Foto: Astrid Dyve
Vikten i Lofoten
Vikten i Lofoten
En sen sommerkveld - alene på hytta - hørte jeg en sang på
radioen som traff meg rett i hjerte. Tonje Unstad sin sang "Æ ror
aleina" - smøg seg inn i sjelen - som om den var skrevet til meg....
Nevlunghavn
Akkurat da kjente jeg at det er slik. Jeg ror aleine. Jeg er
kaptein på egen båt - jeg holder selv roret. Jeg ror dit jeg vil og om det er
åpent hav og rusket og værhardt - så ror jeg. Og jeg må holde kursen - ellers
driver jeg bare med strømmen.
"Æ ror på djupet, langt i fra land - æ ror aleina"
Det kan være tungt og jeg kjenner sår i hendene etter årene.
"Æ veit æ må videre - så æ ror"
Jeg vil videre selv om det er tungt og jeg ser kysten fjerne
seg mer og mer - til lenger jeg ror. Det kan føles ensomt - her i min egen
robåt. Ingen som tar over årene om jeg blir sliten og sårene verker.
Foto: Astrid Dyve
Svaner i Helgeroa
Men om vi ror aleine - så er vi aldri aleine. Havet rommer
alle - som hver for seg ror med mer eller mindre stø kurs. Vi kan ro i takt
eller i utakt - vi kan velge vår egen lei - eller vi kan følge kortesjen. Vi
kan velge smule farvann - eller vi kan sette kurs mot åpent hav. Vi har valget.
Foto: Astrid Dyve
Nevlunghavn
Nevlunghavn
Og av og til legger vi til i en havn og kjenner tryggheten
og roen og felleskapet... men neste havn venter der ute et sted - så da setter
vi kurs mot nye mål.
"Æ veit at æ vil - æ kan - og æ ror"
Så sees vi i neste havn - kan hende.
Foto: Astrid Dyve
Midnattsol ved Nyksund Vesterålen
Midnattsol ved Nyksund Vesterålen
Foto: Astrid Dyve
Reine Rorbuer Lofoten
Reine Rorbuer Lofoten
A late
summer evening - alone in the cabin - I heard a song on the radio that hit me
right in the heart. Tonje Unstad’s song "Æ ror aleina" (I’m rowing my
boat alone) - did creep into my soul - as if it was written to me...
Right then
I knew that this is so. I row alone. I am the captain of my own boat – I control
the rudder. I row wherever I want - if it's open seas and rough and squally- I
keep on rowing. And I must keep direction - otherwise I just run with the flow.
"I row
at depths, far from land
It can be hard
and the wounds and blisters in my hands from the oars are hurting. "I must
go on – so I keep on rowing"
I will
continue even if it is heavy and I see the coast further and further away - the
longer I row. It can be lonely - here in my own little rowboat. No one there to
help me out if I get tired and the wounds are aching.
Even if we
are rowing alone - we are never alone. The ocean holds everyone - each rowing with
more or less steady course. We can keep in line or out of step - we can choose
our own lane - or we can follow the cortege. We can choose calm waters - or we
can head for the open sea. The choice is ours.
And
sometimes we harbour and feel the safety and peace and unity ... But next
harbor is waiting out there somewhere - so we set course towards new goals.
"I know
that I will - I can - and I row"
So we'll
see each other in the next port - maybe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar