I'm walking on sunshine

Foto: Astrid Dyve

Endelig har sola krabbet seg over horisonten her i nord og leker VÅR mellom isende nordavind og løfter om lysere tider.

Jeg er midt i det. Her oppe i fjellsiden. En hvit verden som vinden tar tak i. Løfter den opp – rister i den og spytter den ut igjen og skaper et frådende hvitt ragnarokk. Den tar pusten fra meg. Jeg ristes med. Skjelvende i den isende vinden trekker jeg hetten over hode. Men jeg har SOLBRILLER på! Gjemt under hette og bak mørke solbriller kjemper jeg meg frem gjennom snøkavet.

Men tross alt; “I’m walking on sunshine!” Sangen kverner rundt I hode; I’m walking on sunshine… wohoo… Ikke min favoritt sang akkurat (sorry Katrina – and the waves) men den får meg til å filosofere litt.

Foto: Astrid Dyve

Det høres så lekende lett ut. Og jeg VET at livet gir oss mye mer. Meg også – men jeg er født på en søndag. Om solen skinte vites ikke – vi snakker tross alt dagen etter solsnu og lille julaften, så veldig framtredende var den nok ikke uansett… Men vi, her i dette lille landet som vi kaller vårt, er alle født på en søndag med solskinn i blikk og med vinnerloddet i handa. Enkelte dager ville jeg kanskje spyttet på den som hevdet noe slikt. For vi har våre dager – våre utfordringer. Men allikevel er vi så privilegerte.

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg kan vandre her oppe i fjellheimen å synge for ravn og rev; «I’m walking on sunshine» og jeg gjør det gjerne - av takknemlighet. Men hva gagner det menneskeheten? For verden der ute viser en helt annen virkelighet.

Vi er mange som ønsker å bidra for at vi skal kunne overlevere en bedre verden til våre barn. Jeg hørte forfatter og filosof Jostein Gaarder på radioen her om dagen. Han delte sitt brennende engasjement for klimaendringene og hva vi utsetter vår lille klode for. Om vi alle delte det engasjementet ville vi nok fått til mye. Men jeg tror ikke vi får løst en eneste klimautfordring så lenge godene er så skjevt fordelt.  Mennesker som sulter og lever så vidt med hode over vannet har ikke kapasitet til å tenke på CO2 utslipp og klimaendringer. De har mer enn nok med å skaffe mat og ikke minst vann på bordet.

 

 

Hva kan lille jeg gjøre da? Utover det å være Plan-fadder – Redd Barna-fadder – og støtte til diverse prosjekter må jeg med lua i hånd innrømme at jeg ikke bidrar så mye mer. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde mirakel-kuren for hvordan vi skal få det til - hokus pokus så får vi en verden der alle ressurser er likt fordelt og forurensning er blitt et fremmedord – utgått av vårt vokabolar.

 

 

Fram til jeg finner den deler jeg min takknemlighet – for det jeg har – og som jeg ønsker for alle andre.

Og uansett er det lov å nyte vårsola – den varsler håp og glede!

 

 

 Foto: Astrid Dyve

English version:

After a long and cold winter the sun has finally risen over the horizon up here in the north.  Between icy north wind and promises of brighter days, it pretends to be SPRING itself.

I'm in the middle of it. Up here on the mountain. A white world which the wind grabs - lifts it up - shakes it and spits it out like a foaming white holocaust. It takes my breath away. Shivering in the icy wind I pull the hood over my head. BUT I wear sunglasses! Hidden under the hood and behind dark sunglasses I fight my way through the blizzard.

But after all, "I'm walking on sunshine!" The song is singing in my head, I'm walking on sunshine ... woho ... Not my favorite song exactly (sorry Katrina) but it gets me to philosophize a little.

It seems so effortless and easy. And I KNOW that life gives us much more. For me too - but I was born on a Sunday. If the sun was shining I do not know - after all we're talking about the day after solstices – little Christmas Eve, so it was not very apparent anyway ... But we, here in this little country, are all born on a Sunday with sunshine in our eyes and with the winning ticket in our hands. On certain days I might spit on who ever would claim such a thing. Because we experience days with more challenges than we think we can handle – and troubles seem NOT so far away. Yet we are so privileged.

I can walk the mountains singing for the birds and the bees; "I'm walking on sunshine" and I do it gladly - of gratitude. But how will that benefit humanity? The world out there shows a completely different reality.

Many of us want to contribute so we can hand over a better world to our children and the generations to come. If we all shared this commitment we would probably have achieved a lot. But I do not think we are able to solve the climate challenges as long as the resources are so unfairly divided on this planet earth. People who are starving and live with their heads barely above the water, has no capacity to think about CO2 emissions and climate changes. They have more than enough to provide food and especially water on the table.

What can I do – little me? Beyond being a Plan sponsor - Save the Children sponsor - and support various projects I must, with my hat in the hand, admit that I do not contribute much more. I really wish I had the miracle cure for how to achieve it - hocus pocus and then we have a world where all resources are equally distributed and pollution is history.

Until I find that cure I will share my gratitude - for what I have - which I also wish for everyone else.

And however things are, we are allowed to enjoy the spring and the sun - it brings out hope and joy! Enjoy!