Prosjekt Perfekt

Foto: Astrid Dyve

Snøen laver ned. Snart er alt borte… Været sitter fast melder yr.no. Vi som ropte på snø og vinterstemning rundt juletider, angrer en smule nå. Men jeg har tent opp i ovnen. Det knitrer hjemmekoselig og jeg griper dagen og nyter øyeblikket.

Det er en del ting vi ikke kan kontrollere i denne verden. Været er en av de. Eller er det slik at om nok mennesker tenker at nå blir det snø – så blir det snø? Vi er skapere av vårt eget liv heter det – er vi skapere av været også?

Foto: Astrid Dyve

Vi vil jo at alt skal passe inn i livene våre. Det skal være perfekt.

Jeg har fulgt litt med på et program som heter Prosjekt Perfekt. En ung jente i slutten av 20-årene har sett på alle de tilbudene som fins der ute for å få den perfekte kroppen og bli perfekt i ett og alt. Det fins mange som livnærer seg på vår higen etter å bli bedre, slankere, mindre stresset, mer vellykket. Og media fyrer opp og er med på å skape et forvrengt bilde av hva som er naturlig.

Kanskje er det alle årene jeg har levd som gjør at jeg ikke higer etter dette perfekte. Jeg higer mer etter det naturlige. Det ekte. Det ærlige.

Selvsagt skal vi prøve å være gode mot kroppen vår og ta vare på oss selv og vår fysiske og mentale helse. Men den evige jakten på det perfekte kan skape enda flere sår i menneskesjelen enn den vil lege.

Når barn helt ned i 8-10 årsalder går på treningsstudio og trener vekter ”for å gå litt ned i vekt – og for å ha det gøy” som ei usikker beklemt jente uttalte, da blir jeg tankefull. Hva slags signaler gir vi våre barn? Barn skal være i fysisk aktivitet gjennom lek og lystbetont aktivitet. Det er et ansvar vi voksne har å legge til rette for det. Men det må være på en måte som er naturlig for barn.

Foto: Astrid Dyve

Å akseptere at vi er ulike og unike er mye mer å hige etter. Og akseptere at vi ikke alle kan ha en kropp som en modell i størrelse 34. Hva om vi kan være mer rause med oss selv – og hverandre. Og se det vakre og unike i et hvert menneske.

Og klarer vi å like oss selv som vi er – vil andre se det samme og like det de ser.

Jeg ønsker ekte mennesker rundt meg. Som er seg selv og ikke gjemmer seg bak fasader av perfeksjonisme. Ekte mennesker med ekte rynker og ekte hengemager.

Og jeg øver meg på å være så ekte selv. Jeg øver på å se meg i speilet og si; du er bra som du er. Og så prøver jeg å glemme de rynkete øyne og blondekanten rundt livet. Men kanskje jeg hadde vært bittelitt lykkeligere om de forsvant? ;-)

Foto: Astrid Dyve

Det lille juletreet

Det hadde snødd i flere dager. Skogen lå hvit og stille under den fløyelsblå himmelhvelvingen. Endelig kunne de se julestjerna blinke på himmelen igjen.

Det lille juletreet sto litt for seg selv i utkanten av skogholtet. Det kjente tyngden fra snøen. Rimfrosten hadde bitt seg fast i grener og nåler da morgentåken hadde lettet og nå blinket det vagt i det svake månelyset. Det var godt å kjenne snøen som lå som et lunt og trygt teppe rundt det hele. - Bare ikke det kommer mer snø før jul for da blir børen for tung, sukket det lille juletreet. Det gledet seg ikke til jul. Det stakk til da det så hvordan de store flotte granene sto tett sammen og kniste og lo. De tårnet majestetiske og selvsikre mot himmelen. De brydde seg ikke med smågranene som sto her i utkanten. De visste at det var dem folk kom for å se på og kanskje ta med seg hjem til jul.

Det lille treet ble trist ved tanken på en ensom jul. Det hadde ikke så mange venner. De andre trærne rundt var hyggelige nok de. Men det lille treet følte seg allikevel utenfor. Det følte seg annerledes.      - De andre er så mye finere i baret, tenkte det. - Også er de så glade i å prate. De har alltid en morsom kommentar eller historie å fortelle. Det lille treet hadde aldri noe å si. Så derfor var det like greit å holde seg for seg selv. Det likte egentlig å være alene med tankene sine og stå og se på livet i skogen. Rådyrene som gikk rundt og spiste det de kunne komme over av mat. Harepus som ofte stakk innom, likte å gjemme seg under grenene til det lille treet. Det bodde en rev like bortenfor holtet og den kom smygende forbi i nattemørket. Den skulte småsurt opp på Ugla som var ute i samme ærend. Det var mus nok til dem begge, men de var jammen ikke så lett å fange. Det lille treet tok ofte småmusene under sine grener. Der var de trygge for Ugla i det minste.

I de siste dagene hadde de andre trærne snakket mye om hvem som kom til å bli felt til juletre i år. Det lille treet synes det var brutalt at menneskene kom og hugget ned trærne og tok dem med seg. Men de andre hadde fortalt om hvor flott det var å komme i hus hos menneskene til jul. De ble pyntet med lys og glitter. På greinene ble de kledd i de vakreste krystallkuler og glitrende hjerter. Under grenene ble det lagt masse fine pakker. Og det aller gjeveste var stjerna på toppen som lyste og strålte som selveste julestjerna. Det lille treet synes det hørtes fantastisk ut. – Men det er nok ingen som plukker ut meg, tenkte det trist. Tre-alvene som nå var kledd i vinterdrakt, kilte grenene med vingene sine.  – Klart du kan bli et fint juletre, sang de. Du har vokst deg vakker og du har det fineste kraftige baret og du skinner. -Ja, og dere har rosa briller på, svarte treet kjapt, men lo litt av seg selv. – Mist aldri troen, sang alvene videre. Du har levd et ensomt liv fordi du ikke ser deg selv - som det vakre treet du er. Du må åpne deg og strekke deg mot himmelen. Det lille treet strakk seg opp og kjente at det gjorde godt.

Morgenen etter kunne hele skogen oppleve den vakreste soloppgangen. Sola glødet som ild og rødmet kledelig i det den kom over horisonten. Den lyste på snøen, som dekket tjernet lenger nede i bygda, og det skinte i alle regnbuens farger. Hvem sier at snøen bare er hvit, smilte treet for seg selv og pustet inn den kalde morgenluften.

Plutselig hører de det kommer noen mennesker opp stien. En mann kommer gående og bærer på en sag. Bak kommer en dame som drar på en kjelke med ei lita jente bakpå. Hun ser nesten ut som en fra småfolket der hun sitter med rød topplue og fletter i håret. Ullvottene er fulle av snøklumper. Jenta sitter og synger av hjertens lyst: «Du grønne glitrende tre, goddag».  Meisene, som hadde søkt nattely mellom grenene på det lille treet, flakser forfjamset opp og forsvinner langt inn i skogen. De andre grantrærne begynner å hviske og tiske seg i mellom.  – Lurer på hvem de kommer til å velge? De kikker spent bort på den lille familien.

De store granene paver seg og strekker seg enda lenger opp mot den gyldne morgenhimmelen. Med selvsikker stolt mine sender de overbærende blikk bort på de mindre trærne. Før de igjen konsentrerer seg om å vise fram sin fineste fasade.

Denne lille familien baser seg fram i snøen. De stopper opp og kikker på trærne. Mannen studerer dem nøye og måler stammen med ett øye og med sagen foran seg som et vater. Jenta hopper rundt og smiler fra øre til øre. – Jeg vil ha et tre med tette fine grener, sier moren. Og det må være friske og grønne barnåler. – Og stammen må være rett, svarer faren.

- Se mamma! roper plutselig jenta med de fine flettene. – Se på det treet der! Det har fått selve sola som stjerne i toppen! Jenta hopper opp og ned og klapper i hendene. Moren går bort til jenta og ser på det lille treet. – Ja så sannelig har det det. – Det treet vil jeg ha! kvitrer jenta og hopper glad i ring rundt moren. – Det er det fineste og peneste treet jeg har sett!

Det lille treet kikker overrasket på dem. - De står og ser rett på meg, tenker det forundret. – Snakker de om meg? Mannen med sagen kommer bort til dem og kikker kritisk på treet.  – Njaaa, det var jammen ikke verst det der. Rett og fin i stammen og tett og fin i baret. Hva sier du mor? – Jeg synes det er veldig pent. Skinnende fine barnåler og stort nok til å rekke opp til taket. Rart ingen har funnet dette før? sier hun undrende. - Selve sola valgte seg ut nettopp dette treet. Det blir perfekt! Den lille jenta danser rundt så flettene flagrer.

Det er lille julaften og det lille juletreet, som ikke var så lite som det trodde, har fått hedersplassen i stua. Menneskene har pyntet det med lys og de vakreste kuler og alt stråler og skinner. Høyt i toppen, som rekker helt opp til taket, lyser en stor stjerne som funkler og glitrer. Juletreet sukker fornøyd. Her er det lunt og varmt og på gulvet sitter en nydelig jente og ser beundrende opp på det glitrende treet. Det skinner i øynene hennes og juletreet kjenner det sprenger i hjerte. En varm og inderlig følelse sprer seg utover i alle grener. Moren og faren til jenta kommer inn med favnen full av pakker og legger dem varsomt under de nederste grenene. Så holder de om hverandre og ser på det pyntede treet. – Det må da være det fineste treet vi noen gang har hatt, sier moren. – Det har en helt spesiell glans over seg.

Juletreet sprekker nesten av glede og takknemlighet. – Nå gleder jeg meg til jul! sukker det mens det stolt ser ned på familien sin.

I det fjerne kan de høre sang fra kirken. "Glade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul"

Alle foto: Astrid Dyve

Soloppgang

«Vi trenger alle mere måneskinn og en som stryker over hår og kinn. Vi trenger rødmen av en solnedgang og legge hodet i et åpent fang…» (Louis Jacoby)

Da dette året, som snart er historie, var nytt og fremdeles fullt av blanke ark skrev jeg om mitt eneste forsett for året. Jeg slo et slag for flere solnedganger. Jeg ville se så mange solnedganger jeg kunne og jeg ville gjemme dem i hjerte som i et skattekammer.

Jeg har sett mange vakre solnedganger og det vil alltid røre meg. Men det viktigste poenget med dette var å minne meg selv på å være i øyeblikket. Være i det helt og fullt – med hele meg. Multitasking hører ikke hjemme i en solnedgang. Da skal man bare være. Her og nå.

Denne høsten har jeg også fått oppleve mange usedvanlig vakre soloppganger. Det har nesten tatt pusten fra meg og det har boblet frydefullt i hele kroppen og jeg har følt en inderlig takknemlighet. I den siste tiden har det også flommet med bilder av både vakre soloppganger og nedganger i sosiale medier og aviser. Ja, de gjør noe med oss. De kiler i hjerte og kanskje er de med å åpne hjertedøra bittelitt mer enn vanlig. Vi blir mer tilstede i oss selv og i naturen. Og når vi åpner den døra, om enn bare på gløtt så flommer det varme ut og rører verden.

MEN. Jo jeg har virkelig øvd meg på dette. Det å bare være i øyeblikket. Og når jeg er ute i naturen er det heller ikke så vanskelig. Men jeg er en person som liker å komme i mål. Jeg er kanskje mer resultatorientert enn det å bare være i prosessen. Tålmodighet har vel heller aldri vært min dyd nummer en. Men jeg øver meg. Til å nyte prosessen – til å være her og ikke der framme.

I noen dager nå har jeg vært hjemsøkt av smerter og betennelser som har sittet som en tvinge og skrustikk rundt kroppen. Bare det å puste har vært smertefullt. Tankene blir ulne og hukommelsen hemmet. Da er det ikke akkurat noen nytelse å være i øyeblikket… Da er det godt å tenke fram – at det blir nok «likar i mårra». Og slik har vel mennesker til alle tider drømt seg bort. Når livet blir for tungt så har man holdt det ut og «ridd han av» med et håp om bedre tider eller en tro på et paradis der framme. Og det er lov å ha drømmer. De hjelper oss og motiverer oss. Det er lov å ha håp om noe som er bedre. Enten man opplever sorg og har sår i sjelen eller man har fysiske smerter.

Så ja, jeg drømmer. Drømmer som er mine. Drømmer som er jordens. Drømmer om oss. Fram til neste solnedgang hvor jeg igjen kan bare være - være i den.

