The hound of the Baskervilles

Caspian

Jeg var åtte. Det var ennå vinter. Jeg var på vei hjem fra skøytebanen. Kald og veldig trengt – og farfar var død. Nesten hjemme – etter å ha hastet fort forbi ungdommene som hang på kiosk-hjørnet, kom det plutselig, som troll i eske, en hund baksende mot meg. Så stor og svart at den fikk Hunden i Baskerville til å fremstå som en kattunge. Den kastet seg over meg – hoppet opp – bjeffet. Den var stor! Og svart! Og jeg var livredd – og farfar var død. Jeg trodde nok jeg også kom til å dø. – Bare forsett og gå, ropte ungdommene etter meg. Lett! Med et svart beist hoppende opp på meg. Resten er nok borte fra hukommelsen. Farfar var død – og dagen kunne vel ikke bli svartere.

 Hunden i Baskerville

Jeg døde ikke. Jeg kom meg helskinnet hjem – men med en stor sprekk i trygghetsboblen. Senere den dagen måtte hunden bøte med livet etter å ha angrepet og bitt blomsterbudet som kom med kondolansehilsen hjem til oss. Hvorfor ble jeg skånet? Kanskje fordi jeg var åtte år – og farfar var død.

Jeg er veldig glad i dyr. Men etter denne episoden ble hunder noe skummelt og farlig. Men ikke de jeg ble kjent med. De ble jeg fort venn med.

 

Ekte kjærlighet

 

Angsten for hunder fulgte meg langt inn i voksenlivet. Til slutt kjente jeg at slik kunne jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ha en slik begrensing i livet mitt. Jeg ville kunne gå ut på tur uten å bruke energi på å være redd for å møte hunder.

Så da kjøpte vi vår egen hund. Så enkelt var det. Men faktisk ble det den beste terapien for å bli kvitt hunde-skrekken. I faglige kretser heter det eksponeringsterapi. Det tror jeg på. Det handler om å overvinne det vi frykter.
Men vår lille krølltopp av en hund ble angrepet og skadet tre ganger av store hunder som bare kom settende mot den helt plutselig uten noen foranledning – akkurat som meg da jeg var åtte. Så skrekken for store hunder dukket opp igjen – for nå hadde jeg en liten skapning i tillegg til meg selv og være redd om.

 Vår første hund Jacko

Nå har jeg en ny hund. En større hund. Og jeg er ikke redd for å møte andre hunder lenger - sånn stort sett i hvert fall... Jeg har lært mer om hvordan hunder kommuniserer og hva signalene de sender ut betyr. Det gjør meg trygg.

 Vår nye Prins Caspian

Vi frykter ofte det ukjente. Kunnskap dreper frykten. For når vi forstår – får kunnskap og innsikt - blir det vi fryktet ikke så farlig lenger.

 

 

Jeg har en drøm. En drøm om å kunne hjelpe barn – og voksne, til å bli trygge på hunder og andre dyr gjennom kunnskap og kjennskap. Dyrene er en del av vårt samfunn, og har vært det i alle tider. Vi mennesker har ikke enerett på denne kloden. Så når vi kan lære oss å leve i synergi med dyr og naturen vil det berike oss. For dyr har mye å lære oss. Naturen har mye å lære oss.

Naturen snakker til deg. Lytt!

 

 

 English version:

I was eight. It was still winter. I was on my way home from the rink. I was cold - and grandfather had just died. I was almost home – just passing the youths that was hanging outside the kiosk - suddenly, from middle of nowhere, a dog came towards me. It was so big - and black- that the Hound of the Baskervilles emerged as a kitten. The beast jumped at me, barking like crazy. It was huge! And black! And I was terrified - and grandfather had died. I was sure to die myself. – Just keep on walking, the youths shouted after me. Easy! - With a black beast jumping up on me. The rest is probably gone from my memory. Grandfather was dead - and the day could hardly be any darker.

I did not die. I made it safely home - but with a big crack in my confidence. Later that day, the dog was put to death after having attacked and bitten a lady who was bringing condolence flowers to our house. Why was I spared? Maybe because I was eight years old - and my grandfather was dead.

I am very fond of animals. But after this episode, dogs became somehow scary and dangerous. But not the ones I was familiar with. They were soon my best friends.

The fear of dogs followed me even as an adult. Until one day I realized that I had to do something about my fear. I wouldn’t have such a limitation in my life. I wanted to go out for a walk without being afraid to meet a dog.

So we bought our own dog - as simple as that. But actually it was the best therapy to get rid of the fear. In academic circles it is called exposure therapy. I believe in that. It's about overcoming our fears.

But our little curly dog was attacked and injured three times by large dogs, which just came running towards him without any provocation - just like me when I was eight.
So the fear of large dogs appeared again - because now I had a small creature in addition to myself to worry about.

Now I have a new dog - a larger dog. And I am not afraid to meet other dogs anymore. I’ve learned about how dogs communicate and what the signals they send out means. It makes me feel safe.

We fear the unknown. Knowledge kills fear. Because when we understand - gain insight and knowledge –  the things we feared the most is no big deal anymore.

I have a dream - a dream to help children - and adults to no longer be afraid for dogs and other animals - through knowledge and awareness. The animals and our pets are a part of our society, and have been so for ages. We humans don’t have a monopoly on this planet. So when we can learn to live in synergy with animals and nature it will enrich us, because animals have a lot to teach us. Nature has a lot to teach us.

Nature speaks to you. Listen!