fredag 1. februar 2013

To play or not to play




Det er januar og snøen har lavet ned i noen dager. Jeg har sittet og jobbet en stund da min firbente venn kommer og legger hode på tastaturet. Han gjør det ofte. Om ikke det hjelper så legger han labben oppå – det skjer rare ting på min pc innimellom..

Jeg tok hintet hans denne gangen. Ut på tur – aldri sur! Jada – det er godt å komme seg ut. Frisk luft og alt det der. Det har så vidt begynt å mørkne. Det er stille ute. Alle er visst hjemme i sine lune stuer. Vi rusler bort til akebakken. Ballen er med så da skal nok valpegutten få løpt fra seg litt tenker jeg.
 

Midt i bakken kaster bikkja seg over noe jeg ikke ser hva er med en gang. Glad og fornøyd rister han i et rompeakebrett. Bakken ligger der nypreparert og flombelyst. Ikke en sjel å se – bare bikkja i bakken – og meg.
 
 Foto: Astrid Dyve

Fristelsen blir for stor. Jeg må bare prøve. Hvor mange år siden er det ikke siden jeg sist akte? Jeg trosser stiv og vond rygg og giktiske ledd, setter meg på brettet og suser nedover bakken så snøen spruter. Bikkja blir vill og gal og skal redde meg fra denne farlige situasjonen. Jeg hyler og ler og takker for at jeg fremdeles er den eneste på hele Løvåsjordet. Bikkja blir enda mer forstyrret til mer jeg ler og vel nede er han i ferd med å spise meg opp. Han kaster seg over akebrettet og skal ta rotta på denne farlige tingesten.

Men matmor har fått mersmak på fart og spenning. En gang til! Opp bakken – ned på brettet og full fart nedover. Denne gangen med bikkja løpende foran for liksom å ta meg i mot eller stoppe meg eller hva det er han prøver på.

Midt i latter og glede fikk jeg plutselig et glimt tilbake i tid. Jeg hadde ull votter på som snøen klistret seg fast til og som et deja Vu var jeg tilbake til 60-tallet.  Jeg kjente med ett følelsen av å være den lykkelige lille jenta med nytt rødt akebrett i plast. Og kriblingen i magen når jeg slapp meg utfor bakken. Jeg kjente lekenheten og den herlige befriende følelsen av lykke og frihet.

En gang i tiden – i det forrige årtusen – studerte jeg pedagogikk og jeg var småbarnsmor. Så leken var en del av livet. Men så vokste barna opp. Og leken ble borte. Helt til vår kjæreste valp kom hjem til oss. Han elsker å leke. Hele tiden helst. Jeg har pliktskyldig lekt med han daglig - i små doser. Litt oppgitt over hans overivrighet. Men når jeg kjente den herlige følelsen av glede når jeg selv tillot meg å være litt leken – så forstår jeg så inderlig hans pågåenhet. Så kjære Caspian; takk for at du lot meg finne tilbake til LEKEN og GLEDEN!
 

Nå gleder jeg meg til hyttetur – og da skal vi ha med Snowracer! Vi skal ake og bikkja skal se at det er ikke farlig om matmor hviner av fryd og glede. Hun har bare funnet barnet i seg – igjen.

Ha en lekende fin dag!

 
 

 
English version:
It is January and it has been snowing for a few days. I had been working for a couple of ours when my dog came and laid his head on my computer. He does that often. If that does not help, he puts his paw on it - weird things often happen to my pc...
I took the hint this time. Out for a walk! Oh yes, it's nice to get out. Fresh air and all that.
It has just begun to get darker. Everything is quiet. I can hear the silence. Everybody is home in their warm cosy houses. We walk over to the toboggan run. I brought a ball with me so the puppy will get some exercise while running after it – again and again. He is crazy about balls.
In the middle of the toboggan run the dog find something I do not see what is, right away. Happy and satisfied he shakes a small toboggan in his mouth. The run lies there well-groomed - with floodlight. Not a soul in sight - only the dog ​ - and me.
The temptation is overwhelming. I just have to try. How many years ago is it since I last tried a toboggan? I forget the painful back and gouty joints, put myself on the board and hurtling down the slope. The dog gets completely wild and crazy and tries to save me from this dangerous situation. I scream and laugh and appreciate that I'm the only one in the slope this afternoon. The more I laugh the more crazy is the dog and when I reach the bottom of the hill he is about to eat me up. He takes the sledge and tries to kill this dangerous thing.
But I want more. One more time! Up the hill - on the board and full speed down the slope. This time the dog is running in front as if to rescue me or stop me or whatever he's trying to.
In the midst of laughter and joy I suddenly got a glimpse back in time.  Like a deja vu I was back to the 60th century. I was that happy little girl with a new red sled in plastic. I could feel the tingle in my stomach when I set out the hill. I felt the playfulness and the wonderful liberating feeling of happiness and freedom.
Once upon a time - in the last millennium - I studied pedagogy and had small kids at home. To play was a part of my life. But then the children grew up. And I forgot to play. But then our dear puppy came to us. He loves to play. All the time. I play with him every day - mostly of duty. A bit frustrated by his persistence. But when I felt this sensation of pleasure when allowing myself to be a bit playful - I really now understand his eagerness. So dear Caspian, thanks for teaching me how to play – again.
This weekend we are going to our cabin - and we will bring a Snow Racer! We will PLAY and the dog will see that it is not dangerous that his “mum” screeches of joy. She has just found her inner child - again.
Have a playful lovely day!
 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...