Starry starry night

Det er kveld. Det er ennå vinter selv om våren har vært på en liten snarvisitt. Ute har nettopp stjernene blitt tent som et stort osean av blinkende lykter. Månen har ennå ikke stått opp, men lyser blekt i sørøst bak åskammen med kneisende grantrær og hytter som ligger stille og lunt i vinterdrakt.

 

Her oppe i fjellskogen er det ikke et eneste lys å se annet enn fra den funklende himmelhvelvingen. Vinden uler og rusker i trærne. Jeg grøsser. Av kulde? Eller mer over det mektige nesten skremmende store det er å få hele stjernehimmelen i hode. Det er et fantastisk skue. Men svimlende. For det er så uendelig. Så stort. Jeg får en liten smak av evigheten. Som jeg ikke kan forstå eller fatte. Men allikevel; den er der i all sin storhet.

Jeg trekker pusten og fylles med undring. Lille lille meg under universets takhvelv. I tusenvis av år har mennesker stått og sett opp mot stjernehimmelen og prøvd å forstå den store sammenhengen. Hvem er vi – hvor kommer vi fra – er vi alene i uendeligheten – i hele evigheten?

 

Melkeveien. Jeg forstår nå hvorfor den har blitt beæret med det navnet. Her oppe hvor vi er litt nærmere himmelen, en himmel som prydes av hundre milliarder av stjerner som er vår galakse – Melkeveien – her lyser den melkehvit og majestetisk rett over taket vårt. Og når vi vet at det finnes hundre milliarder av lignende galakser der ute og det bare i det synlige universet, er det lov å bli litt nummen. Svimmel?

 

Kanskje har den stjernen jeg med undring og beundring ser opp på akkurat nå sluknet for tusenvis av år siden – for lyset fra stjerner i fjerne galakser bruker milliarder av år på å nå ned til vår lille klode.

Universets gåter er mange. Og universet fortsetter å utvide seg. Går det an å forstå uendeligheten? Forstå evigheten? Jeg nøyer meg med å være undrende og åpen for hva som rommer hele sannheten. Men jeg vet at vår Moder Jord er kun et lite støvkorn i et enormt univers.

 

 

Men for oss mennesker er jorden stor og unik. Og det skal den være. Og det skal vi verne.

Jeg så et stjerneskudd i natten. Da er det lov å ønske seg noe. Men hva kan jeg ikke fortelle til noen. For vår jord håper jeg det går i oppfyllelse. Det tror jeg på. For vår jord.

 

 

 

(Bildene i denne bloggen er lånt fra Facebook og dessverre kommer ikke opphavspersonen fram i disse. Men jeg synes de er så gode at jag velger å la de stå.) 

Enjoy the beautiful song about Vincent van Gogh and his paintings

 

 

English version:

It’s evening. It’s still winter, even though the spring has been on a short visit. Outside, the stars have just been lit up like a big ocean of flickering lights. The moon has not yet risen, but I can see the pale light in the southeast, over the hillside - behind majestic trees aiming for the sky.

Up here in the mountain it is not a single light to see - only the sparkling firmament. The wind is howling and shaking the trees. I shudder. Of cold? Maybe it is due to the powerful, almost frightening feeling when the sky is falling down on me. It is an amazing sight - but overwhelming. It is so infinite - so great. I see a little blink of eternity.  I cannot understand or comprehend. But still, it's there in all its glory.



 

 





I take a deep breath and I am filled with wonder. Little me - under the ceiling of the universe. For thousands of years, people have been looking at the sky and tried to understand the big picture. Who are we - where do we come from - are we alone in this universe?

 The Milky Way. I understand now why it has been honored with this name. The Milky Way – our galaxy is consisting hundreds of billions stars. Up here, where we are a little closer to the sky we can see it, milky white and majestically, above the roof of our cottage. We know that there are a hundred of billions of similar galaxies out there and that only in the visible universe. Getting dizzy? Me too!

Perhaps the star I am looking at right now, with wonder and admiration, extinguished for thousands of years ago - because the light from stars in distant galaxies are using billions of years to reach down to our little planet.

The mysteries of the universe are many. And the universe continues to expand. Is it possible to understand infinity? Understanding eternity? I am inquisitive and open to what holds the whole truth. But I know that our Mother Earth is just a tiny speck of dust in a vast universe.

But for us humans, the Earth is big and unique. That is how it’s supposed to be.

I saw a shooting star in the night. I made a wish. But I cannot tell. When you wish upon a star your dream comes true. For our Mother Earth I hope it will. I believe it will... for our earth.