Desembermorgenen bød på fløyelsblå himmel. En purpurfarget stripe av lys var i ferd med å våkne i øst. Det skinte kun en stjerne på himmelen. Julestjerna.
Jeg pustet inn. Kjente den myke stemningen smyge seg innunder huden. Magien i øyeblikket gjorde at jeg følte
YDMYKHET
Ydmyk av det norrøne ordet auðmjúkr - som i betydningen; en som blir lett myk. Jeg liker den forklaringen av ordet.
Det handler ikke om å stå med lua i handa og blikket boret i gulvet. Det handler ikke om å stå skolerett for hverken Gud eller hvermansen.
For meg er ydmykhet evnen til å stå i sin egen visdom og klokskap og dele av den, uten å bli belærende. Det er evnen til å lytte til andres innsikt og se på hvert medmenneske som læremester.
Ydmykhet er andektighet for det som er utenfor oss. Det som er større enn oss. Derfor følte jeg ydmykhet under desemberhimmelen denne morgenen.
Å stirre opp i evigheten og vite at vi er et lite fragment i dette store altet - det gjør meg ydmyk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar