Lykkepille - på fire ben

Sitter og ser utover byen som ligger der nede under en dyne av hvit bomull og fineste ederdun. Etter dagen i går hvor vi her oppe i høyden var midt i skyene har jeg nettopp kommet hjem fra en lang tur innover i marka med min bestevenn og gode turkamerat. Min prins charming – min gyldne fine ukronede Prins Caspian. Tåken som i går omsluttet oss og etterlot oss midt i ingenting – hadde i dag pyntet hele skogen i hvit. Og mot blå-blå himmel kneiste bjørkene som glitrende søyler. Så takk for turen min firbente lykkepille.

Joda, lykkepille er han. Og lykkelig var jeg da jeg så første bilde av han og hørte han ropte på meg. Da var han 8 uker. Søt som få. Den roligste og mest forsiktig av gutta i kullet… hva skjedde med det da?

Har du hatt valp eller små-barn for den sakens skyld, vet du at vel er de søte – og mest når de sover. Det er bare å innrømme det. Det er til tider mildest talt frustrerende og du får en forsmak på hva det vil si å være dødssliten og har du ennå ikke hilst på tålmodighetsgrensen din, da har du det å glede deg til. Der du går og dasser i flekkete joggebukse, med mørke ringer under øyne – sminke, hva er det? Du vet ikke helt opp og ned på deg selv og noen ting egentlig. Hvor slutter jeg og hvor begynner dette lille vesenet. Du er i ammetåka og det er egentlig ingen verden utenfor den. Bare du og denne lille. Og sånn går no dagan.

Og som usikre «foreldre» har vi selvsagt lest bøker om oppdragelse og trening. Vi meldte den nyankomne på valpekurs må vite. Vel 9 uker og selvsagt vettaskremt ble han dratt med på valpeslipp og «tøffe» lydighetstreningsøkter. For «alle» hadde fortalt meg at med en sånn hund (=energisk hund) så trengs det oppgaver og mye stimuli for at han skal bli lykkelig.

Så vi stimulerte, sosialiserte og miljøtrente – og lekte og lekte igjen. Valpen var sikkert glad – for han løp rundt og rundt i full fart – til langt på kveld. Gjerne med en pipeleke i munnen så det hørtes ut som vi hadde invitert hele 17.mai-toget inn i stua. Rundt og rundt… Jeg lurte i perioder på om det fulgte med en retur-lapp med dette krapylet.

Ny kurskveld og tema var overstimulering… PLING! (Sånn lys som blinker varsko over hode på deg, du vet.) Og jeg som pedagog hadde jo vært opptatt av dette, både med egne og andres barn; selvsagt balanserer vi mellom aktivitet/stimuli og ro/hvile. HA! Ok. Roe ned. Men valpen hadde vendt seg til at vi begynner leken i det vi står opp. Med forventningsfullt blikk og et øre opp og tunga ut av munnen: leke nå? – nå? – hva med nå?

Månedene har gått. Matmor og undertegnede har lært en taktikk. Gå laaaaang tur så han får løpe fritt i skog og mark – med noen innlagte treningsoppgaver og du får den himmelske og høyst etterlengtede kaffepausen med en veldig søt og sovende valp helt i ro og fred. Så sant ikke nabobikkja bjeffer eller annen mystisk lyd kiler i øret hans. Da er det opp og stå – leke nå? – nå? – hva med nå?

Kjære Caspian – du er såå fin blitt og de skryter av deg på dyreklinikken. Så noe bra har vi da fått til. Og jeg har fått verdens beste turkamerat – og den mest lojale venn man kan drømme om. Godt du har funnet roen. Og hjertelig og kosete er du. Så får jeg ta det med et smil at vel 20 kilo hund hopper i fanget mitt – nettopp i skrivende stund, (så pc’n tar et svalestup over stolen og lander heldigvis i sofaen) – for du har vært ute og lekt med matfar og ikke sett meg på en halv time!
Du er min lykkepille – på fire ben. Takk!

Lonesome traveller

Livet er som en lang reise. Og av og til kan det føles som man reiser helt alene. Det er som om verden der ute ikke er der – for meg. Og noen ganger kan det kjennes som om bagasjen vi bærer med oss er uovervinnelig tung. Ingen pikkolo som står klar for å ta imot den tunge børen – og ikke er det akkurat noen luksushotell langs veien heller.
En dag som denne, hvor tåkeskyene ligger tungt over byen, er det som ingenting annet eksisterer. Alt er skjult og i dvale. Jeg er en «lonesome traveller»

På slike dager er det godt om det dukker opp et menneske som gir deg et smil – eller sender en melding eller en koselig mail. Du kjenner at du blir SETT!

