Luke 5

Foto: Astrid Dyve

Jeg vandret ut i den gråbleke morgenen. Verden hadde tatt på seg svart og hvit frakk. Det knirket under føttene mens jeg gikk. Jeg hørte snøen falle. Dalende snøkrystaller som sloss om å kile meg i øynene.

Jeg sto rolig og lyttet. Snøen hvisket lekent. Ellers var det bare

STILLHET

Stillhet. En sjelden opplevelse i vår tid. I vår verden. Det er nærmest en luksus-vare å regne. Noen frykter den og omgir seg med konstant lyd for å føle seg trygge. Andre søker den  - enten på retreat eller gjennom meditasjon. Noen finner den aldri.

"Silence speaks - and sometimes it shouts"

Foto: Astrid Dyve

Våg å lytte til stillheten. Den har noe å fortelle. Den er ikke et tomrom. Stillheten er en venn som vil omfavne deg og får deg til å lytte - virkelig lytte - innover. Inn til hjertets hvisken. 

Hyssssj.......

Hører du den?

Foto: Astrid Dyve

Luke 4

Mørket hadde senket seg over byen. Julelysene på torget skinte som diamanter. Luften var rå og kald og det dampet fra elva. Jeg hutret der jeg forsiktig beveget meg på isglatte fortau. 

Med pakke under armen, merket med Jente 9 år, stavret jeg meg opp trappa til kafeen. Der inne ble jeg møtt av et stort smil og en ordentlig knuseklem. Hun ser ut som en engel. Jeg tror hun er det. 

Med sitt lyse krøllete englehår og glitrende øyne står hun foran meg og stråler. Jenta som ville hjelpe barn som ikke har så mye å glede seg til fram imot jul. "God jul lille venn" ble hennes prosjekt. Et prosjekt som vokser og vokser for hvert år. Her kan vi melde oss på som giver av en gave til et ukjent barn. Og Anikken administrerer alt det andre.

Denne jenta lyser av 

GODHET

Godhet er et varmt ord. Godhet vises i menneskers øyne. Det stråler av varme - varme som kommer fra hjertet. Et rent hjerte. Godhet viser seg i handling. Om det så kun er et smil.

I disse førjulstider blir vi litt mykere om hjertet. Og det er en god ting. Vi vil hjelpe - vi vil bidra. Det føles godt å kunne gi.

Godhet. Smak på ordet. Kjenn på det. Kjenner du det sprenger litt i hjertet? Da vet du hva godhet er.

Bragernes torg

Luke 3

Foto: Astrid Dyve

Advent - adventus betyr ankomst. Men for millioner av barn rundt om i verden betyr det nok i disse dager; VENT. Det kan være hardt for en liten sjel å vente så lenge på det en gleder seg til. Julaften blinker som en uoppnålig stjerne langt der framme.

Da hjelper det å ha

TÅLMODIGHET

Tålmodighet er en dyd heter det. Og de som ikke sto først i køen når tålmodighetens gave ble delt ut, ønsker ofte de hadde mer. Tålmodighet er en viktig del av et rolig, glad og sentrert liv - sier noen. Det er evnen til å tåle motgang - sier andre. 

 Foto: Astrid Dyve

Selv er jeg ingen ekspert på denne dyden; tålmodighet. Men jeg har evnen når den trengs. Oftest er det utålmodigheten som rår. Jeg vil nå målet NÅ - aller helst i går. Og denne formen for utålmodighet er viktig. Det er den som får ting til å skje. Det gjør at man kommer framover.

Jeg vil fortsette å øve på tålmodighet. Det snakkes om å smøre seg med tålmodighet. Kanskje finnes det en salve man kan smøre seg med? Den salven skal stå på ønskelista.

Ha en tålmodig adventsdag!

Foto: Astrid Dyve

Luke 2

Foto: Astrid Dyve

Desember - den mørkeste tida. Men allikevel kommer desember med lys. Jeg liker desember. Kanskje fordi jeg er et desember-barn?

Adventstida - det er noe magisk med den. Forventninger. Tradisjoner. Glede.

Jeg liker å tenke på advent som en tid for kontemplasjon og undring. Men jeg kjenner hvor fort vi blir fanget av jaget og maset og handlehysteriet.

Likevel - foran den store høytiden kommer det mange tanker. Tanker om de store spørsmålene i livet. Hvem er vi - hvor kommer vi fra og hvor går vi? Finnes det noe større og mektigere der ute?Eller i oss?

Ordet du får i dag er et stort ord. Kanskje det største.

EVIGHET

Evigheten. Hva rommer det ordet for deg? Kan vi forstå evigheten. For meg er ordet stort og mektig - og litt skremmende. Nettopp fordi jeg ikke fatter helt hva evigheten er. Det er uendelig. 

På en tur elvelangs utforsket jeg gater og smug og eldgamle hus. Brosteinsgater. Tømmerbygninger. Historier om hvem som levde her for hundre år siden.

Foto: Astrid Dyve

Hundre år - et lite fragment av evigheten. Men allikevel så fjernt for oss. Evigheten rommer alt - fra det som var og komme skal. Det gjør meg ydmyk og stolt - fordi jeg er en del av den svære EVIGHETEN.

Foto: Astrid Dyve

Luke 1

Foto: Astrid Dyve

"Something about december"

I adventstiden ønsker jeg å dele ett ord hver dag. Ord som kan glede. Ord som setter følelser i sving. Ord til ettertanke.

I dag - på den første dagen i desember - i den første luka vil jeg gi deg ordet:

TAKKNEMLIGHET

Takknemlighet er en gave. En gave du kan pakke opp hver eneste dag og som da vil gi deg enda flere ting i livet å være takknemlig for. Takknemlighet er kanskje det viktigste redskap for å kunne føle øyeblikk av lykke. Gledens kilde ligger skjult i takknemlighetens gave.

Foto: Astrid Dyve

I desember vil jeg begynne dagen med takk og avslutte dagen med takk. Jeg skal finne minst tre ting jeg er takknemlig for. Det blir en fin adventskalender.

Er du med?

Kjærlighet i hver maske

Foto hentet fra Ull&Omtankes facebookside

Sist uke fikk jeg en melding fra min venninne med bilde av et nytt pledd som hun hadde fått av to nydelig jenter fra Ull&Omtanke i Modum. 

Sykepleierne fra Ull&Omtanke er to strikkeglade jenter som fikk ideen om å starte en facebookside etter inspirasjon fra et annet Ull og omtanke-nettverk.
De to i Ull&Omtanke får hjelp av frivillige til å strikke lapper som de setter sammen til varmende tepper. Teppene gis til kreftpasienter i behandling. - Kreftpasienter tappes for krefter, immunforsvaret svekkes og de fryser lett, sier sykepleierne til Byavisa. 

http://byavisadrammen.no/utgaver/266-2015/#2

Min venninne ble både rørt og takknemlig for teppe hun fikk. Både teppe og omtanken bak varmer godt. Og jeg kjenner jeg blir så glad når mennesker setter i gang prosjekter som dette. Det er beundringsverdig og det inspirerer.

Tidligere har jeg skrevet om prosjektet til Anikken Emilie Hjelde; "God jul lille venn" som er en stor dugnad hvor hun samler inn gaver fra frivillige som blir gitt bl.a. til Frelsesarmeen som formidler disse gavene videre til barn som kanskje ikke får så mange gaver til jul.

Da jeg fikk høre om initiativet Ull&Omtanke ble jeg så inspirert at jeg hentet ned strikkesakene fra loftet. Strikkepinnene har ligget urørt i mange år. Men nå ville jeg utfordre mine giktbrudne fingre og stive nakke, for dette vil jeg være med på! 

Min firbente venn på 2 år har aldri sett strikkepinner og garnnøster før. Garnnøstene fristet til lek. For en Border Collie er alt som er rundt = ball! Men at matmor sitter der konsentrert over klirrende pinner og stjeler oppmerksomheten hans, er ikke like populært. Han skuler fornærmet på meg når strikketøyet tas opp.

Med kranglete ledd og stive fingre går det smått med strikkeprosjektet. Men jeg kjenner det gjør godt å kunne få lov til å bidra. I hver maske legges det omtanke og kjærlighet til et medmenneske. Et menneske som gjennomgår en tøff tid. Det at noen har vist omtanke kan virke lindrende og varmen fra teppet sprer seg helt inn til hjerte. 

Så er det  ganske så meditativt å sitte med strikketøyet i hendene og se det vokser for hver maske. Masker som skal varme.

Her finner du facebooksiden til Ull&Omtanke:

https://www.facebook.com/pages/UllOmtanke-Modum/272896229574051?fref=ts

UT PÅ TUR - ALDRI SUR

Ute laver snøen ned eller mer på tvers egentlig. Vinden rusker godt rundt hushjørnene. Det er godt å sitte inne med en varmende kopp med te - etter å ha vært ute i vær og vind. 

Yr hadde dagen før lagt føringer for at dette kom til å bli en rolig dag -  innendørs - tenkte jeg. Men så har jeg jo denne firbenten min da - som kommer og vekker meg, slikker meg på nesen og forteller at joda, vi skal ut i dag også mor - NÅ!

Caspian 

Frosne fingre - bitende vind fryser fast i kinnene. Bikkja baser i snøen og ser ikke ut til å bry seg om hverken snø eller vind på tvers. Og når jeg kjenner etter er det jo forfriskende. Skogen gir oss le og verner om oss. Takknemlighet fyller hjertet.

"Helse i hvert steg" - en overskrift på en artikkel i dagens avis. Stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen skriver om friluftsåret 2015. Det å bruke naturen som lekegrind og treningsarena gir mer enn forbedret fysisk helse. Hun refererte til Nansen som i sin tid mente at ungdommen syntes å ha glemt idrettens og friluftslivets åndelige dimensjon. Har vi kommet bort fra idealtet om en sunn sjel i et sunt legeme? spør hun videre. 

Uberørt natur

I mange år trente jeg ganske intenst og nesten daglig. Det var herlig å ta seg helt ut på spinningsykkelen mens instruktøren pushet oss framover. Men alt har sin tid. Nå har jeg tatt steget vekk fra det klamme svetteluktende treningsstudio og ut i naturen (i det minste for en periode ;-) ) Det er min treningsarena - min lekegrind. 

Men aller mest er naturen for meg et sted for refleksjon og templasjon. En kilde til ro og meditasjon. For jeg tror på en sunn sjel i et sunt legeme.

"Å gå tur er den beste medisin" sa Hippokrates - det sier jeg også.

God tur!

Midt i naturens stille ro

Snøen som falt i fjor