Astrid Dyve: Vågestykke

«Når kjærligheten gjør tegn til deg, så følg ham. Selv om hans veier er vanskelige og bratte»
(Kahlil Gibran)

Hele livet har jeg fulgt kjærligheten. Jeg har lyttet til hjerte og trodd på det det hvisket til meg i stillhet. For hjerte roper ikke høylytt. Det hvisker stille i natten. Så det gjelder å lytte. Være lydhør. Noen ganger har jeg virret rundt og trodd at hjerte ropte; Gå dit! Ta den veien! Som regel var det omveier. Jeg hadde ikke lyttet nøye etter. Kanskje var det egoet som overdøvde det hjerte prøvde å si meg.

Jeg fant riktig vei - til kjærligheten. Men hvorfor er det allikevel slik at jeg holder døren kun på gløtt? Hvorfor våger jeg ikke helt å slippe de jeg elsker helt inn?

Ofte reserverer vi oss- kanskje for å beskytte oss selv. Kanskje har vi blitt såret og som kjent; brent barn skyr ilden. Eller har vi det så travelt med å leve det perfekte liv – være den perfekte i ett og alt?

Kanskje er det skremmende og «kle seg naken» og slippe andre inn i det som rommer hele meg – med «the good and the bad and the ugly» Kanskje jeg er redd det ikke er bra nok? Er jeg så opptatt av å bare være «good» og skjuler det stygge og det mørke?

«… lær å kjenne ditt hjertes hemmeligheter og gjennom den lærdommen bli en del av Livets hjerte» skriver Kahlil Gibran videre om kjærligheten. «Hvis du i din frykt bare søker kjærlighetens fred og kjærlighetens gleder, da er det bedre du skjuler din nakenhet og går ut av kjærlighetens dør…»

Det handler om å våge å kle seg naken og frigjøre seg fra sitt skall. Det er mitt prosjekt. Våge å se meg selv som «bad» og «ugly» og omfavne også de delene av meg selv. For jeg rommer det hele. Og når jeg aksepterer alt dette blir det kun et lite kunststykke igjen med å åpne hjertedøren på vid gap – for menneskene jeg elsker. Så kanskje lar jeg meg da smelte – til et hjerte av gull.