Jeg hadde sett henne flere ganger – med lutet holdning og
ydmykhet i blikket. - Om jeg hadde noen kroner til overs? Det hadde jeg. Det
som slo meg med henne var at hun ikke «passet inn» i det bilde vi kanskje har
skapt av de som står med pappbegeret i handa og spør om noen kroner til «en kaffe».
Hun så på mange måter så oppvakt og «ordentlig» ut. Litt sliten ja, men allikevel var det noe der som fikk meg til å spørre meg selv; hvorfor står du her? Hun neiet alltid og var så høflig.
Vi kom i prat. Hun fortalte at hun nå bare ventet på plass på rehabiliteringssenter. For hun ville bli ren. Hun ville tilbake til livet.
Hun så på mange måter så oppvakt og «ordentlig» ut. Litt sliten ja, men allikevel var det noe der som fikk meg til å spørre meg selv; hvorfor står du her? Hun neiet alltid og var så høflig.
Vi kom i prat. Hun fortalte at hun nå bare ventet på plass på rehabiliteringssenter. For hun ville bli ren. Hun ville tilbake til livet.
Tiden gikk og jeg så henne ikke på lange tider. Jeg tenkte en
del på henne og lurte på hvordan hun klarte seg i livet.
Det gikk faktisk et par år, da jeg sist lørdag så en
artikkel i avisa. Jeg kjente henne ikke igjen på bilde slik hun nå så ut, men
på et bilde tatt for flere år siden, så jeg at det var henne. Det var Grethe
som jeg hadde snakket med og kjent hjertevarme overfor.
Nå er Grethe og mannen på vei tilbake til livet. En tøff
vei, men de gleder seg over hver liten seier. Grethe skriver nå blogg om den
veien de har gått og fortsatt går. Det forplikter og det er modig «å kle seg
naken» på den måten og vise sin sårbarhet. (følg Grethe på http://densmalesti.blogg.no/ ). Om tiden
da hun sto med begeret i handa og tigget, beskriver hun som ABC i ydmykhet. Det
tror jeg på.
Hvordan møter vi disse menneskene, som står der med lua i
handa og senket blikk og tigger noen kroner ved parkeringsautomaten eller utenfor
polet. Ser vi mennesket bak det rusete slitne blikket? Eller ser vi bare
rusmisbrukeren – den skitne stakkarslige tiggeren som kanskje gjør oss forlegne
eller til og med litt irriterte – for vår perfekte verden slår sprekker og det er
ikke noe vakkert syn…
Det kunne vært meg. Kunne det vært deg? Vi tenker kanskje at
det der skjer ikke oss – ikke min familie – ikke mine barn. Jeg kjenner en klok
gutt. Han er 16 og har hatt sitt å streve med i sitt unge liv. Men han sier; -Vi
har alltid et valg.- Jeg kunne valgt å begynne og ruse meg – drikke – skeie ut
for å «glemme» det vanskelige – det vonde. Men han har valgt å jobbe med sin
sorg. Sin smerte. Han har valgt å sette seg mål i livet og jobbe bevisst mot
dem.
Ja, vi har alltid et valg. Hva er det som gjør at noen
velger rusen som flukt – som smertedemper? Det er ingen garanti selv om du
kommer fra et såkalt «perfekt hjem». Smerten som gnager irrganger i sjelen har
lite med status å gjøre. Noen klarer ikke å dele denne smerten og bærer den med
seg og den vokser og vokser og til slutt er den ikke til å bære lenger.
Det å bli sett kan være alfa og omega. Virkelig å bli sett. Tør
vi å se inn i øynene til menneskene rundt oss – se inn i sjelens speil og våge
å møte det som er der? Tør vi å spørre hvordan de egentlig har det? Er vi klare
for mer enn et; «jo takk bare bra» eller; «det er ingenting». Det er som regel noenting.
Jo, det handler om å se hverandre. Det handler om å bli
sett. Virkelig å bli sett - med hjerte. Et hjerte uten fordømmelse – uten krav.
Et hjerte av GULL.
Vi har alle et valg. Grethe tok et valg den dagen hun satte
den første heroinsprøyten. Et valg hun med avsky og selvforakt sliter med å
forstå i dag. Jeg heier på Grethe og det valget hun tok for to år siden – da hun
valgte livet.
Vi har alle et valg. Velg klokt. Velg livet!
I had seen
her several times - with her head down and humiliation written in her eyes. –
Do you have some money to spare? she asked. I had. What struck me though was
that she did not "fit" in the picture we might have of those who
stand with a cup in their hands and ask for a couple of pence for "a
coffee".
Somehow she
looked so bright and 'normal'. A bit worn out, yes, but still there was something
there that made me ask myself, why are you standing here? She was always so
polite and made a curtsey to thank you.
We started
to talk. She told me that she was waiting for a place on the rehabilitation
center. She wanted to be clean. She wanted to take back her life.
Time passed
and I did not see her for a long time. I gave her some thoughts now and then and
wondered how she was doing in life.
Years went
by, and then last Saturday I saw an article in the newspaper. I did not
recognize her on the picture that was recently taken, but in a photo taken
several years ago, I could see that it was her. It was Grethe that I had talked
to and felt so good about.
Now Grethe
and on her husband are on their way back to life. A tough road, but they are
happy and proud of each small victory they can celebrate. Grethe is now writing
a blog about the journey they've been going through and still are. This is a
commitment and it is so brave "to strip naked" and show vulnerability
like she does. (Please follow Grethe at http://densmalesti.blogg.no/). About
the time when she stood with a cup in her hand, begging, she describes as an ABC
in humility. I believe it is.
How do we
meet these people, who are standing there, begging? Are we able to look behind
the intoxicated tired eyes? Or do we only see the addict - the dirty wretched
beggar who makes us embarrassed or even slightly irritated - because our
perfect world is cracking and it's not a pretty sight...
It could
have been me. Could it be you? We might think; this will not happen to me - not
to my family - not to my children.
I know a wise boy. He is 16 and has experienced grief and pain in his young life. But he claims; -We always have a choice. - I could have chosen to use drugs - drink - freak out to "forget" the difficulties – the pain. But he has chosen to deal with his grief – his pain. He has chosen to set goals in life and work consciously towards them.
I know a wise boy. He is 16 and has experienced grief and pain in his young life. But he claims; -We always have a choice. - I could have chosen to use drugs - drink - freak out to "forget" the difficulties – the pain. But he has chosen to deal with his grief – his pain. He has chosen to set goals in life and work consciously towards them.
Yes, we
always have a choice. Why is it so that someone chooses intoxication as an escape
– as a pain reliever? There is no guarantee even if you come from a so-called
"perfect home." The pain that creeps into the maze of the soul has
little to do with status. Some do not dare to share this pain and carry it with
them and the pain will grow and eventually it becomes unbearable.
To be seen
is an alpha and omega. Really to be seen. Do we dare to look into the eyes of
the people around us - look into the mirror of the soul and do we have the
courage to face what’ there to be seen? Dare we ask how they really feel? Are
we ready for more than a, "Oh, thanks, I’m just fine" or a; "it’s
nothing." There is usually something.
Yes, it's
about seeing each other. It's all about being seen. Really to be seen - with the
heart. A heart without judgment - without requirements. A heart of gold.
We all have
a choice. Grethe made a choice that day when she took her first needle with heroin.
A choice that she with disgust and self-loathing now are struggling to
understand. I give my support to Grethe and the choice she made two years ago –
when she chose life.
We all have
a choice. Choose wisely. Choose life!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar