Hamskifte

-Det er bare en overgang, sa reven da han ble flådd

Jeg tenkte det jeg også, de siste dagene med gipset arm. Huden flasset av i store flak. Det var som julesnøen kom i juni. Jeg klorte bekymringsfullt vekk tykke lag med hud. Mister jeg huden?

Jeg innså etter hvert at jeg var ikke så hudløs som jeg følte meg. Og når gipsen endelig kom av og jeg kunne ta den etterlengtede skrubbevasken av hele armen, så jeg til min lettelse at ny hud var på plass. Baby myk og fin. Og som en liten barnerumpe smører jeg den omsorgsfullt med nærende kremer. Ennå er den litt sårbar – litt tander. Men om jeg nå ikke er så hardhudet, så er jeg ikke hudløs. Jeg har bare gjennomgått et lite hamskifte. Det var bare en overgang.

Vi opplever mange overganger i livet. Det er livets rytme. Det er naturens rytme. Hele universet består av overganger – endringer – bevegelse.

 

Når jeg ble «dømt» til 6 ukers hvile med armen i bind, tenkte jeg som jeg bruker å tenke; hva skulle dette fortelle meg – hva skulle jeg lære av det? En venninne sa at nå lærer du å være diva for de rundt deg. Shit! -Det er jeg dårlig på, svarte jeg. Og så skjønte jeg der og da at min læring i disse ukene var faktisk å klare å be om hjelp – og å ta imot hjelp. Jeg liker å klare det meste selv. –Stor jente, klare sjøl… Selv om det er mye jeg ikke får til her i livet, så vil jeg allikevel være så selvgående som mulig.

Jeg hjelper gjerne andre og det med ektefølt glede. Det føles godt når man kan gi en hånd til noen som trenger det. Men å be om det samme…

 

 

Hvorfor vegrer jeg meg for det? For handler det ikke om å verdsette seg selv – og ikke ta det som et nederlag om man må be om en håndsrekning? Ingen liker å være avhengig av andre eller være til byrde for noen. Men det er kanskje en botsøvelse i det å ta imot. Jeg ønsker jo at andre vil ta imot når jeg gir.

For meg ligger det nok en agenda bak. Jeg har problemer med å verdsette meg selv. Jeg er en av de mange som stiller skyhøye krav og den første til å refse og kritisere – meg selv.

 

 

Joda, jeg har hørt det mang en gang at man må akseptere seg selv fullt ut – elske seg selv. I teorien er det selvsagt og enkelt. –Elsk din neste som deg selv – var det en klok mann som sa. Jeg lærte dette i min barndoms tro. Jeg hørte; elsk din neste. Så ble resten litt borte. I hvert fall ikke prioritert. Men for å elske min neste – virkelig verdsette dem for alt de er verdt – så må jeg slå på stortromma. Men hvis jeg elsker min neste som meg selv, når jeg ikke verdsetter meg selv – da blir det en stusselig nestekjærlighet. Du ser paradokset?

 

Så – mitt hamskifte består i virkelig å verdsette meg selv uten fordømmelse. Når jeg klarer å se det unike i meg selv som jeg ser i andre – da er jeg klar for å ta imot. Når jeg klarer å gi meg selv kjærlighet – og dermed være i stand til virkelig å ta i mot kjærlighet fra andre – først da kan jeg virkelig gi.

Jeg er ennå skjør og litt tander etter hamskifte – men jeg er ikke hudløs og jeg er på vei.