Det er januar og snøen har lavet ned i noen dager. Jeg har
sittet og jobbet en stund da min firbente venn kommer og legger hode på
tastaturet. Han gjør det ofte. Om ikke det hjelper så legger han labben oppå –
det skjer rare ting på min pc innimellom..
Jeg tok hintet hans denne gangen. Ut på tur – aldri sur!
Jada – det er godt å komme seg ut. Frisk luft og alt det der. Det har så vidt
begynt å mørkne. Det er stille ute. Alle er visst hjemme i sine lune stuer. Vi
rusler bort til akebakken. Ballen er med så da skal nok valpegutten få løpt fra
seg litt tenker jeg.
Midt i bakken kaster bikkja seg over noe jeg ikke ser hva er
med en gang. Glad og fornøyd rister han i et rompeakebrett. Bakken ligger der
nypreparert og flombelyst. Ikke en sjel å se – bare bikkja i bakken – og meg.
Fristelsen blir for stor. Jeg må bare prøve. Hvor mange år
siden er det ikke siden jeg sist akte? Jeg trosser stiv og vond rygg og
giktiske ledd, setter meg på brettet og suser nedover bakken så snøen spruter.
Bikkja blir vill og gal og skal redde meg fra denne farlige situasjonen. Jeg
hyler og ler og takker for at jeg fremdeles er den eneste på hele Løvåsjordet.
Bikkja blir enda mer forstyrret til mer jeg ler og vel nede er han i ferd med å
spise meg opp. Han kaster seg over akebrettet og skal ta rotta på denne farlige
tingesten.
Men matmor har fått mersmak på fart og spenning. En gang
til! Opp bakken – ned på brettet og full fart nedover. Denne gangen med bikkja
løpende foran for liksom å ta meg i mot eller stoppe meg eller hva det er han
prøver på.
Midt i latter og glede fikk jeg plutselig et glimt tilbake i
tid. Jeg hadde ull votter på som snøen klistret seg fast til og som et deja Vu
var jeg tilbake til 60-tallet. Jeg
kjente med ett følelsen av å være den lykkelige lille jenta med nytt rødt
akebrett i plast. Og kriblingen i magen når jeg slapp meg utfor bakken. Jeg
kjente lekenheten og den herlige befriende følelsen av lykke og frihet.
En gang i tiden – i det forrige årtusen – studerte jeg
pedagogikk og jeg var småbarnsmor. Så leken var en del av livet. Men så vokste
barna opp. Og leken ble borte. Helt til vår kjæreste valp kom hjem til oss. Han
elsker å leke. Hele tiden helst. Jeg har pliktskyldig lekt med han daglig - i
små doser. Litt oppgitt over hans overivrighet. Men når jeg kjente den herlige
følelsen av glede når jeg selv tillot meg å være litt leken – så forstår jeg så
inderlig hans pågåenhet. Så kjære Caspian; takk for at du lot meg finne tilbake
til LEKEN og GLEDEN!
Nå gleder jeg meg til hyttetur – og da skal vi ha med Snowracer!
Vi skal ake og bikkja skal se at det er ikke farlig om matmor hviner av fryd og
glede. Hun har bare funnet barnet i seg – igjen.
Ha en lekende fin dag!
It is
January and it has been snowing for a few days. I had been working for a couple
of ours when my dog came and laid his head on my computer. He does that often.
If that does not help, he puts his paw on it - weird things often happen to my
pc...
I took the
hint this time. Out for a walk! Oh yes, it's nice to get out. Fresh air and all
that.
It has just begun to get darker. Everything is quiet. I can hear the silence. Everybody is home in their warm cosy houses. We walk over to the toboggan run. I brought a ball with me so the puppy will get some exercise while running after it – again and again. He is crazy about balls.
It has just begun to get darker. Everything is quiet. I can hear the silence. Everybody is home in their warm cosy houses. We walk over to the toboggan run. I brought a ball with me so the puppy will get some exercise while running after it – again and again. He is crazy about balls.
In the
middle of the toboggan run the dog find something I do not see what is, right
away. Happy and satisfied he shakes a small toboggan in his mouth. The run lies
there well-groomed - with floodlight. Not a soul in sight - only the dog -
and me.
The
temptation is overwhelming. I just have to try. How many years ago is it since
I last tried a toboggan? I forget the painful back and gouty joints, put myself
on the board and hurtling down the slope. The dog gets completely wild and
crazy and tries to save me from this dangerous situation. I scream and laugh
and appreciate that I'm the only one in the slope this afternoon. The more I
laugh the more crazy is the dog and when I reach the bottom of the hill he is
about to eat me up. He takes the sledge and tries to kill this dangerous thing.
But I want
more. One more time! Up the hill - on the board and full speed down the slope.
This time the dog is running in front as if to rescue me or stop me or whatever
he's trying to.
In the
midst of laughter and joy I suddenly got a glimpse back in time. Like a deja vu I was back to the 60th century.
I was that happy little girl with a new red sled in plastic. I could feel the
tingle in my stomach when I set out the hill. I felt the playfulness and the
wonderful liberating feeling of happiness and freedom.
Once upon a
time - in the last millennium - I studied pedagogy and had small kids at home.
To play was a part of my life. But then the children grew up. And I forgot to
play. But then our dear puppy came to us. He loves to play. All the time. I
play with him every day - mostly of duty. A bit frustrated by his persistence. But
when I felt this sensation of pleasure when allowing myself to be a bit playful
- I really now understand his eagerness. So dear Caspian, thanks for teaching
me how to play – again.
This
weekend we are going to our cabin - and we will bring a Snow Racer! We will
PLAY and the dog will see that it is not dangerous that his “mum” screeches of
joy. She has just found her inner child - again.
Have a
playful lovely day!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar