Oktoberdag i september

(Foto: Astrid Dyve)

Kjære september. Jeg trodde virkelig på deg. Du smigret meg og jeg ga deg min kjærlighet. Ingen kunne tvile på min beundring. Den ble forkynt for all verden. Du vakre, som maler verden med kraftfulle rungende farger. Du som lar himmelen bli høyere og i din raushet byr alle inn.

Så lot du deg forføre av oktober. Han bergtok deg med storm og overøste deg med  regn som du lot deg drukne i.

Jeg gikk ut for å puste.

Vinden lekte sisten med bladene, som ennå hadde grønn forventning i seg. Den hvisket stille at dette var siste dans. Men de skulle jo få lov til å oppleve sitt siste fargesprakende crescendo før oktober kom? Du hadde fargelagt fjellet i gult og rødt og nå ventet skogens trær på å skinne i alle regnbuens farger. Lønnetreet viste med stolthet fram sin krone der den åpenbarte seg gylden og praktfull, i en kaskade av rødt og gull som er en konge verdig.

Jeg pustet inn den rå luften. Så tåkeskyene krabbe sakte oppover dalsiden. Et lite glimt av solen i en råk mellom to hvitmalte skyer ga meg håp.

Jeg gikk på gjengrodde stier og kjente lukten av fuktig jord. Steinene var sleipe og glatte og røttene fra urgamle trær kveilet seg som slanger over stien. Regnvannet hadde laget nye bekkefar. Midt i stien krevde den sin plass. Jeg vasset ut i den og kjente det kjølige vannet presse mot støvlene. 
De ikke var tette.

Jeg hørte dråpene fra trærne slå mot skogbunnen som i et drønn. En traff meg midt i nakken. Jeg skuttet meg. 
Jeg lengtet hjem.

Oktober  smøg seg også inn i huset.

Jeg la  tørre vedkubber  ovnen, fant fram fyrstikker og tente på.  De guloransje flammene slikket oppetter ovnsveggene. De beveget seg som i en brennhet tango akkompagnert av et knitrende orkester. 

Kjære september. Jeg liker deg.

Og du oktober er også en venn – bare du lærer å kjenne din besøkelsestid.