Etter den søte kløe...

foto: Astrid Dyve

I perioder lider jeg av skrivekløe – derav denne bloggen. Som et ferskt myggestikk bare må man gi etter for kløen – du kjenner følelsen? Men i disse dager er det en helt annen kløe som har meldt seg. Det er som en hel humleskare har krøpet inn under gipsen på min bruddskadde/vingeklippede arm – det kiler og brenner og svir og lager et lite inferno i sommervarmen. Inne i selve armen må det ha kommet til et helt arbeidslag. Du vet disse staute kjekke karene med brede skuldre og sterke armer – og utstyrt med hammer og meisel holder de på døgnet rundt – for det dunker og banker inn i der. I vel tre uker har de holdt på. Jeg kan ikke annet enn å holde ut…

Jeg har skrevet en del om det; hvordan man holder ut. Hvordan man takler det som smerter – det som er vanskelig i livet. Det å snu tankemønstre fra å bare se problemet – bare se det håpløse til å se løsninger og se at vi har alltid et valg.

 

I coachingverden kalles det refraiming. Det handler om å sette noe i en ny ramme – finne ressursen i det som skjer. Joda, jeg har lært om alt dette. Det handler om at enhver begivenhet har kun den betydningen vi legger i den. Altså som jeg har hevdet før; det handler om hvordan man tar det mer enn hvordan man har det.

Men den dagen for vel tre uker siden var det ikke lett å «refraime» situasjonen der jeg satt på Akkutten med kvalmende smerter og ventet og ventet … på, ja nettopp, venterommet. Det er virkelig en grunn til at det har fått det navnet. Men jeg har nok fått disse coaching verktøyene under huden, for noe av det første jeg tenkte på når ulykken var ute var at det var fint vi spiste sjøkrepsemiddagen i går for det hadde nok vært vanskelig med kun en hånd. Og det var tross alt venstre hånd og det er jo lykken for en ihuga høyrehendt.

 

MEN utover det syntes jeg det var vanskelig å se ressursen i situasjonen. Jeg hadde det jo bare …. vondt. Og vondter hadde jeg da nok av. Men det interessante ble at «alle andre» hjalp meg å «refraime» hele situasjonen. «Skled på et svaberg? Godt du ikke ramlet i vannet da»
«Godt det var venstre hånda da» - den hadde jeg jo allerede inne… «Men så bra det var nå da – før sommeren kommer for alvor». «Da er du ferdig før ferien i hvert fall».

Det er jo helt riktig. Skal du brekke noe – velg midten av mai. En flott tid å gå med gips. Kan anbefales! Men det er ikke tull en gang. Jeg ser at det hadde vært verre midtvinters eller midt i sommerferien. Så til dere som har kommet med oppmuntrende refraiminger; takk! Jeg vet det er så inderlig godt ment.

 

Men så snek det seg inn en følelse og en liten tanke. Bør vi kanskje lære oss å «refraime» selv og så kan de rundt oss få vise sympati og empati. For kanskje det er en medfølende kommentar som gleder mest når man «ligger nede». Jeg har nok i all min iver etter å hjelpe andre kommet med råd om hvordan man kan endre fokus og se ressursen i en hver situasjon. Kanskje jeg skal være mer ydmyk og tenke at det er opp til hver og en å velge hvordan man «tar det»?

 

Men noen ganger trenger vi et puff der bak – så det kan nok hende jeg kommer til å puffe litt i ny og ne. Så skal jeg tåle å bli puffet selv. Tror jeg…

Etter den søte kløe kommer den sure svie… kan noen «refraime» den for meg? Nok svie nå! ;-)

foto: Astrid Dyve