Ingen grenser

Mange av oss fulgte ivrig med på tv programmet «Ingen grenser» med Lars Monsen. Jeg lot meg imponere av disse flotte menneskene med hvert sitt handikap, som trosset sine begrensninger og smerter og var fast bestemt på å nå målet. Selv om det selvsagt røynet på mang en gang så reiste de seg opp igjen, med hjelp av sine med-deltakere og en vilje av stål.

 

Jeg hadde for mange år siden et måneds opphold på Beitostølen helsesportsenter. Jeg kom der med min sårbarhet og mine smerter som jeg opplevde utfordrende nok i livet. Men der fikk jeg møte unge mennesker og andre som var lamme fra livet og ned og mange triste skjebner. Det satte absolutt ting i perspektiv for meg. Mine utfordringer var mine – men de krympet ned mange hakk etter de ukene der oppe hvor hovedmålet var mestring – med ski, slalåm, ridning og klatring på timeplanen.

 

Jeg har prøvd å ta med meg den ydmykheten jeg lærte der oppe - for jeg er privilegert, selv om dagene kan være tunge og smertefulle. Vel har jeg hatt mine øvelser med krykker og store bevegelsesvansker – dager hvor det å puste er smertefullt. Men allikevel er jeg privilegert. For de fleste dagene er jeg oppegående. Jeg kan være ute i naturen – gå meg svett og varm og kjenne hvordan det renser kropp og sjel.

Vassfarfjellet
foto: Astrid Dyve

Så var det en tidlig morgen, sist helg, at jeg var ute med min firbente venn. Sola skinte mellom tåkeskyene. Det luktet godt av jord etter regnet fra natten. Jeg pustet ut. Kjente det var en god start på dagen. Så skjer det; et glatt svaberg – ben som mister feste – alle tankene som raser igjennom hode – og lyden fra armen som tok støyten; knekk! Au!

To brudd i håndleddet og en smertefull dag på sykehus med å få dratt bruddet på plass og all ventingen…

Jeg følte meg nok ikke så privilegert da. Som om jeg trengte mer smerter!!?

Nå sitter jeg og knoter og skriver med en hånd. Det går det også. Men det blir nok seks uker med mange utfordringer. Har du prøvd å ta på en BH med en hånd? Eller egentlig å gjøre alt med en hånd? Joda, det blir nok noen frustrasjoner – MEN det går over! Og da kan jeg ikke annet enn å si; jeg er privilegert.

Lofoten
foto: Ingebjørg Dyve

 

Det vi har fokus på, ekspanderer. Så jeg velger å ha fokus på det som er positivt i livet. I det minste så er det min intensjon – og jeg prøver så godt jeg kan… men akkurat nå… krangler jeg bittelitt med kroppen om hva som er fokus. ;) Vi blir nok enige til slutt!

Ha en fokusert dag! Og pass opp for glatte berg!

foto: Astrid Dyve

Hvem er du?

Hvordan definerer du deg selv? Hvem er du?

Etter at jeg måtte «kaste inn håndkle» og innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger måtte jeg finne ut av nettopp disse ekstensielle spørsmålene. Jeg måtte rett og slett definere hvem jeg egentlig er. For nå var jeg ikke lenger kollegaen – spesialpedagogen. Og barna var blitt store så jeg var heller ikke «bare mammaen til» han på fotball-laget eller hun i danseklassen. Selvsagt var jeg mamma – men i en ny rolle – en ny definisjon. Jeg måtte finne tilbake til det som essensielt var MEG. Ikke konen til – ikke mammaen til – ikke kollegaen til – bare MEG!

 

I sosiale settinger med nye mennesker møtte jeg stadig det samme spørsmålet: «Hva driver du med da?» Tja – hva skal en svare? Noen ganger hadde jeg lyst til å si: «Nei, jeg bare driver dank». Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville helst krype langs gulvet og forsvinne i det blå. Noen ganger prøvde jeg meg på; jeg er spesialpedagog utdannet… også gikk det vel litt i stå. Og hvorfor skulle jeg legge det fram slik? Som om det var meg? Selvsagt er utdanningen/jobben en del av oss – og kanskje er den for mange det hele. Men jeg ble opptatt av å kunne si noe om hvem jeg er. Ikke hva jeg er – bare hvem jeg er…

 

Jeg har sett mennesker rundt meg som faktisk går helt i stå og får personlige problemer når de slutter i jobben sin – eller når barna flytter ut. For hvem er jeg da?? Som småbarnsforeldre går vi så opp i rollen som omsorgspersoner, så det er faktisk vanskelig den dagen vi står der og ingen har behov for vår daglige omsorg. En god venn av meg sa det så treffende; "jeg er skikkelig dårlig på å være mamma uten unger… " Ja, det blir sånn. Enten det er en ny familie-situasjon som er årsaken eller rett og slett at de håpefulle forlater rede.

