Hauk og due

Noen ganger i livet møter vi på mennesker som framstår som karismatiske og sterke. Vi lar oss kan hende blende av deres sjarm og visdom. Det kan være inspirerende og fint - men noen ganger går vi så langt i vår beundring at vi mister oss selv litt på veien.

Denne lille historien skrev jeg for noen år siden. Men den er stadig like aktuell.

"I den dype skogen bak fjorden bodde det en due. En liten og helt vanlig due. Livet hadde fart litt opp og ned med den lille – og nå lengtet hun etter noe mer. Hun ville ut for å oppleve verden bortenfor skogen. Hun ville se nye steder - nye landskap.

 

 

Så en dag da hun var ute på en liten flyvetur for å se om hun kunne finne veien videre til det hun drømte om, traff hun på en hauk. Hun ble målløs! Hauken var så vakker. Fjærene glinset i sollyset – og den var så stor og flott og jev. Den lille dua var bergtatt. Hauken smilte innbydende til den lille dua og hun kjente en sitrende glede og stolthet. Beundringen ble ikke mindre da hauken foldet ut sine vinger og lot seg løfte opp av vinden. Den fløy høyere og høyere – uten frykt - for så å stupe ned igjen og like snart satt den ved siden av den lille dua og smilte. Det glitret i haukens øyne – og den lille dua ville bare være der – under haukens vinger – for alltid.

- Lær meg å fly som deg, ba den lille dua. Hauken smilte og lovet at det kunne kanskje la seg gjøre. Og hver dag fulgte den lille dua hauken og så alt den gjorde og foretok seg. Hun var så lykkelig. Hun kjente at hun ville lære alt. – Jeg vil bli som deg! Sa den lille dua. Hauken sendte henne et overbærende smil. – Jeg gjør hva som helst! Jeg vil lære å fly like høyt og uredd som deg! Jeg vil ha like fine og glinsende fjær som deg! Kurret den lille dua.

Dager kom og gikk og etter hvert så den lille dua noe i øynene til hauken som den ikke hadde sett før. Smilet var borte og øynene ble svarte. Hauken var klar for jakt – og måtte vise verden sin kraft og styrke. Den lille dua fulgte med hvordan hauken kastet seg over sitt bytte – og det var ikke lenger smilet som glitret i øynene dens. Den lille dua skuttet seg. Var hun det neste bytte? Hauken skrudde på sjarmen så snart den var tilbake til greinen der dua satt og ventet. Men dua kjente usikkerheten. Ikke hadde hun blitt noe bedre til å fly heller – hun følte seg mer tynget enn noen gang.

Hun bestemte seg for å gå til den kloke ugla lenger borte i skogen og spørre om råd. Hva skulle hun gjøre? Burde hun forlate hauken og komme seg bort? Hun var helt i villrede.

- Jeg kan ikke gi deg svaret svarte ugla. Du har svaret inne i deg. – Nei, nei, jeg har ikke det! Klynket den lille dua. – Si meg hva jeg skal gjøre!  – Du må lytte til hjertet ditt. Der inne finnes svaret på alle dine spørsmål, var alt ugla sa.

Den lille dua var skuffet og fløy med duket nakke hjem igjen. Men den natten hadde hun en underlig drøm. Hun drømte at hun møtte en vakker hvit due. Den var så flott i fjærene og fløy så lett og fritt som noen due kan. – Du vet du må komme deg bort fra hauken? Den vil deg ikke godt. Du vil finne nye venner og nye steder, så kom deg av sted, sa den hvite dua. – Men hvem er du? spurte den lille dua. – Kjenner du meg ikke igjen? smilte den. – Jeg er deg. Den du egentlig er. Forstår du? Du er sterk og har alt i deg som du trenger. Stol på det.

 

Den lille dua våknet brått og husket drømmen. Hun følte seg med ett så sterk og hun så at fjærene var skinnende hvite og vakre. Hun kjente en boblende følelse inne i seg. Hun løftet vingene og fløy. Oppover og oppover bar det. Hun kjente seg glad og uredd og fløy stadig høyere og høyere.

 

 

Langt der nede kunne hun skimte skogen og haukens imperium, i det hun satte kurs mot nye eventyr. Hun kjente seg kraftfull og sterk. Hun hadde våknet opp fra forhekselsen.

Hun var FRI!"