Jeg vil være lei meg!

Å ta barns følelser på alvor er langt viktigere enn vi kanskje tror. Enten vi er foreldre eller pedagoger har vi gjerne i all vår iver etter å redde situasjonen, prøvd å dysse ned barnas følelser. Vi avleder og hysjer. Vi avkrefter og overser. Når et barn gråter fordi det har slått seg eller er lei seg så gir vi kanskje trøst, men så hysjer vi og dysser vi det ned.

En mor fortalte om sin fireårige datter som nettopp hadde begynt i barnehagen. Hun gråt hver morgen da moren leverte henne. De ansatte i barnehagen tok henne med inn til de andre barna og med overstrømmende engasjement ville de få henne i lek slik at hun glemte å gråte. Avledningstaktikken virket for så vidt. Men jenta fortsatte å gråte hver morgen. I uker og måneder. Moren var fortvilt og hadde dårlig samvittighet.

Så spurte hun datteren hvorfor hun gråt og var lei seg hver gang hun skulle i barnehagen. – Jeg vil jo være lei meg, svarte jenta, - jeg vil være lei meg når du drar. Du er jo mammaen min. Men de voksne i barnehagen lar meg ikke få lov til å være lei meg.

 

Det ble gjort endringer i barnehagen. Jenta fikk lov til å få tid for seg selv når moren dro og kunne gråte i fred. Det gikk ikke lange tiden før hun heller valgte å løpe glad og fornøyd inn til de andre i stedet for å sitte for seg selv å gråte. Nå ble hun respektert for sine følelser. Nå ble hun forstått.

Som femåring fikk jeg min aller første (og egentlig den eneste, når jeg tenker meg om) barbidukke. Lykken sto i taket denne julen. Dukken hadde mørkt langt hår og kjolen var lyseblå med hvit tyll utenpå.
Det var juleselskap med tanter og onkler og fettere og kusiner på besøk. Stemningen steg utover kvelden og etter juletregang var jeg glad og opprømt. Og barbidukken holdt jeg fast i hånda. Så skjedde det fatale. Storebror hadde fått tryllesaker til jul, deriblant trylleblekk. Det skulle testes og min barbidukke ble offeret. Mørkeblått blekk over hele kjolen. Den fine lyseblå kjolen med hvit tyll. Jeg ble knust og gråt mine modige tårer. Rundt meg sto brødrene mine og en ertelysten onkel – og lo av meg!!! Ikke lett for en femåring å se humoren i en slik dramatisk situasjon. JEG GRÅT – OG DE LO AV MEG?

Meg for lenge siden

Det gikk fint med kjolen. Trylleblekket ble magisk nok tryllet bort. Men jeg satt igjen med en lærdom som skulle vise seg å bli et mønster. For jeg opplevde det igjen. At noen lo (ikke i ondskap selvsagt) når jeg var lei meg og gråt. Slike små uskyldige handlinger fra de voksnes side kan skape spor i et lite barnesinn. De sporene kan grave dype ganger om det får lov å utvikle seg. Og så lærer vi oss strategier for å unngå å oppleve det igjen.

Min strategi var å svelge gråten når noen så på. Legge lokk på de følelsene som kunne føre til tårer. Det ble kroppen som fikk ta støyten.

Nå kommer tårene lett hos meg. Og jeg har erfart at jeg må la de få komme ut og fram. Jeg respekterer meg selv og tillater meg alle følelser.

Det er også enklere for meg å respektere andres følelser nå som jeg tillater mine egne å komme til utrykk.

Så ser du et barn gråte – gi det gjerne trøst. Men la det føle at det er helt ok å gråte og vise sinne. At alle følelser er ok.

PS. Mine brødre og onkel (og flere til) klandres ikke. De så jo bare komikken og humoren i situasjonen. Og jeg har heldigvis lært meg humorens befriende kunst. Men den bør følges av en «vær varsom plakat» - spesielt i omgang med barn.

 Ha en forløsende dag!

(Alle foto: Astrid Dyve)