 

 

Så jeg måtte re-definere meg selv. Hvem er jeg EGENTLIG? Jeg jobber med saken ennå. Det er et dypdykk i sjelen og mer som skal til. Men det er en spennende reise. Nå sitter jeg her og skriver – og det er en del av meg – og jeg deler det som er meg. For jeg vet at vi er ikke så ulike – selv om vi alle er unike!

Vet du hvem du er? Ikke dama til – typen til – kona til – mammaen til – kollegaen til… vet du hvem du er?

God reise – inn i dypet av det som essensielt er deg!

 

;-)

Jo takk, bare bra!

Foto: Astrid dyve

Jeg var 25 år og lykkelig mor til verdens fineste gutt. Jeg hadde fått meg jobb og alt lå til rette for en lysende framtid. Så kom dommen.

Det begynte allerede før jeg fylte 20. Smertene som kom snikende til stadighet.  

Som 19 åring dro jeg til London for å jobbe et år. Allerede under Londonoppholdet hadde jeg begynt å kjenne noen smerter i korsryggen, som ikke ga seg ved hvile. Det tiltok mer og mer. Og tilbake i Norge og studenttilværelse fortsatte smertene å bli en følgesvenn. Jeg hadde problemer med å ligge på ryggen – og det å komme seg opp fra liggende stilling. Men jeg gjorde ikke noe med det.

Foto: Astrid Dyve

Skulptur langs elva i Drammen

 

Jeg traff etter hvert mannen i mitt liv og vi giftet oss fort og ble foreldre året etter. Svangerskapet ble en historie for seg. Smertene i rygg og bekken ble bare verre og verre og legen mente det var bekkenløsning som ville gå over når fødselen var over. Jeg hadde store problemer med å gå, men ble anbefalt ikke å bruke krykker. Det førte til at jeg etter fødselen måtte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde skjevbelastet ryggen og hoftene i et halvt år. Det tok tid å lære seg å gå ordentlig – for andre gangen i livet. Og smertene var der like trofast som før. De spredte seg videre til flere steder i kroppen.

 

 

Så kom til slutt dommen – DIAGNOSEN. Det å få en diagnose er på mange måter som å sette et digert troll foran den stakkaren som sitter der på legekontoret; usikker og skjelvende. Et troll som kommer og tar deg hvis ikke du gjør som det vil.

Men for meg ble faktisk en diagnose en form for lettelse. Ikke der og da for i det øyeblikket raste verden sammen. Kunne jeg klare jobben min – kunne jeg få flere barn? Framtiden ble med ett veldig uforutsigbar og skummel. Men nå visste jeg hvorfor jeg hadde disse smertene. Jeg kom ikke til å dø AV sykdommen – for dette er en sykdom man dør MED.

Foto: Astrid Dyve

 



Jeg lærte tidlig at det var om å gjøre å leve livet så normalt som mulig. Dermed prøvde jeg å «overhøre» smertene som var der daglig. Og spurte noen hvordan jeg hadde det var svaret alltid; Jo takk, bare bra! For det var ikke alltid lett å se på meg at jeg var syk og hadde store smerter. Usynlige sykdommer er kanskje de vanskeligste å takle…

 

Jeg har hatt nytte av flere verktøy opp igjennom livet for å takle smerter og dårlige dager. Og jeg prøver å møte verden med et smil og dagene med sitrende forventning. Men gudene skal vite – og jeg vet - at det er dager som er svarte – som bek.

Det har gått over tretti år siden jeg fikk vite hva det vil si å leve med MB Bechtrew. Jeg har måttet innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger. Det var mer enn nok å være mor til verdens flotteste barn. For jeg jeg trosset alt og ble gravid igjen og fikk ei fantastisk nydelig jente. Nå er de voksne og ute av rede. Og jeg håper jeg ga dem det de trengte i oppveksten.

Ja, årene har gått – og spør noen meg i dag hvordan jeg har det; kan det være jeg er så ærlig og sier: Det går bra, men det har vært en litt tung periode.

Men aller helst vil jeg si; Jo takk – jeg har det helt fantastisk allerede! For det handler veldig mye om hvordan man tar det – mer enn hvordan man har det.