Foto: Astrid Dyve

Vi mennesker har behov for å bli sett. Vi har behov for å bli hørt. Vi har behov for å føle at vi hører til. I «Mellom himmel og jord» på NRK1 søndag, fortalte en dame at hun i tenårene følte virkelig at det å bli sett betydde nesten liv eller død for henne. Hun var 17 år og følte hun ikke hadde noe annet valg enn å rømme hjemmefra. Da ringte hun til sin lærer som hadde vært hennes støttespiller siden hun kom til landet som 13-åring. Denne læreren ble hennes redning i en vanskelig tid.

Å være DEN ENE som ser er virkelig en viktig oppgave for oss alle. Om det så er å gi et smil til personen du møter på gata eller på bussen. Eller ett hei og noen oppmuntrende ord til «dama i kassa» på butikken. Et fast håndtrykk og et varmt smil til han som står ved parkeringsautomaten og lurer på om du har noen kroner til «kaffe», kan gjøre en forskjell. Og min oppfordring: alltid smil til barn du møter – slik at de kan se at de hører til.

Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Takk for at DU gjør en forskjell for meg.
«Thank you for seeing me»

 Nyt vakre Sinèad O Conner sin sarte sang: "Thank you for hearing me"

 

 

 

 

    Halvdan Sivertsens versjon av Lonesome traveller

Blåtimen

Jeg er glad i alle årstider. Jeg liker skiftningene i naturen og hvordan elementene preger alt. Men i dag - på 13. dag jul - satt jeg i solveggen på hytta, 800 moh. Det var plussgrader i lufta og alt som kunne høres var snøen som smeltet fra taket og fuglene som kvitdret i sky. Ellers var alt stille. Da snek det seg inn en lengsel etter VÅR og lysere tider.

Ja, jeg vet det er 6. januar og ennå skal vi få mange fine vinterdager - kanskje med opplevelser som den jeg beskriver under; Blåtimen. Et lite hverdagsmirakel av kriblende lykke.

 

Blåtimen

"Silence speaks - and sometimes it shouts"

Jeg hørte stillheten rope i dag. Der ute i fjellskogen var det kun ski mot snø som kunne høres.

I det jomfruelige hvite landskapet var det bare mine spor som laget en revne.

Bare reven hadde vært der før meg og viste vei.

Himmelen rødmet i vest og solen hadde forlatt dagen. Mot den dyp blå himmelen kneiste stolte hvitkledte graner - som de var universets guder.

Blåtimen... jeg stopper opp - ikke en lyd å høre - bare stillheten. En følelse av å være i en gedigen katedral hvor glassmaleriene skaper dette fantastiske blå lyset, fyller meg. En visshet om at jeg ikke er alene. Jeg er i ett med naturen - med universet - jeg er i ett med alt. Takknemlighet fyller sjelen - fyller hele meg. Jeg er her - og nå - og det er alt som betyr noe - NÅ.

Blåtimen... jeg puster dypt. En boblende følelse kiler i magen. Et øyeblikk av lykke - et øyeblikk av evigheten.

Det er like før mørket senker seg. Nedover slake lier i silkemyk snø, glir jeg. Snart vil himmelen være dekorert med hele universets skattekammer - stjerner vil funkle og månen vil kikke sørgmodig ned på vår lille klode.

Tilbake på hytta er det lunt og varmt. Bikkja dormer foran peisen - og jeg... jeg setter meg i ørelappstolen - kikker inn i flammene. En helt vanlig lørdag ettermiddag - men allikevel så unik. Fordi jeg er her - og nå - og fordi jeg vet at du og jeg er ett - i ett med alt - alt som er!

TAKK!

 Foto: Astrid Dyve

Ut av deg sjæl opplevelse

 

«Når sist var du skikkelig glad?» er et av spørsmålene i en intervjuserie som lokalavisa har daglig. Svarene er like mange som intervjuobjektene. Og sånn er det selvsagt. Vi har alle vår egen definisjon av verden og hva som påvirker oss. Jeg tenkte igjennom hva jeg ville ha svart…

Ofte tror vi at det er de store begivenhetene i livet som gir oss størst glede. Men for meg er nok hverdags-lykke viktigere. De små øyeblikkene hvor en kjenner en boblende glede eller et stikk av fryd. Kanskje er de kortvarige – men de kan være intense.

Jeg har slike opplevelser ganske ofte – og da som regel er det ute i naturen. Når jeg virkelig tar inn det storslåtte – det vakre og jeg kjenner at jeg faktisk er en del av den, da kan jeg få en opplevelse som en facebook-venn beskrev her om dagen; Naturen tar pusten fra meg. Jeg må tenke, filosofere, fotografere, lage ord og setninger. Kjempeinspirasjon for kreativitet!  Og sammen med dette en boblende lykkefølelse.

