EN FARMOR I LIVET SKULLE ALLE HA

Telefonen ringte og bikkja bjeffet. Ja, det er ofte en sammenheng der. På displayet lyste det opp info fra 180.no – et telefonnummer og tilhørende adresse; Bjerggata 17.

Minner strømmet på. Bjerggata 17. Farmors hus. Og farfars’. Farfar som ”alltid” sto med hendene rundt bukseselene og steppet på dørstokken mellom kjøkkenet og stua. Med smil i øynene. Så lun. Så god. 

I det lille gamle huset var det brede dørstokker – og plass til å steppe for et lite barnebarn – som for alltid siden har elsket stepp dans.

Farfar ble borte tidlig i mitt liv. Men farmor var der. Jeg vokste opp på 60-tallet og den gang var det ikke så vanlig å ha utearbeidende mødre.

Farmor som ung

Når mor var på jobb og ikke kunne stille på forestillinger og avslutninger på skolen, stilte alltid farmor opp. Og før skolestart var hun min ”dagmamma” – selv om det begrepet ikke var oppfunnet ennå da.

I det lille huset i Bjerggata 17 – i gamlebyen med alle de idylliske hvite små husene – like ved brygga – der hadde jeg fine dager. Det var trygt. Det var godt.

Det var ingen andre barn å leke med i gata. Det var mest gamle damer i nabolaget. Kanskje passet det en gammel sjel – som hadde tatt bolig i en liten kropp?

Farmor og jeg

Jo, en ”farmor” i livet skulle alle ha. Om det er farmor, mormor – farfar eller morfar – eller tante eller en venn – alle barn skulle ha en som de kan gå til. Søke trygghet. Søke råd. Eller bare være med.

Farmor gjemmer seg bak bordet - men passer på 

Huset i Bjerggata 17 vil alltid fremkalle gode minner. Dørstokken til farfar – den bratte trappa til annen-etasje med den blankslitte stolpen på toppen. Soverommet med innbygget seng. Utedoen. Plommetrærne i hagen. Hønsehuset som farfar gjemte en radio under krigen. Minner…

I morgen skal jeg til frisøren og få en etterlengtet klipp og en god prat – med hun som nå bor i det lille hvite huset i Bjerggata 17. Med sin estetiske sans og hjerte på rette sted verner hun om det lille fine huset som rommer et hav av minner. Gode minner.

BJERGGATA 17

En glemt liten tone
Sprenger seg frem
I bevisstheten
En vag sitrende tone
Et minne

Som kanskje bare var en følelse
En fornemmelse
Små øyeblikk som var glemt
Eller bare gjemt…

Som;
Lyden av fiskerimeldingen
fra farfars gamle radio
Den grønne gyngestolen
med det knudrete stoffet
foran bokhyllen med
verdens tykkeste bibel
i skinn og gull

Som farmors lange englehvite hår
Som hun børstet
omstendelig
Satte det opp i en knute
og ble seg selv igjen

En helt vanlig morgen
en oktoberdag
i en annen tid

Den lune varme stuen
Høsten som lekte sisten med røde blader
Sugde dem opp og spyttet dem ut
i en virvelstorm
som danset samba med plommetreet til farmor

Min farmor

Meg

Mine besteforeldre