 

 

Vi har alle våre utfordringer og jeg har intet ønske om å konkurrere i hvem som har det verst. Tvert i mot ønsker jeg å vise verden at takknemlighet og glede er det som gjør livet verd å leve.

Så «glemmer» jeg smertene i dag og sier JA til livet!

 

Foto:Astrid Dyve

A drop in the ocean

Foto: Astrid Dyve
Saltstein Nevlunghavn

I de siste ukene har jeg tilbrakt mye tid ved kysten – ut mot havet. Jeg har ønsket våren velkommen der ute hvor vinden setter fart – der solvarme svaberg lokker forførende og minner om at det blir sommer – og sol – og varme.

Jeg puster inn den klare havluften. Solgangsbrisen, som av og til vil briske seg til å bli en liten kuling, rufser i håret og setter fart på bølgene som krafser mot klipper og berg. Jeg kjenner jeg blir litt mer levende her ute. Det bølger i meg som havets rytme duver mot land – som hele universets rytme danser i meg – danser med meg.

Oddansand

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg vandrer på tomme strender. Sanden er myk og føyelig under føttene. Vinden har lekt med den og formet den til å likne havet selv – bølgende. Jeg setter meg i sanden og ser sandkornene som bittesmå edelstener. Hvert eneste ett er med å skape stranden jeg sitter på. Som dråpene i havet er havet selv.

Foto: Astrid Dyve
Oddanesand

Om vi føler oss bare som en dråpe i havet så vet vi at hver dråpe er unik og hver dråpe er med å skape havet. Som hvert menneske på vår klode er unikt men allikevel en del av helheten. Som vår lille klode er en del av universet.

Dråpene i havet ser ikke på de andre dråpene som fremmede. De vet de er sammen om å skape «sitt univers» og at hver dråpe er viktig. Som stranden ser hvert et sandkorn som en del av seg.

Foto: Astrid Dyve
Oddansand

 

En dråpe kan sende ut ringer i vann – som sprer seg. Slik betyr hvert menneske like mye for vår klode. Og vi kan skape «ringer i vann» og når vi sender ut positive «dråper» vil det spre seg og nå lengre enn vi kan forestille oss.

«An act of kindness is never wasted»

 

 

Om vi hver og en sender ut en “dråpe” med godhet og vennlighet vil det spre seg utover hele vår jord. Tenk for noen fantastiske bølger det vil bli.

«Å se verden i et sandkorn, og en himmel i en markblomst, holde uendeligheten i sin hule hånd og evigheten i en time» (W. Blake 1757-1827)

 

Foto: Astrid Dyve
Oddanesand

 

 Foto: Astrid Dyve
Caspian on the Beach

 

A drop in the ocean

In recent weeks I have spent a lot of time on the coast – by the sea. I have been wishing spring welcome out there where the wind speeds - where the sun-heated rocks beckons seductively and reminds us that it will be summer - and sun - and warm.

I breathe in the clear ocean air. The wind is ruffling my hair and boosts the waves to scramble against cliffs and rocks. I'm being a little more alive out here. It waves inside me like the sea rhythm bobbing towards the shore - as the rhythm of the universe dances within in me - dances with me.

I walk on empty beaches. The sand is soft and pliable under my feet. The wind have been playing with it and shaped it to resemble the ocean itself - wavy. I sit in the sand and look at the tiny grains of sand. Every single one is creating the beach that I sit on - as every drop in the ocean is the ocean itself.

If we only feel like a drop in the ocean we should consider that every drop is unique and every drop is a part of the creation of sea. As every human being on this planet is unique yet part of the wholeness. As our little planet is part of the universe.

Every drop in the ocean does not look at the other drops as strangers. They know they are joining forces to create “their own universe" and that every drop is important - as the beach watching each grain of sand as part of itself.

One drop can send out ripples in the water - which is spreading. Every human being is valuable for our planet. And we can create "ripples in the water" and when we send out positive "drops" it will spread and reach further than we can imagine.

"An act of kindness is never wasted"

If each and one of us emit a "drop" of goodness and kindness it will spread throughout the earth. Think of what amazing waves that will be.

 

“To see a World in a Grain of Sand

And a Heaven in a Wild Flower,

Hold Infinity in the palm of your hand

And Eternity in an hour.” (W. Blake 1757-1827)

A boat is safe in the harbour. But this is not the purpose of a boat (Paulo Coelho)

Foto: Astrid Dyve
Vikten i Lofoten

 

En sen sommerkveld - alene på hytta - hørte jeg en sang på radioen som traff meg rett i hjerte. Tonje Unstad sin sang "Æ ror aleina" - smøg seg inn i sjelen - som om den var skrevet til meg....

