Foto: Astrid Dyve
Så fikk vi smake på sommeren også oppe på fjellet. Der hvor
nysnøen lå fager og uskyldshvit for bare ti dager siden, var våren nå på
frammarsj. Fuglene kvitret og twitret…vel i hvert fall; de sang som om det var
finale i Idol. Gjøken gol – til bikkjas store frustrasjon for hva slags varsel
var det liksom? Fjellbjørka hadde så vidt begynt å få noen små søte grønne
musører - SÅ kom varmen. Og da
eksploderte naturen som en tidsinnstilt bombe.
Jeg liker konseptet; SOMMER. Jeg elsker å tusle ut i
sommermorgenen og nyte frokosten under åpen himmel mens verden våkner til liv –
og rusle barbent på solvarme svaberg – kjenne sanden kile mellom tærne – plukke
skjell å ta med hjem. Sitte og se utover blinkende hav – lyden av måkeskrik –
kjenne havluften forfriskende og forførende kile over naken hud – yre barnerop
fra stranden – jeg elsker det!
Eller å sitte ved et stille fjellvann med fiskestanga
optimistisk i handa eller å fange bekkørret i fossen, mens myggen biter og sola
blinker og flørter med blåbærlyngen etter regnet som falt natten før – jeg kan
ikke bedre ha det.
Jeg liker konseptet SOMMER. MEN der oppe i fjellskogen en
varm – veldig varm maidag eksploderte det. Alle innsektene som var å oppdrive i
mils omkrets kom i flokk og følge – i store svermer. Jeg holdt ut med fluer og
andre småkryp og de mega store humlene som burde vært avbildet i fugleboka
etter størrelsen å dømme. De rotet det til for seg selv med å drukne i
kaffekoppen eller gå seg fast i kakeboksen, så de lot jeg være. MEN så kom
vepsen – ikke en – de kom i hopetall. Store ekle og hissige. Jeg elsker
sommeren MEN jeg hater veps!
De som kjenner meg vet at jeg er ganske rolig og behersket
dame – som elsker dyr og barn og jeg vil beskrive meg selv som ganske snill og
temmelig konfliktsky. Men denne dagen – denne veldig varme dagen på fjellet,
hvor jeg hadde plassert meg i hytteveggen, under parasollen med god bok og kaffekoppen
i passe armlengdes avstand – kunne både bikkja og husbonden i forskrekkelse se
sin kjære forvandle seg til en lystmorder. Ja, sågar en seriemorder.
Med fluesmekker som våpen gikk jeg løs på den ene etter
andre som kom min vei. Og de var mange – veldig mange. Med tilrop og eder som
ikke egner seg på trykk slo jeg vilt og uhemmet til de lå nede. Bikkja ble
usikker og holdt seg inne resten av dagen men kikket bekymret ut når det hørtes
smell fra fluesmekkeren. Jeg, en lystmorder…
Jeg visste ikke jeg hadde det i meg. Men oppriktig talt – jeg innrømmer at jeg har visst det.
Jeg er opptatt av mangfold og at alle har livets rett og
respekt for skaperverket og alt det der… men kan jeg bare få lov å sette minus:
VEPS – FLÅTT – ORM og helt ærlig er jeg ikke så glad i frosk og flaggermus
heller – men de skal jeg ikke ta av dage. Lover!
Foto: Astrid Dyve
Og jeg lar humla suse...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar