Jeg - en lystmorder?!

Foto: Astrid Dyve

Så fikk vi smake på sommeren også oppe på fjellet. Der hvor nysnøen lå fager og uskyldshvit for bare ti dager siden, var våren nå på frammarsj. Fuglene kvitret og twitret…vel i hvert fall; de sang som om det var finale i Idol. Gjøken gol – til bikkjas store frustrasjon for hva slags varsel var det liksom? Fjellbjørka hadde så vidt begynt å få noen små søte grønne musører  - SÅ kom varmen. Og da eksploderte naturen som en tidsinnstilt bombe.

Jeg liker konseptet; SOMMER. Jeg elsker å tusle ut i sommermorgenen og nyte frokosten under åpen himmel mens verden våkner til liv – og rusle barbent på solvarme svaberg – kjenne sanden kile mellom tærne – plukke skjell å ta med hjem. Sitte og se utover blinkende hav – lyden av måkeskrik – kjenne havluften forfriskende og forførende kile over naken hud – yre barnerop fra stranden – jeg elsker det!

 

 

 Foto: Astrid Dyve

Eller å sitte ved et stille fjellvann med fiskestanga optimistisk i handa eller å fange bekkørret i fossen, mens myggen biter og sola blinker og flørter med blåbærlyngen etter regnet som falt natten før – jeg kan ikke bedre ha det.

 

 

 

 Foto: Astrid Dyve

Jeg liker konseptet SOMMER. MEN der oppe i fjellskogen en varm – veldig varm maidag eksploderte det. Alle innsektene som var å oppdrive i mils omkrets kom i flokk og følge – i store svermer. Jeg holdt ut med fluer og andre småkryp og de mega store humlene som burde vært avbildet i fugleboka etter størrelsen å dømme. De rotet det til for seg selv med å drukne i kaffekoppen eller gå seg fast i kakeboksen, så de lot jeg være. MEN så kom vepsen – ikke en – de kom i hopetall. Store ekle og hissige. Jeg elsker sommeren MEN jeg hater veps!

 Foto: Astrid dyve

De som kjenner meg vet at jeg er ganske rolig og behersket dame – som elsker dyr og barn og jeg vil beskrive meg selv som ganske snill og temmelig konfliktsky. Men denne dagen – denne veldig varme dagen på fjellet, hvor jeg hadde plassert meg i hytteveggen, under parasollen med god bok og kaffekoppen i passe armlengdes avstand – kunne både bikkja og husbonden i forskrekkelse se sin kjære forvandle seg til en lystmorder. Ja, sågar en seriemorder.

Med fluesmekker som våpen gikk jeg løs på den ene etter andre som kom min vei. Og de var mange – veldig mange. Med tilrop og eder som ikke egner seg på trykk slo jeg vilt og uhemmet til de lå nede. Bikkja ble usikker og holdt seg inne resten av dagen men kikket bekymret ut når det hørtes smell fra fluesmekkeren. Jeg, en lystmorder…

 Foto: Astrid Dyve

Jeg visste ikke jeg hadde det i meg. Men oppriktig talt – jeg innrømmer at jeg har visst det.

Jeg er opptatt av mangfold og at alle har livets rett og respekt for skaperverket og alt det der… men kan jeg bare få lov å sette minus: VEPS – FLÅTT – ORM og helt ærlig er jeg ikke så glad i frosk og flaggermus heller – men de skal jeg ikke ta av dage. Lover!

 Foto: Astrid Dyve

Og jeg lar humla suse...

 

Nature heals

 

 

Endelig har våren kommet til landet i nord. Vi har også fått en liten smak på sommeren. Det kribler i kropp og sjel akkurat som naturen selv bevrer og sitrer av forventning.

 

 

Naturen er en del av meg. Jeg bruker naturen som meditasjon - til inspirasjon - til kontemplasjon. Naturen gir meg balanse.

 

I dag vil jeg bare dele denne videoen med bilder jeg har tatt på de mange turene jeg har hatt med kamera som følgesvenn.

 

Len deg tilbake - pust og nyt musikk, tekst og bilder.

 

God helg der ute - og jeg anbefaler en om dagen - en dose med naturopplevelse.

 

(om du ikke får opp videoen på denne siden kan du søke den opp på YouTube under Astrid Dyve)



 

 



 

"Hvilket liv kan sammenliknes med dette? Sittende stille ved vinduet, ser jeg løvet falle og blomstene blomstre, mens årstidene kommer og går" (Hsueh-Tou 982-1052)

 

 

"Jeg lener meg tilbake og inviterer min sjel" (W. Whitman)



HVERANDRE

Foto: Astrid Dyve

 

Hverandre – et så fint ord. Hvis vi virkelig tenker på hva ordet inneholder - hva det innebærer. Hverandre – det er oss. Ikke de andre – men oss.

I det ordet ligger det et fellesskap. I Norge lever fortsatt dugnadsånden, om enn ikke like sterkt som før. Det tror jeg handler om at vi er opptatt av HVERANDRE. Ikke bare av meg og mitt - men av fellesskapet.

Men kanskje har vi mistet noe av dette på veien mot å strebe etter det perfekte liv. Det er fokus på prestasjon, effektivitet, perfeksjonisme.

Per Fugelli utrykker det så flott:

 

 

Vi må godta oss selv og HVERANDRE – med plusser og minuser. Vise måtehold i forventningene – et viktig prinsipp.

"La det stå skrevet i stein"
Mølen
foto: Astrid Dyve

I morgen er det vår nasjonaldag. Det er en dag i fellesskapets tegn. Det handler om oss – oss alle, som lever i dette landet. Uansett nasjonaldrakt, hudfarge eller bakgrunn. Vi er ALLE en nasjon vi med! Og vi lever i et fantastisk flott land – i frihet. Det er grunn til å feire. Det er grunn til å være takknemlige. Det er grunn til å dele.

foto: Astrid Dyve

La oss vise raushet overfor oss selv og for hverandre.

God 17. mai ALLE sammen!

 

 

Foto: Astrid Dyve

Ingen grenser

Mange av oss fulgte ivrig med på tv programmet «Ingen grenser» med Lars Monsen. Jeg lot meg imponere av disse flotte menneskene med hvert sitt handikap, som trosset sine begrensninger og smerter og var fast bestemt på å nå målet. Selv om det selvsagt røynet på mang en gang så reiste de seg opp igjen, med hjelp av sine med-deltakere og en vilje av stål.

 

Jeg hadde for mange år siden et måneds opphold på Beitostølen helsesportsenter. Jeg kom der med min sårbarhet og mine smerter som jeg opplevde utfordrende nok i livet. Men der fikk jeg møte unge mennesker og andre som var lamme fra livet og ned og mange triste skjebner. Det satte absolutt ting i perspektiv for meg. Mine utfordringer var mine – men de krympet ned mange hakk etter de ukene der oppe hvor hovedmålet var mestring – med ski, slalåm, ridning og klatring på timeplanen.

 

Jeg har prøvd å ta med meg den ydmykheten jeg lærte der oppe - for jeg er privilegert, selv om dagene kan være tunge og smertefulle. Vel har jeg hatt mine øvelser med krykker og store bevegelsesvansker – dager hvor det å puste er smertefullt. Men allikevel er jeg privilegert. For de fleste dagene er jeg oppegående. Jeg kan være ute i naturen – gå meg svett og varm og kjenne hvordan det renser kropp og sjel.

Vassfarfjellet
foto: Astrid Dyve

Så var det en tidlig morgen, sist helg, at jeg var ute med min firbente venn. Sola skinte mellom tåkeskyene. Det luktet godt av jord etter regnet fra natten. Jeg pustet ut. Kjente det var en god start på dagen. Så skjer det; et glatt svaberg – ben som mister feste – alle tankene som raser igjennom hode – og lyden fra armen som tok støyten; knekk! Au!

To brudd i håndleddet og en smertefull dag på sykehus med å få dratt bruddet på plass og all ventingen…

Jeg følte meg nok ikke så privilegert da. Som om jeg trengte mer smerter!!?

Nå sitter jeg og knoter og skriver med en hånd. Det går det også. Men det blir nok seks uker med mange utfordringer. Har du prøvd å ta på en BH med en hånd? Eller egentlig å gjøre alt med en hånd? Joda, det blir nok noen frustrasjoner – MEN det går over! Og da kan jeg ikke annet enn å si; jeg er privilegert.

Lofoten
foto: Ingebjørg Dyve

 

Det vi har fokus på, ekspanderer. Så jeg velger å ha fokus på det som er positivt i livet. I det minste så er det min intensjon – og jeg prøver så godt jeg kan… men akkurat nå… krangler jeg bittelitt med kroppen om hva som er fokus. ;) Vi blir nok enige til slutt!