Foto: Astrid Dyve
Nevlunghavn

Akkurat da kjente jeg at det er slik. Jeg ror aleine. Jeg er kaptein på egen båt - jeg holder selv roret. Jeg ror dit jeg vil og om det er åpent hav og rusket og værhardt - så ror jeg. Og jeg må holde kursen - ellers driver jeg bare med strømmen.

"Æ ror på djupet, langt i fra land - æ ror aleina"

Det kan være tungt og jeg kjenner sår i hendene etter årene. "Æ veit æ må videre - så æ ror"

Jeg vil videre selv om det er tungt og jeg ser kysten fjerne seg mer og mer - til lenger jeg ror. Det kan føles ensomt - her i min egen robåt. Ingen som tar over årene om jeg blir sliten og sårene verker.

 

Foto: Astrid Dyve

Svaner i Helgeroa

Men om vi ror aleine - så er vi aldri aleine. Havet rommer alle - som hver for seg ror med mer eller mindre stø kurs. Vi kan ro i takt eller i utakt - vi kan velge vår egen lei - eller vi kan følge kortesjen. Vi kan velge smule farvann - eller vi kan sette kurs mot åpent hav. Vi har valget.

 



Foto: Astrid Dyve
Nevlunghavn

 

Og av og til legger vi til i en havn og kjenner tryggheten og roen og felleskapet... men neste havn venter der ute et sted - så da setter vi kurs mot nye mål.

 

"Æ veit at æ vil - æ kan - og æ ror"

Så sees vi i neste havn - kan hende.

 Lytt til Tonje Unstad sin vakre sang.

 

Foto: Astrid Dyve
Midnattsol ved Nyksund Vesterålen

 

Foto: Astrid Dyve
Reine Rorbuer Lofoten

 

English version:

A late summer evening - alone in the cabin - I heard a song on the radio that hit me right in the heart. Tonje Unstad’s song "Æ ror aleina" (I’m rowing my boat alone) - did creep into my soul - as if it was written to me...

Right then I knew that this is so. I row alone. I am the captain of my own boat – I control the rudder. I row wherever I want - if it's open seas and rough and squally- I keep on rowing. And I must keep direction - otherwise I just run with the flow.

"I row at depths, far from land

It can be hard and the wounds and blisters in my hands from the oars are hurting. "I must go on – so I keep on rowing"

I will continue even if it is heavy and I see the coast further and further away - the longer I row. It can be lonely - here in my own little rowboat. No one there to help me out if I get tired and the wounds are aching.

Even if we are rowing alone - we are never alone. The ocean holds everyone - each rowing with more or less steady course. We can keep in line or out of step - we can choose our own lane - or we can follow the cortege. We can choose calm waters - or we can head for the open sea. The choice is ours.

And sometimes we harbour and feel the safety and peace and unity ... But next harbor is waiting out there somewhere - so we set course towards new goals.

"I know that I will - I can - and I row"

So we'll see each other in the next port - maybe.

Time is an illusion?

I vinter var jeg noen dager alene på hytta - kun meg og min firbente prins. Det var fine dager med sol og lange turer - og litt skriving. En dag fikk jeg en merkelig sanselig opplevelse. Det var som tiden sto stille. Ikke bare som en måte å forklare en tilstand - men virkelig sto stille. Det var som å være i et et rom hvor TID rett og slett ikke eksisterte. I hvert fall ikke i linjær forstand, slik vi er vant til å forholde oss til den.

Jeg måtte ta en titt på klokka og til min store forundring så jeg at fra sist jeg hadde sjekket hadde ikke viserne flyttet seg... Og det var ikke noe i veien med klokka.

Det var en merkelig følelse. Det hender jo man glemmer tid og sted, spesielt når vi er oppslukt av noe som engasjerer oss ekstra. Men dagene var langsomme. Jeg ble sittende å fundere. Var det slik at jeg disse dagene virkelig klarte å være i nuet - her og nå - som om fortid og fremtid ikke var.

Er tiden bare en illusjon? Hva om det virkelig er slik at alt skjer NÅ - i parallelle dimensjoner. Det er en besnærende tanke. Vi er jo oppvokst med å snakke om tiden som noe som går. Og vi har gjerne "dårlig tid"  - vi har "liten tid" eller vi "har ikke tid". og "tiden flyr fra oss". I noen kulturer sier de at tiden går ikke - tiden kommer. Men hva om tiden bare ER. NÅ.

Det moderne samfunnet trenger nok å inndele tiden i dager og uker - timer og minutter. Men vi har blitt slaver av tiden - av klokka. Vi stresser og løper rundt og "har ikke tid" til å være i den. Men tiden er der. Den er hele evigheten i et brøkdel av et sekund.

Den opplevelsen jeg hadde denne vinterdagen oppe i fjellskogen gjorde noe med meg. Som en bevissthetsutvidende gave av ren væren og tilstedeværelse. 

Det å leve langsomt bør være noe alle unner seg fra tid til annen. Å bare være uten mål for dagen - puste - glemme tid og sted -  leve med alle sansene åpne det er balsam for sjelen.



Unn deg en langsom dag!

(Bort sett fra første bilde er de øvrige bildene i dette blogginnlegget lånt fra Facebook. Dessverre har jeg ikke informasjon om opphavseier til bildene.)

The little things in life

Noen dager er det de store tankene som opptar sjel og sinn. Spørsmål om livet og om døden – om universets mysterier – om jordens framtid. Men så er det dager da de nære ting tar all plass. Der er jeg nå. Hodet har liksom ikke plass til noe annet.

Påsken er over og det som virkelig lå til rette for å bli tidenes påskeuke med ski og fjell og sol, ble litt annerledes enn vi hadde håpet. Vår lille firbente venn ble skadet på skitur allerede første helgen – den aller første skituren påsken 2013 liksom. En skitupp med stålkanter kan sette stygge spor i en liten valpe-labb… blodige spor.

Caspian sin påskeferie

 

Det ble bandasjering etter beste evne før vi kom oss til veterinær. Og påsken har bestått i og prøve å holde en Border Collie valp på ni måneder i ro. Det er lett! Han som er vant til å løpe fritt times vis hver uke – og leke leke leke.  Joda – det har vært en tålmodighetsøvelse for både tobente og firbente.

Og når man er en sart sjel smerter det selvsagt for matmor å se valpegutten ha det vondt. Jeg har vært igjennom dette før. Med syk hund – og også syke barn. Det er som om universet skrumper inn til å gjelde bare det lille vesenet som du prøver å hjelpe så godt du kan. Verden utenfor blir liksom borte.

På hyttetur

Og det er vel slik vi er skrudd sammen. I hvert fall er jeg det. Når det er noe med en av mine håpefulle – da betyr det alt i hele verden.

Så de dype tankene som skulle tenkes i den stille uke, uteble. Alt dreide seg om her og nå. Det var det som krevdes. Det var det som levdes.

Sånn er det vi vil leke

Oppslukt i omsorg og med et ømt og bankende hjerte fortsetter dagene -til valpen er frisk og vi kan ut å løpe og leke og kjenne vårvinden smeike huden. Da kanskje de store tankene kommer svevende på en bekymringsfri sky som leker sisten med vårsola – mens «blomar i bakkane blenker»

Ha en våryr dag!

 

Små mirakler som roper VÅR!

 

 

Celebrating spring

 

 English version:

Some days it is the great thoughts which is occupying the mind and the soul; questions about life and death - the mysteries of the universe - the earth's future. But then there are days when the closest things take all the space. Like now. It feels like the head has no room for anything else.

Easter is over and it really looked as if it was going to be the best Easter ever with skiing in the mountain with the sun shining from a bright blue sky, but it turned out a little different than we had hoped. Our little four-legged friend was injured already the first weekend while he was with us on a skiing trip. A ski tip with steel edges can put ugly traces on a small puppy paw ... bloody that is.

We tried to bandage the paw as best as we could before we got to the vet. During the entire holiday we were trying to keep a Border Collie puppy at nine months at rest. It's easy! NOT! He is used to run free for hours every week - and play play play. Yep - it's been a patience exercise for both two-legged and four-legged.

And when one is a tender soul it really hurts to see the puppy boy suffer. I've been through this before - sick dog - and sick children. It's as if the universe shrinks to be only the little creature which you try to help as best you can. The outer world is somehow gone.

And it's the way we are created. At least I am. If something happens to one of my beloved ones- then it means everything in the world to me.

Deep thoughts that should be thought in this Holy Week did not materialize. Everything was all about the here and now. That was what was required. That was what was right.

A bit fragile and with a tender beating heart the days will go by - caring for my little friend, until he is healthy and we can go out to run and play and feel the soft wind on our skin. Then perhaps the great thoughts come floating on a cloud with no worries, playing tags with the sun - while spring flowers are blooming on the hill.

Spring is coming up! Enjoy!