Soloppgang

«Vi trenger alle mere måneskinn og en som stryker over hår og kinn. Vi trenger rødmen av en solnedgang og legge hodet i et åpent fang…» (Louis Jacoby)

Da dette året, som snart er historie, var nytt og fremdeles fullt av blanke ark skrev jeg om mitt eneste forsett for året. Jeg slo et slag for flere solnedganger. Jeg ville se så mange solnedganger jeg kunne og jeg ville gjemme dem i hjerte som i et skattekammer.

Jeg har sett mange vakre solnedganger og det vil alltid røre meg. Men det viktigste poenget med dette var å minne meg selv på å være i øyeblikket. Være i det helt og fullt – med hele meg. Multitasking hører ikke hjemme i en solnedgang. Da skal man bare være. Her og nå.

Denne høsten har jeg også fått oppleve mange usedvanlig vakre soloppganger. Det har nesten tatt pusten fra meg og det har boblet frydefullt i hele kroppen og jeg har følt en inderlig takknemlighet. I den siste tiden har det også flommet med bilder av både vakre soloppganger og nedganger i sosiale medier og aviser. Ja, de gjør noe med oss. De kiler i hjerte og kanskje er de med å åpne hjertedøra bittelitt mer enn vanlig. Vi blir mer tilstede i oss selv og i naturen. Og når vi åpner den døra, om enn bare på gløtt så flommer det varme ut og rører verden.

MEN. Jo jeg har virkelig øvd meg på dette. Det å bare være i øyeblikket. Og når jeg er ute i naturen er det heller ikke så vanskelig. Men jeg er en person som liker å komme i mål. Jeg er kanskje mer resultatorientert enn det å bare være i prosessen. Tålmodighet har vel heller aldri vært min dyd nummer en. Men jeg øver meg. Til å nyte prosessen – til å være her og ikke der framme.

I noen dager nå har jeg vært hjemsøkt av smerter og betennelser som har sittet som en tvinge og skrustikk rundt kroppen. Bare det å puste har vært smertefullt. Tankene blir ulne og hukommelsen hemmet. Da er det ikke akkurat noen nytelse å være i øyeblikket… Da er det godt å tenke fram – at det blir nok «likar i mårra». Og slik har vel mennesker til alle tider drømt seg bort. Når livet blir for tungt så har man holdt det ut og «ridd han av» med et håp om bedre tider eller en tro på et paradis der framme. Og det er lov å ha drømmer. De hjelper oss og motiverer oss. Det er lov å ha håp om noe som er bedre. Enten man opplever sorg og har sår i sjelen eller man har fysiske smerter.

Så ja, jeg drømmer. Drømmer som er mine. Drømmer som er jordens. Drømmer om oss. Fram til neste solnedgang hvor jeg igjen kan bare være - være i den.

«Vi trenger rødmen fra en solnedgang… og trygghet når ei sol står opp»

For det kommer alltid en vakker soloppgang som synger om håp.

Alle foto: Astrid Dyve