«Vi trenger rødmen fra en solnedgang… og trygghet når ei sol står opp»

For det kommer alltid en vakker soloppgang som synger om håp.

Alle foto: Astrid Dyve

Alle har rett til å kjenne jord under sine føtter og sol som varmer...

«En stor jeger sa en gang til meg: Du vet at når det siste mennesket er forsvunnet fra jordens overflate, vil det ikke være et eneste dyr, fugl, insekt, plante eller blomst som ikke vil trekke et lettelsens sukk» (Laurens van der Post)

For mange år tilbake var jeg og min da 10 år gamle datter på en liten miniferie sammen. Bare vi to. Vi bodde på vakre Engø gård i Vestfold – en perle og ren idyll. Rommet vårt var som tatt ut fra Carl Larsons romantiske interiørbilder – nostalgisk eleganse. Alt var såre vel. På kvelden gikk jeg en tur i biblioteket for en kaffe avec. Det var jo tid for å nyte.
Tilbake på rommet møtte jeg en opprørt og gråtkvalt jente. Hun hadde sittet og sett på tv. Jeg kjente stikk av dårlig samvittighet.

Det var et program om hvordan dyr ble behandlet b.la i Kina. Det var hunder som ble flådd levende og de grusomste bilder av lidende dyr fòr over skjermen. Min datter var oppløst i tårer og var nesten i sjokk. Å oppleve å se slike grusomheter var hard kost for et ungt barnesinn. Det var mer enn hard nok kost for meg også.

 

Det blir heldigvis mer og mer fokus på dyrevelferd. Men ennå er det mange stygge eksempler på hvordan dyr blir behandlet enten det er i pelsdyrnæringen eller i matproduksjon. Det må en bevisstgjøring til hos oss forbrukere om vi skal få slutt på dyrs lidelser – de lider for at vi skal kunne flotte oss i fine pelskåper eller spise oss stinne på kjøtt hver dag.

Jeg er ikke vegetarianer. Men jeg har aldri vært så glad i kjøtt. Og for noen år tilbake kuttet jeg ut å spise storfe- og svinekjøtt – mest pga helsemessige årsaker. Men det førte til et større forbruk av kylling. Kyllingproduksjonen i Norge har ekspandert. Og de store matvarekjedene legger press på bøndene om større og flere kyllinger – som de igjen kan selge til oss for en billig penge. Og vi kjøper…

 

Disse kyllingene har ikke et verdig liv. De lever i vel 30 dager og blir foret for å vokse fort. De lever i trengsel og har aldri sett dagens lys.

Er vi klar for en snuoperasjon?

En stor del av klimautslippene i verden skyldes husdyrhold og kjøttproduksjon. Kanskje vi kan begrense dette ved å senke forbruket av kjøtt? Er vi villig til å ta slike grep? SV’s Heikki Holmås har fremmet forslag om kjøttfri mandag i kantinen på Stortinget. Det er et positivt signal og kan kanskje inspirere andre kantiner til det samme – og til oss enkeltpersoner.

Før i tida spiste folk kjøtt nesten bare til fest. Det var et tilnærmet vegetarisk kosthold i hverdagen. Er vi villig til å legge om vanene våre?

Jeg har tatt et standpunkt og skal prøve å leve etter det. Om jeg skal spise kjøtt skal det være fra dyr som har hatt et godt liv - som har levd i naturlige omgivelser.

Vi har tatt et valg om å bli Andelsbonde på en gård hvor de driver 100 % økologisk. Det gjelder alt fra korn og grønnsaker til egg og kjøtt fra griser som har levd ute i frihet. Vi har i flere år vært så heldig og kunne handle økologiske egg hos en bonde som virkelig viser kjærlighet til dyra. Og viltkjøttet vet vi er at hun selv har tatt til gards.

Jeg er opptatt av å spise mest mulig økologisk. Da vet jeg at maten er ren og uten farlige sprøytemidler og den er mer næringsrik. Jeg håper flere og flere bønder velger denne veien. Og kanskje blir det flere og flere som starter med andelsgårder. Slik kommer maten direkte til oss som forbrukere. Rent – kortreist og miljøvennlig.

Gleder meg til å kunne høste inn mine første grønnsaker neste høst.

  Foto: Astrid Dyve

Å sette spor

Et avtrykk på jorden. Et lite fragment i universet. Er det det livet vårt er? Vi setter spor etter oss. For hvem?

Mennesket har alltid hatt behov for å sette spor. Til alle tider er det bygget monumenter og bygninger som vitner om et liv – et samfunn – en tid. Hva hadde vel vi visst om Egypts historie om ikke Pyramidene og veggmaleriene fortalte den? Og hva hadde vi visst om våre vikinger om ikke Gravhaugene hadde fortalt oss sin historie?

Her vi bor ligger det flere hundre års historie helt opp i dagen. Så langt som tre hundre år tilbake i tid var det et lite gruvesamfunn her. Gamle hus- steingjerder- gruveganger og slagghauger forteller historien om det som en gang var. Når jeg går i skogen på gamle stier er det som jeg ser gruvearbeiderne slite seg oppover bakkene med tunge traller. Jeg fornemmer historiene som vibrasjoner fra jorden.

Jeg har alltid vært opptatt av historie. Også som barn. Huset jeg vokste opp i var bygget på en gammel husmannsplass. Jeg kjente nok vibrasjonene fra den tiden da også.

Jeg ville at ettertiden skulle finne ut noe om oss som bodde der. Så jeg fant frem en gammel tallerken og skrev en lapp og la opp i – hva jeg skrev på den, husker jeg ikke, men det var nok med navn og årstall. Så gravde jeg den ned i hagen. Det er mulig at ettertiden vil finne en gammel porselens tallerken – men den lappen er nok blitt til jord for flere tiår siden.

Hva er det som gjør at vi har det behovet for å sette spor – legge igjen avtrykk etter oss. For som enkeltindivider ønsker vi også at noe av oss skal være synlig for ettertiden. Jeg har to fantastiske barn som fører arven videre. Men utover det har jeg et ønske at noe mer av det som er meg skal kunne spores.

Kanskje det er et ønske om at livet vi lever har betydd noe – for noen eller for noe? Et bevis på at vi ikke har bare vært et ett-tall i samfunnet. For vi er ikke alene. Våre liv vikles sammen som et nettverk av tråder som viser hvem vi er. Hvem vi er sammen. Hvem vi er for hverandre.

Sporet jeg ønsker å legge igjen etter meg håper jeg forteller historien om et liv levd ekte og med et stort bankende hjerte for andre. Oss og hverandre.





FRAGMENTER

Fragmenter av et liv

Det er alt

Bittesmå partikler

i en evighet av ord

og drømmer

Store ord som lyver

seg små

Ordene krymper

Drømmene smuldrer

Og blir borte

Eller er de bare en del

av evigheten

Som små fragmenter

i universets festsal

-  i ditt liv

(AD)

Foto: Astrid Dyve

True colors

"Is your life black&white or does it have ALL the colors?"
 Jeg fikk det spørsmålet en dag. Det var en av disse virkelig grå novemberdagene. Jeg hadde nettopp vært ute og gått i skogen. Den var ikledd rim og iskrystallene glinset i det svake morgenlyset. Høstgule blader var pyntet med rimfrostede border. Nypene hadde fått et lag med sukkerdryss men hadde beholdt sin rødme. Tåken lå tykk over landskapet men fargene kjempet seg vei – fram til meg.

Svaret mitt ble; “I want to live my true colors every day even if it is dark November. I see the beauty and colors even on black and white day like today - with fog a frosty white landscape”

 

Jeg ser de ekte fargene skinne igjennom. Selv om verden kan virke svart-hvit så ser jeg gjennom denne illusjonen. Ser den fargesprakende virkeligheten som ligger der inne.

Slik ønsker jeg å se på livet. Se regnbuen 
over skyene. Se forbi de vonde dagene. Se bak smertene.

Men bevares – jeg har dager som er fargeløse. Dager som er kullsvarte. Og jeg tenker det er helt ok. For jeg vil leve livet med alle nyanser. Med alle aspekter og ulike fragmenter. For hvordan kan jeg virkelig sette pris på de lyse dagene om jeg ikke har opplevd de mørke?

