ET LIV Å LEVE
I det samme han forlater rommet, bøyer jeg meg fram over skrivebordet for å se hva som står i mappen som ligger oppslått.
Jeg må bare vite.
Som et søkke synker ordene inn og ned gjennom kroppen, og forvandler den til et blylodd.
Diagnosen.
Dommen.
Jeg dumper ned i stolen og enser ikke at legen kommer inn. Han setter seg overfor meg og jeg ser munnen hans bevege seg, men jeg hører ikke annet enn susing fra min egen puls.
Jeg er 24 år, tenker jeg. 24 år og nettopp blitt mamma.
Legen reiser seg omsider og putter noen brosjyrer i hånden min. Vaklende går jeg mot døra uten å si et ord. Legen kommer etter og legger en hånd på skulderen min.
«Husk at dette er ikke en sykdom du dør av, det er en sykdom du må leve med.»
Legens bevingede ord, synger i hodet hele veien hjem.
Jo takk som byr. Hipp hurra! Jeg har trukket vinnerloddet.
Smertene har pint meg i flere år, så jeg vet eksakt hva dette vinnerloddet handler om.
Jeg er 24 år – og nettopp blitt mamma.
«Tenk om jeg ikke kan få flere barn?»
Jeg ser opp på Arne og gir opp å holde igjen tårene.
«Eller hva med jobben?Hvor lenge klarer jeg den? Jeg kommer til å ende opp som en krokrygget krøpling og likne kjerringa i eventyret om Askeladden, som hadde fått nesa si klemt fast i en trestubbe.»
Arne undertrykker et smil, og jeg ser han strever med noen bilder i hodet.
«Det er ikke MORSOMT!» skriker jeg og gråten går over i hysterisk latter.
Han kommer og legger armene rundt meg, taus og trygg. Lattergråten stilner og jeg synker sammen. Blyloddet i kroppen tynger meg ned. Jeg fortsetter å synke, nedover og nedover.
Det livet jeg kjenner, raser sammen rundt meg som et knust glassmaleri. Et glassmaleri av håp og drømmer forvandles til et svart hull av mørke tanker.
Jeg vakler gjennom dagene på stier av knust glass. Smertene følger etter og stjeler mine år. Tiden utenfor er kun et vagt minne, som om et tåketeppe har lagt seg over et helt desennium.
Jeg står alene, utenfor alt.
Hvem er jeg nå?
I dette store universet og blant milliarder av sjeler;
Hvem er jeg?
Jeg må redefinere meg selv. Finne den jeg er innerst inne, bak masken – bak fasader av titler og status. Essensen av det som er meg.
Reisen innover har begynt.
"And the day came when the risk to remain in a bid was more painful than the risk it took to blossom" (Anïs Nin)
En dag tar jeg opp en glassbit og holder den opp mot lyset. Som et kaleidoskop skinner den i alle regnbuens farger. Jeg plukker opp flere biter som skal settes sammen til et helt nytt mønster av glassmosaikk.
Det er dette livet jeg har og det skal leves, og jeg er skaperen.
Jeg vil gjøre hva jeg kan for at livet skal gi mening. Glassmaleriet skal fylles med nye drømmer.
Med en skjør trygghet går jeg ut i livet, modig og redd. Sulten og mett. Inn i dype skoger og ut på den ytterste øy.
Jeg ser universets guddommelighet i hvert lite strå og jordens indre stemme synger til meg. Jeg er i ett med alt. Naturen er mitt hospital og min katedral.
Bit for bit skaper jeg bildet om til et liv.
Dette er min livsvev og jeg vil fylle den med ulike fasetter av farger og mønstre.
Svarte dager med hvite løgner, lurer seg vei når smertene blir for overbevisende.
Men i hvert lite øyeblikk leter jeg etter gull, og magien finnes der hvor hjertet ser.
Magien og miraklene bor i øyeblikkets skattekammer. Jeg er i øyeblikket.
Der evner jeg å se det store i det lille og fargene i det grå stille. Der finner jeg takknemlighetens kilde.
Jeg har et liv å leve, så dans meg inn i en ny vår.
Livsveven er ikke ferdig så lenge skyttelen går.
(Denne teksten ble utgitt første gang i antologien; Hjerterom og menneskespor, utgitt av Velferdsalliansen)
Hjerterom og menneskespor
