søndag 15. september 2013

Høstsonate

Høsten banker på døra. Dette fargesprakende crescendo før vintermørke omslutter oss. Det er noe melankolsk vakkert over høsten. Det er som en råk mellom liv og død. En parentes som rommer både fruktene av sommerens gleder og forspillet til vinterens dvale.

I dag vil jeg dele et lite høstdikt og mine bilder som viser noe av det vakreste som høsten har å by på.
(Foto: Astrid Dyve)






HØSTSONATE

Jeg elsker høsten, sa hun
Når verden pakker seg inn
i et hav av grått og synger i mold

Det er så melankolsk vakkert, sa hun
Når de fargesprakende trærne 
sloss om plassen
med tungsinnede tåkeskyer

Jeg blir så trist, sa hun
Når det er høst og verden vil dø
Jeg hører saksofonen 
spille i mellom gravstøttene

Jeg elsker høsten, sa hun
og forsvant inn i tåken



Jeg elsker deg, sa HAN
og spilte melankolsk sin saksofon

























Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...