Det hadde snødd i flere dager. Skogen lå hvit og stille under den fløyelsblå himmelhvelvingen. Endelig kunne de se julestjerna blinke på himmelen igjen.
Det lille juletreet sto litt for seg selv i utkanten av
skogholtet. Det kjente tyngden fra snøen. Rimfrosten hadde bitt seg fast i
grener og nåler da morgentåken hadde lettet og nå blinket det vagt i det svake
månelyset. Det var godt å kjenne snøen som lå som et lunt og trygt teppe rundt
det hele. - Bare ikke det kommer mer snø før jul for da blir børen for tung,
sukket det lille juletreet. Det gledet seg ikke til jul. Det stakk til da det
så hvordan de store flotte granene sto tett sammen og kniste og lo. De tårnet
majestetiske og selvsikre mot himmelen. De brydde seg ikke med smågranene som
sto her i utkanten. De visste at det var dem folk kom for å se på og kanskje ta
med seg hjem til jul.
Det lille treet ble trist ved tanken på en ensom jul. Det hadde
ikke så mange venner. De andre trærne rundt var hyggelige nok de. Men det lille
treet følte seg allikevel utenfor. Det følte seg annerledes. - De andre er så mye finere i baret,
tenkte det. - Også er de så glade i å prate. De har alltid en morsom kommentar
eller historie å fortelle. Det lille treet hadde aldri noe å si. Så derfor var
det like greit å holde seg for seg selv. Det likte egentlig å være alene med
tankene sine og stå og se på livet i skogen. Rådyrene som gikk rundt og spiste
det de kunne komme over av mat. Harepus som ofte stakk innom, likte å gjemme
seg under grenene til det lille treet. Det bodde en rev like bortenfor holtet
og den kom smygende forbi i nattemørket. Den skulte småsurt opp på Ugla som var
ute i samme ærend. Det var mus nok til dem begge, men de var jammen ikke så
lett å fange. Det lille treet tok ofte småmusene under sine grener. Der var de
trygge for Ugla i det minste.
I de siste dagene hadde de andre trærne snakket mye om hvem
som kom til å bli felt til juletre i år. Det lille treet synes det var brutalt
at menneskene kom og hugget ned trærne og tok dem med seg. Men de andre hadde
fortalt om hvor flott det var å komme i hus hos menneskene til jul. De ble
pyntet med lys og glitter. På greinene ble de kledd i de vakreste krystallkuler
og glitrende hjerter. Under grenene ble det lagt masse fine pakker. Og det
aller gjeveste var stjerna på toppen som lyste og strålte som selveste
julestjerna. Det lille treet synes det hørtes fantastisk ut. – Men det er nok
ingen som plukker ut meg, tenkte det trist. Tre-alvene som nå var kledd i
vinterdrakt, kilte grenene med vingene sine. – Klart du kan bli et fint juletre, sang de.
Du har vokst deg vakker og du har det fineste kraftige baret og du skinner.
-Ja, og dere har rosa briller på, svarte treet kjapt, men lo litt av seg selv.
– Mist aldri troen, sang alvene videre. Du har levd et ensomt liv fordi du ikke
ser deg selv - som det vakre treet du er. Du må åpne deg og strekke deg mot
himmelen. Det lille treet strakk seg opp og kjente at det gjorde godt.
Morgenen etter kunne hele skogen oppleve den vakreste
soloppgangen. Sola glødet som ild og rødmet kledelig i det den kom over
horisonten. Den lyste på snøen, som dekket tjernet lenger nede i bygda, og det
skinte i alle regnbuens farger. Hvem sier at snøen bare er hvit, smilte treet
for seg selv og pustet inn den kalde morgenluften.
Plutselig hører de det kommer noen mennesker opp stien. En
mann kommer gående og bærer på en sag. Bak kommer en dame som drar på en kjelke
med ei lita jente bakpå. Hun ser nesten ut som en fra småfolket der hun sitter
med rød topplue og fletter i håret. Ullvottene er fulle av snøklumper. Jenta
sitter og synger av hjertens lyst: «Du grønne glitrende tre, goddag». Meisene, som hadde søkt nattely mellom
grenene på det lille treet, flakser forfjamset opp og forsvinner langt inn i
skogen. De andre grantrærne begynner å hviske og tiske seg i mellom. – Lurer på hvem de kommer til å velge? De
kikker spent bort på den lille familien.
De store granene paver seg og strekker seg enda lenger opp
mot den gyldne morgenhimmelen. Med selvsikker stolt mine sender de overbærende
blikk bort på de mindre trærne. Før de igjen konsentrerer seg om å vise fram sin
fineste fasade.
Denne lille familien baser seg fram i snøen. De stopper opp
og kikker på trærne. Mannen studerer dem nøye og måler stammen med ett øye og
med sagen foran seg som et vater. Jenta hopper rundt og smiler fra øre til øre.
– Jeg vil ha et tre med tette fine grener, sier moren. Og det må være friske og
grønne barnåler. – Og stammen må være rett, svarer faren.
- Se mamma! roper plutselig jenta med de fine flettene. – Se
på det treet der! Det har fått selve sola som stjerne i toppen! Jenta hopper
opp og ned og klapper i hendene. Moren går bort til jenta og ser på det lille
treet. – Ja så sannelig har det det. – Det treet vil jeg ha! kvitrer jenta og
hopper glad i ring rundt moren. – Det er det fineste og peneste treet jeg har
sett!
Det er lille julaften og det lille juletreet, som ikke var
så lite som det trodde, har fått hedersplassen i stua. Menneskene har pyntet
det med lys og de vakreste kuler og alt stråler og skinner. Høyt i toppen, som
rekker helt opp til taket, lyser en stor stjerne som funkler og glitrer.
Juletreet sukker fornøyd. Her er det lunt og varmt og på gulvet sitter en
nydelig jente og ser beundrende opp på det glitrende treet. Det skinner i
øynene hennes og juletreet kjenner det sprenger i hjerte. En varm og inderlig
følelse sprer seg utover i alle grener. Moren og faren til jenta kommer inn med
favnen full av pakker og legger dem varsomt under de nederste grenene. Så
holder de om hverandre og ser på det pyntede treet. – Det må da være det
fineste treet vi noen gang har hatt, sier moren. – Det har en helt spesiell
glans over seg.
Juletreet sprekker nesten av glede og takknemlighet. – Nå
gleder jeg meg til jul! sukker det mens det stolt ser ned på familien sin.
I det fjerne kan de høre sang fra kirken. "Glade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul"
Alle foto: Astrid Dyve
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar