Høstsonate

Høsten banker på døra. Dette fargesprakende crescendo før vintermørke omslutter oss. Det er noe melankolsk vakkert over høsten. Det er som en råk mellom liv og død. En parentes som rommer både fruktene av sommerens gleder og forspillet til vinterens dvale.

I dag vil jeg dele et lite høstdikt og mine bilder som viser noe av det vakreste som høsten har å by på.
(Foto: Astrid Dyve)

HØSTSONATE

Jeg elsker høsten, sa hun

Når verden pakker seg inn

i et hav av grått og synger i mold

Det er så melankolsk vakkert, sa hun

Når de fargesprakende trærne 

sloss om plassen

med tungsinnede tåkeskyer

Jeg blir så trist, sa hun

Når det er høst og verden vil dø

Jeg hører saksofonen 

spille i mellom gravstøttene

Jeg elsker høsten, sa hun

og forsvant inn i tåken

Jeg elsker deg, sa HAN

og spilte melankolsk sin saksofon