdagen. Nydelig laget med fine tekster og bilder.

Det er både vemodig og godt på samme tid og la tankene – og følelsene føre meg tilbake til den tiden. Vemodig fordi den tiden kommer aldri igjen. Det er nesten vanskelig å forstå at vi var der – at det mest dyrebare jeg har i denne verden – nå er voksne. De lever sitt eget liv. Og sånn skal det være. Men det er godt å holde litt på minnene om den tiden vi var hele deres verden. Og de så definitivt var hele vår.

Jeg er ganske god til å leve i nuet – være tilstede her og nå. Livet skal jo leves forover og ikke bakover. Men jeg liker å se at jeg står midt i en tidslinje hvor jeg først og fremst er her – nå – men kan se både bakover og framover. In time. Slik unngår jeg å vende nesen bare bakover – eller bare framover. Da er jeg her og nå men tar med meg hele perspektivet. Fra hva som var – hva om har formet meg – hva som er min historie. Og jeg kan også ha fokus framover når jeg måtte ønske å gå inn i drømmene om hva som kan komme.

Denne lille esken med de nydelig små rosa og lyseblå minnene, sa noe om nettopp det. Jeg er her og veldig tilstede, men jeg var der en gang, og levde ut min kanskje aller viktigste livsoppgave – å være mor. Jeg vil alltid være mor og mamma selv om de små vidunderlighetene har vokst meg over hode og ut av huset. De er ennå de største miraklene på denne jord – for meg.

Takknemlig pakker jeg de små minnene ned i esken igjen. Jeg lukker albumet for denne gang. Men godt er det å vite at jeg når som helst kan ta fram det som var. De gode øyeblikkene. For det er det vi aller helst husker – de gode øyeblikkene av lykke.

TAKK!

God minneverdig fredag ønsker jeg dere - med Barbra Streisand's Memory