Lykkepille - på fire ben

Sitter og ser utover byen som ligger der nede under en dyne av hvit bomull og fineste ederdun. Etter dagen i går hvor vi her oppe i høyden var midt i skyene har jeg nettopp kommet hjem fra en lang tur innover i marka med min bestevenn og gode turkamerat. Min prins charming – min gyldne fine ukronede Prins Caspian. Tåken som i går omsluttet oss og etterlot oss midt i ingenting – hadde i dag pyntet hele skogen i hvit. Og mot blå-blå himmel kneiste bjørkene som glitrende søyler. Så takk for turen min firbente lykkepille.

Joda, lykkepille er han. Og lykkelig var jeg da jeg så første bilde av han og hørte han ropte på meg. Da var han 8 uker. Søt som få. Den roligste og mest forsiktig av gutta i kullet… hva skjedde med det da?

Har du hatt valp eller små-barn for den sakens skyld, vet du at vel er de søte – og mest når de sover. Det er bare å innrømme det. Det er til tider mildest talt frustrerende og du får en forsmak på hva det vil si å være dødssliten og har du ennå ikke hilst på tålmodighetsgrensen din, da har du det å glede deg til. Der du går og dasser i flekkete joggebukse, med mørke ringer under øyne – sminke, hva er det? Du vet ikke helt opp og ned på deg selv og noen ting egentlig. Hvor slutter jeg og hvor begynner dette lille vesenet. Du er i ammetåka og det er egentlig ingen verden utenfor den. Bare du og denne lille. Og sånn går no dagan.

Og som usikre «foreldre» har vi selvsagt lest bøker om oppdragelse og trening. Vi meldte den nyankomne på valpekurs må vite. Vel 9 uker og selvsagt vettaskremt ble han dratt med på valpeslipp og «tøffe» lydighetstreningsøkter. For «alle» hadde fortalt meg at med en sånn hund (=energisk hund) så trengs det oppgaver og mye stimuli for at han skal bli lykkelig.

Så vi stimulerte, sosialiserte og miljøtrente – og lekte og lekte igjen. Valpen var sikkert glad – for han løp rundt og rundt i full fart – til langt på kveld. Gjerne med en pipeleke i munnen så det hørtes ut som vi hadde invitert hele 17.mai-toget inn i stua. Rundt og rundt… Jeg lurte i perioder på om det fulgte med en retur-lapp med dette krapylet.

Ny kurskveld og tema var overstimulering… PLING! (Sånn lys som blinker varsko over hode på deg, du vet.) Og jeg som pedagog hadde jo vært opptatt av dette, både med egne og andres barn; selvsagt balanserer vi mellom aktivitet/stimuli og ro/hvile. HA! Ok. Roe ned. Men valpen hadde vendt seg til at vi begynner leken i det vi står opp. Med forventningsfullt blikk og et øre opp og tunga ut av munnen: leke nå? – nå? – hva med nå?

Månedene har gått. Matmor og undertegnede har lært en taktikk. Gå laaaaang tur så han får løpe fritt i skog og mark – med noen innlagte treningsoppgaver og du får den himmelske og høyst etterlengtede kaffepausen med en veldig søt og sovende valp helt i ro og fred. Så sant ikke nabobikkja bjeffer eller annen mystisk lyd kiler i øret hans. Da er det opp og stå – leke nå? – nå? – hva med nå?

Kjære Caspian – du er såå fin blitt og de skryter av deg på dyreklinikken. Så noe bra har vi da fått til. Og jeg har fått verdens beste turkamerat – og den mest lojale venn man kan drømme om. Godt du har funnet roen. Og hjertelig og kosete er du. Så får jeg ta det med et smil at vel 20 kilo hund hopper i fanget mitt – nettopp i skrivende stund, (så pc’n tar et svalestup over stolen og lander heldigvis i sofaen) – for du har vært ute og lekt med matfar og ikke sett meg på en halv time!
Du er min lykkepille – på fire ben. Takk!