tirsdag 19. mars 2013

The choices in life



Jeg hadde sett henne flere ganger – med lutet holdning og ydmykhet i blikket. - Om jeg hadde noen kroner til overs? Det hadde jeg. Det som slo meg med henne var at hun ikke «passet inn» i det bilde vi kanskje har skapt av de som står med pappbegeret i handa og spør om noen kroner til «en kaffe».
Hun så på mange måter så oppvakt og «ordentlig» ut. Litt sliten ja, men allikevel var det noe der som fikk meg til å spørre meg selv; hvorfor står du her? Hun neiet alltid og var så høflig.

Vi kom i prat. Hun fortalte at hun nå bare ventet på plass på rehabiliteringssenter. For hun ville bli ren. Hun ville tilbake til livet.


 

Tiden gikk og jeg så henne ikke på lange tider. Jeg tenkte en del på henne og lurte på hvordan hun klarte seg i livet.

Det gikk faktisk et par år, da jeg sist lørdag så en artikkel i avisa. Jeg kjente henne ikke igjen på bilde slik hun nå så ut, men på et bilde tatt for flere år siden, så jeg at det var henne. Det var Grethe som jeg hadde snakket med og kjent hjertevarme overfor.

 

Nå er Grethe og mannen på vei tilbake til livet. En tøff vei, men de gleder seg over hver liten seier. Grethe skriver nå blogg om den veien de har gått og fortsatt går. Det forplikter og det er modig «å kle seg naken» på den måten og vise sin sårbarhet. (følg Grethe på http://densmalesti.blogg.no/ ). Om tiden da hun sto med begeret i handa og tigget, beskriver hun som ABC i ydmykhet. Det tror jeg på.

Hvordan møter vi disse menneskene, som står der med lua i handa og senket blikk og tigger noen kroner ved parkeringsautomaten eller utenfor polet. Ser vi mennesket bak det rusete slitne blikket? Eller ser vi bare rusmisbrukeren – den skitne stakkarslige tiggeren som kanskje gjør oss forlegne eller til og med litt irriterte – for vår perfekte verden slår sprekker og det er ikke noe vakkert syn…

Det kunne vært meg. Kunne det vært deg? Vi tenker kanskje at det der skjer ikke oss – ikke min familie – ikke mine barn. Jeg kjenner en klok gutt. Han er 16 og har hatt sitt å streve med i sitt unge liv. Men han sier; -Vi har alltid et valg.- Jeg kunne valgt å begynne og ruse meg – drikke – skeie ut for å «glemme» det vanskelige – det vonde. Men han har valgt å jobbe med sin sorg. Sin smerte. Han har valgt å sette seg mål i livet og jobbe bevisst mot dem.

 


Ja, vi har alltid et valg. Hva er det som gjør at noen velger rusen som flukt – som smertedemper? Det er ingen garanti selv om du kommer fra et såkalt «perfekt hjem». Smerten som gnager irrganger i sjelen har lite med status å gjøre. Noen klarer ikke å dele denne smerten og bærer den med seg og den vokser og vokser og til slutt er den ikke til å bære lenger.

Det å bli sett kan være alfa og omega. Virkelig å bli sett. Tør vi å se inn i øynene til menneskene rundt oss – se inn i sjelens speil og våge å møte det som er der? Tør vi å spørre hvordan de egentlig har det? Er vi klare for mer enn et; «jo takk bare bra» eller; «det er ingenting». Det er som regel noenting.

 
 

Jo, det handler om å se hverandre. Det handler om å bli sett. Virkelig å bli sett - med hjerte. Et hjerte uten fordømmelse – uten krav. Et hjerte av GULL.

 
 


Vi har alle et valg. Grethe tok et valg den dagen hun satte den første heroinsprøyten. Et valg hun med avsky og selvforakt sliter med å forstå i dag. Jeg heier på Grethe og det valget hun tok for to år siden – da hun valgte livet.
Vi har alle et valg. Velg klokt. Velg livet! 


 




English:
 

I had seen her several times - with her head down and humiliation written in her eyes. – Do you have some money to spare? she asked. I had. What struck me though was that she did not "fit" in the picture we might have of those who stand with a cup in their hands and ask for a couple of pence for "a coffee".

Somehow she looked so bright and 'normal'. A bit worn out, yes, but still there was something there that made me ask myself, why are you standing here? She was always so polite and made a curtsey to thank you.

We started to talk. She told me that she was waiting for a place on the rehabilitation center. She wanted to be clean. She wanted to take back her life.

Time passed and I did not see her for a long time. I gave her some thoughts now and then and wondered how she was doing in life.

Years went by, and then last Saturday I saw an article in the newspaper. I did not recognize her on the picture that was recently taken, but in a photo taken several years ago, I could see that it was her. It was Grethe that I had talked to and felt so good about.

Now Grethe and on her husband are on their way back to life. A tough road, but they are happy and proud of each small victory they can celebrate. Grethe is now writing a blog about the journey they've been going through and still are. This is a commitment and it is so brave "to strip naked" and show vulnerability like she does. (Please follow Grethe at http://densmalesti.blogg.no/). About the time when she stood with a cup in her hand, begging, she describes as an ABC in humility. I believe it is.

How do we meet these people, who are standing there, begging? Are we able to look behind the intoxicated tired eyes? Or do we only see the addict - the dirty wretched beggar who makes us embarrassed or even slightly irritated - because our perfect world is cracking and it's not a pretty sight...

It could have been me. Could it be you? We might think; this will not happen to me - not to my family - not to my children.
I know a wise boy. He is 16 and has experienced grief and pain in his young life. But he claims; -We always have a choice. - I could have chosen to use drugs - drink - freak out to "forget" the difficulties – the pain. But he has chosen to deal with his grief – his pain. He has chosen to set goals in life and work consciously towards them.

Yes, we always have a choice. Why is it so that someone chooses intoxication as an escape – as a pain reliever? There is no guarantee even if you come from a so-called "perfect home." The pain that creeps into the maze of the soul has little to do with status. Some do not dare to share this pain and carry it with them and the pain will grow and eventually it becomes unbearable.

To be seen is an alpha and omega. Really to be seen. Do we dare to look into the eyes of the people around us - look into the mirror of the soul and do we have the courage to face what’ there to be seen? Dare we ask how they really feel? Are we ready for more than a, "Oh, thanks, I’m just fine" or a; "it’s nothing." There is usually something.

Yes, it's about seeing each other. It's all about being seen. Really to be seen - with the heart. A heart without judgment - without requirements. A heart of gold.

We all have a choice. Grethe made a choice that day when she took her first needle with heroin. A choice that she with disgust and self-loathing now are struggling to understand. I give my support to Grethe and the choice she made two years ago – when she chose life.

We all have a choice. Choose wisely. Choose life!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...