En venninne av meg hadde sist sommer en sterk opplevelse. Etter et lystig lag kvelden før, sto hun tidlig opp og gikk sin faste tur med hunden i det Vestfoldske herlige kystlandskapet. Men denne dagen SÅ hun alt på en annen måte. Fargene var sterkere og vakrere, luktene mer intense og alt var så tydelig. Hun klarte og virkelig å føle seg i ett med verden rundt seg. Hun var i den – med alle sanser og følelser åpne.

Og det er kanskje viktigere enn å søke etter lykken. Det å våge å la alle følelser komme til overflaten, uten å frykte dem. For vi er ikke bare lys – vi er heller ikke bare mørke. Vi er hele REGNBUEN! Vi er et spekter av følelser. Og det er det som gjør oss unike. Så hvorfor fornekte det?

Jeg har vært opptatt av positiv tenkning og at vi velger hva vi føler. Lykke er et valg. Jeg tror på det. Men vi har alle våre utfordringer i livet. Min har vært 30 år med kronisk sykdom og daglige smerter. Og ja, jeg kan velge hvordan jeg takler det. Men for Guds skyld, la meg av og til få lov til å være sint – lei meg – fortvilet. Så lenge vi ikke blir sittende fast i negative følelser – så slipp dem opp og fram. Jeg bruker naturen også til det. Der kan jeg gråte uten at skogen tar anstøt av det. Der kan jeg banne og sverte – der kan jeg smile og kjenne lykke.

Jeg vil leve ALT jeg er, skrev jeg i går. Nettopp – ALT jeg er – hele regnbuen av følelser og aspekter som er meg.

Men i dag velger jeg å være glad. Ha en mangfoldig helg der ute!

I denne videoen har jeg prøvd å fange min opplevelse av naturen. Nature heals. Enjoy!

Livsoppgave til besvær

Å finne sin livsoppgave er et hett tema i disse tider – for mange. «Find the job you love, and you don’t have to work a single day in your life” - og alt det der. Finn det du elsker å gjøre – det du alltid har vært flink til – det du brenner for - og du vet hva som er “din vei”.

Jo takk som byr. Storebror la ut på sin blogg at «alle er gode til noe. Enten det er å spille gitar, strikke, rydde i hagen eller passe en iguana» (http://baglerlarsen.net) Ikke vet jeg hva en iguana er for noe. Heller ikke er jeg veldig god på gitar eller hagearbeid for den sakens skyld. Strikke? Eh eh. Så hva er mitt talent – min nådegave. Jakten på min livsoppgave fortsetter.

Mange av oss sliter vel kanskje med det å ha nok tro på oss selv. At vi virkelig kan noe og kan bidra med noe. Men det er sant som broder’n sier; ALLE er gode til NOE!

«Det er typisk norsk å være god» er ord fra landsmoderen som ennå klinger i ørene på oss. Med god mente ikke Brundtland god som i å være snill. Men å vise at man har et talent – at man lykkes. Ikke noe galt i det, men jeg skulle ønske at vi heller var mer opptatt av å være god, ved å vise godhet og hjertevarme overfor hverandre. For vi seiler denne skuta sammen – vi er ikke alene. For å få skuta på rett kjøl må vi samarbeide. Og godt samarbeid blir best når godhet og hjertevarme er hovedingredienser.

Mitt ønske og målsetting for 2013 er å være god til å være god – hjertegod.

Så om du som meg ennå ikke har funnet «din livsmisjon» - ikke fortvil – du er ikke alene. Imens kan vi jo vise verden litt ekstra godhet og hjertevarme. For en livsoppgave!! ;0)

 

                                                                     Vi er på vei

A new dawn - a new day - a NEW YEAR

Velkommen inn i min lille verden - mitt univers.
Hvorfor inviterer jeg deg inn?

Jeg ønsker å leve fra hjerte - til hjerte.
Leve med et åpent hjerte - fra hvor jeg ser verden rundt meg. Fra hvor jeg ser DEG. Ved å formidle mine tanker og følelser gir jeg en bit av meg selv. Kanskje du kan kjenne det igjen? Når vi kjenner oss selv igjen i andre og det de formidler - da forstår vi kanskje at vi er av det samme - at vi er knyttet sammen - at vi er ett. Uansett bakgrunn - uansett rase eller språk - uansett tro eller ikke tro. Vi er knyttet sammen og sammen har vi en oppgave på denne vakre Moder jord.

Oppriktig talt - det er det jeg ønsker å formidle; oppriktighet og ærlighet. Nå er det et nytt år. Det sagnomsuste 2012 er historie og vi kan se framover. Vi kan være med å skape verden til et bedre sted å være - for alle.

Hva dette året vil bringe blir spennende å se. Jeg velger å ha et åpent sinn - et åpent hjerte. Jeg vil leve ALT jeg er.
Som i Gabrielles sang synger jeg ut: Jag vil kjenna at jag lever!

Bli med på reisen - du er herved invitert!

 

                          A NEW BEGINNING

                                           Et oppriktig godt nytt år til dere!