Neste dag våknet jeg til sol. Natten hadde bydd på klar himmel og kuldegrader. Nå fikk jeg se det rimfrostede landskapet i et nytt lys. Mot svart jord og råtnende blader skinte det i et hav av iskrystaller. Nattens dronning hadde kastet små Swarovski krystaller ut over hele skogen. Isdronningen kan virkelig kunsten med å sette spor etter seg. Men solen visste at uten hennes stråler ville ikke krystallene skinne men bare oppsluke mørket.

Så solen banet seg vei i den kalde november morgenen og speilet seg i iskrystallene. Det skinte som i et kaleidoskop. Det glitret i alle regnbuens farger. Men solens varmende stråler var nådeløse mot de små diamantene. Trærne ga opp å holde på dem. De falt til bakken som hagl. Det hørtes ut som jorden bevret i det den varsomt tok imot krystallene som nå ble forvandlet til vanndråper. Men jorden visste at i hver en dråpe skinte det i alle regnbuens farger. Selv om solen hadde forrådt dem.

«I see your true color shining through – true color, that’s why I love you. So don’t be afraid to let them show. True colors – beautiful like a rainbow” (Phil Collins)

Slik vil jeg se på livet – og slik vil jeg se verden – slik vil jeg se DEG! – beautiful like a rainbow.

Foto: Astrid Dyve



Så langt har jeg reist...

«Alt det menneskene foretar seg, kan føre dem nær den høyeste visdom, så sant de gjør det med kjærlighet i hjertet» (Paulo Coelho)



Det er en av disse dagene. Det er svart november. Tåken ligger som en forfrossen hånd over landskapet. November er for meg lykksalig melankoli. Den er som en klang fra dypet av jordens sjel. Det er som den synger nådeløst vakkert om døden som må komme før nytt liv kan fødes.

Jeg blir kanskje ekstra filosofisk når jorden synger i mold. Det gir meg en påminnelse om at livet er en gave. En gave som skal nytes i øyeblikkets hellige time.

Jeg kjenner hvor lett det er å falle inn i tanker og følelser om utilstrekkelighet – om frykt og bekymringer – om nederlag og skuffelser. «Så langt har jeg reist – for å komme til kort..»

Jeg tenner lys og lar november-mørket omfavne meg. Jeg kommer nærmere meg selv. Nærmere hjertet. Derfor er vi gitt denne mørketiden. Vi kan se innover. Dra på oppdagelsesreise i oss selv. Der vil vi finne den visdommen vi søker - om vi gjør det med kjærlighet.

På denne reisen som livet er har vi fått med oss mye bagasje – noen mer enn andre. For å komme inn til dypet av meg selv – til det som er essensen av den jeg er må jeg kanskje kaste bagasjen over bord. Kvitte meg med det som tynger av sorg, smerte, frykt og gamle tankemønstre som legger seg som et slør over den jeg egentlig er. Det kan være utfordrende å grave i gammel bagasje men jeg vil ta det fram, se det i øynene, takke for hva det lærte meg og så gi slipp på det. Da vil det kanskje bli enklere å komme til kjernen. Der ligger nemlig min kraft. Min indre kraft som er uendelig stor men som jeg har holdt nede fordi jeg ikke har trodd på den.

Nøkkelen inn til hjerte er aksept, tilgivelse og anerkjennelse, har jeg erfart. Det handler om å akseptere det livet har gitt meg av utfordringer. Det handler om å tilgi – både meg selv og andre. Det handler om å anerkjenne den jeg er. I takknemlighet og kjærlighet.

Store ord. Ja. Men for meg er livet stort. Og jeg vil leve det stort. Derfor, i respekt for selve livet, vil jeg gjøre det som må til for å kunne leve det slik jeg ønsker – leve det helt. Jeg øver meg hver dag…

«Det å leve livet helt handler om å mestre kjærlighetens renhet – for seg selv og derved for alle andre som er spunnet inn, som tråder, i vår livs vev. For når nestekjærligheten får plass da trenger vi ikke reise så langt for å realisere vårt ønske om total tilstedeværelse i selve livet» (etter Gro Helen Tørum)

Og størst av alt er kjærligheten!

Lykke til på din reise.

;-)

Merk: punkt 10

Foto: Astrid Dyve

Teksten: "Så langt har jeg reist for å komme til kort" er lånt fra Lars Martin Myhre's låt "Oppbrudd igjen".