søndag 23. juni 2013

Jeg er glad at jeg er jeg

Foto: Astrid Dyve
«Til bords med fienden» var et program som gikk på tv sist vinter. Veldig interessant å se hvordan mennesker fra konfliktherjede land kom sammen til samtale over et godt måltid mat. Slik bygger man broer – slik skaper man gjensidig respekt.

Jeg har tenkt å be min verste fiende til bords. Jeg vet ikke hvor interessant samtalen blir… for min erkefiende nummer en er; meg selv. Nemlig!

Som jeg skrev i forrige blogg har jeg et kompleks som heter «lavt selvbilde». Og jeg er en ihuga selv-mobber. Jeg kaller det selvironi og humor på egen bekostning. For det liker vi jo. Vi liker de som ikke tar seg selv så høytidelig. Det gjør oss litt mer avslappet og vi føler det mindre truende at andre faktisk ikke er så mye bedre enn oss tross alt.

 
 

Jeg har nok kanskje gjort dette til en sportsgren – om ikke olympisk så er jeg rimelig god. De som står meg nær og nærmest sukker oppgitt og kjefter på meg når jeg kommer med en sarkastisk bemerkning – om meg selv. – Ja, og du har rosa briller på, svarer jeg når min aller kjæreste kommer med et kompliment… Enda et oppgitt sukk høres. Og da har jeg jo nok en grunn til å føle meg dum. Sukk og oppgitte blikk og hevede øyebryn… jeg må jo være verdens mest håpløse. Og sånn går no dagan.

 
 
Selfie

Hvorfor en stor andel av oss (og den største andelen tror jeg er å finne hos mitt eget kjønn) er så selvkritiske og føler oss mindre verdt enn andre og har komplekser for alt fra for stor nese – for små pupper – for mange kilo – for stor mage – for alt egentlig, det er vanskelig å forstå. Og selvsagt er årsakene like mange som tilfellene. For noen kan det bunne i dype traumatiske hendelser fra barndommen og for andre kanskje en «uskyldig» kommentar midt i den vanskeligste tenåringstiden. Mens for mange av oss finner vi ikke noen åpenbar grunn. Eller så er vi kanskje bare ekstra flinke til å sitte og gnu på nøkkelen til den kisten der hemmeligheten er gjemt – eller glemt. Eller vi har kanskje til og med «mistet» nøkkelen. Og kan på ingen måte finne den – og dermed heller ikke åpne hukommelsens skattkiste.  

Foto: Astrid Dyve

På kurs i Silva metoden hørte vi mye om hvordan vi programmerer hjernen vår med mange negative holdninger. Alt det vi sier/tenker om oss selv lager et mønster – et tankemønster som setter spor i hjernen vår. For hver gang vi tenker disse negative tankene blir sporet dypere og dypere. Til slutt begynner det å likne en sannhet. Vi tror at det er sånn – for hjernen har programmert det slik etter alle inntastingene – fra deg selv.

Vi starter gjerne dagen med et av disse negative mønstrene. Eller hva sier du til deg selv når du kommer inn på badet og ser inn i speilet tidlig om morgenen – trøtt og med nattens herjinger festet midt i fleisen? Og så fortsetter det utover dagen hvor vi kommer med bemerkninger om oss selv. Har vi glemt noe sier vi kanskje; - ååå jeg har helt teflonhjerne eller – sorry, jeg har altzeimer light. Og slik fortsetter vi å mobbe oss selv. Til slutt tror vi på det – for hjernen er programmert opp i mente.

Vi fikk tips om å si Delete – delete hver gang vi sa noe negativt – slik man sletter uønskede filer fra en datamaskin. Og når man kommer inn på badet om morgenen; ta på deg ditt største smil og si: Good morning sunshine!

 


Det finnes mange fine teknikker for å unngå å la disse negative tankemønstrene gnage irrganger i hjernen. Det blir symptombehandling. Men det er allikevel bedre enn at vi fortsetter å være vår egen verste fiende.

Jeg lærte en sang i min spede ungdom som jeg gjerne sang av full hals. Melodien var glad og teksten likeså: «Jeg kan klatre over fjellet – løpe rundt i skog og hei. Bare for at jeg får kjenne; Jeg er glad at jeg er jeg. Jeg er glad at jeg er jeg! La lalalalala la lalalala.» Jeg sang den i garderoben etter gymtimen på ungdomskolen en gang. Da smalt det en kommentar som grov seg ned i hjernebarken. «Dere kristne (jeg er oppvokst i et liberalt og godt kristent hjem må vite) dere er så sjølgode.» Jeg sang aldri den sangen på skolen igjen. For selvgod skal man ikke være.

Nei det skal man ikke være. Men å synge ut – og mene det; jeg er glad at jeg er jeg! Det tror jeg på. Tenk å kunne være takknemlig for den vi er – for det vi er og har. Da er vi trygge på oss selv – i oss selv. Og da har vi ingen fiender som truer. Da fins det bare venner.


Vær glad i deg – jeg er.


 

 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

I KORONAENS TID

"  Fysisk avstand trenger ikke bety annet enn at relasjonen mellom oss må finne nye veier.  Og det gjør den- akkurat som vann renner de...