Ha en fokusert dag! Og pass opp for glatte berg!

foto: Astrid Dyve

Hvem er du?

Hvordan definerer du deg selv? Hvem er du?

Etter at jeg måtte «kaste inn håndkle» og innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger måtte jeg finne ut av nettopp disse ekstensielle spørsmålene. Jeg måtte rett og slett definere hvem jeg egentlig er. For nå var jeg ikke lenger kollegaen – spesialpedagogen. Og barna var blitt store så jeg var heller ikke «bare mammaen til» han på fotball-laget eller hun i danseklassen. Selvsagt var jeg mamma – men i en ny rolle – en ny definisjon. Jeg måtte finne tilbake til det som essensielt var MEG. Ikke konen til – ikke mammaen til – ikke kollegaen til – bare MEG!

 

I sosiale settinger med nye mennesker møtte jeg stadig det samme spørsmålet: «Hva driver du med da?» Tja – hva skal en svare? Noen ganger hadde jeg lyst til å si: «Nei, jeg bare driver dank». Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville helst krype langs gulvet og forsvinne i det blå. Noen ganger prøvde jeg meg på; jeg er spesialpedagog utdannet… også gikk det vel litt i stå. Og hvorfor skulle jeg legge det fram slik? Som om det var meg? Selvsagt er utdanningen/jobben en del av oss – og kanskje er den for mange det hele. Men jeg ble opptatt av å kunne si noe om hvem jeg er. Ikke hva jeg er – bare hvem jeg er…

 

Jeg har sett mennesker rundt meg som faktisk går helt i stå og får personlige problemer når de slutter i jobben sin – eller når barna flytter ut. For hvem er jeg da?? Som småbarnsforeldre går vi så opp i rollen som omsorgspersoner, så det er faktisk vanskelig den dagen vi står der og ingen har behov for vår daglige omsorg. En god venn av meg sa det så treffende; "jeg er skikkelig dårlig på å være mamma uten unger… " Ja, det blir sånn. Enten det er en ny familie-situasjon som er årsaken eller rett og slett at de håpefulle forlater rede.

 

 

Så jeg måtte re-definere meg selv. Hvem er jeg EGENTLIG? Jeg jobber med saken ennå. Det er et dypdykk i sjelen og mer som skal til. Men det er en spennende reise. Nå sitter jeg her og skriver – og det er en del av meg – og jeg deler det som er meg. For jeg vet at vi er ikke så ulike – selv om vi alle er unike!

Vet du hvem du er? Ikke dama til – typen til – kona til – mammaen til – kollegaen til… vet du hvem du er?

God reise – inn i dypet av det som essensielt er deg!

 

;-)

Jo takk, bare bra!

Foto: Astrid dyve

Jeg var 25 år og lykkelig mor til verdens fineste gutt. Jeg hadde fått meg jobb og alt lå til rette for en lysende framtid. Så kom dommen.

Det begynte allerede før jeg fylte 20. Smertene som kom snikende til stadighet.  

Som 19 åring dro jeg til London for å jobbe et år. Allerede under Londonoppholdet hadde jeg begynt å kjenne noen smerter i korsryggen, som ikke ga seg ved hvile. Det tiltok mer og mer. Og tilbake i Norge og studenttilværelse fortsatte smertene å bli en følgesvenn. Jeg hadde problemer med å ligge på ryggen – og det å komme seg opp fra liggende stilling. Men jeg gjorde ikke noe med det.

Foto: Astrid Dyve

Skulptur langs elva i Drammen

 

Jeg traff etter hvert mannen i mitt liv og vi giftet oss fort og ble foreldre året etter. Svangerskapet ble en historie for seg. Smertene i rygg og bekken ble bare verre og verre og legen mente det var bekkenløsning som ville gå over når fødselen var over. Jeg hadde store problemer med å gå, men ble anbefalt ikke å bruke krykker. Det førte til at jeg etter fødselen måtte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde skjevbelastet ryggen og hoftene i et halvt år. Det tok tid å lære seg å gå ordentlig – for andre gangen i livet. Og smertene var der like trofast som før. De spredte seg videre til flere steder i kroppen.

 

 

Så kom til slutt dommen – DIAGNOSEN. Det å få en diagnose er på mange måter som å sette et digert troll foran den stakkaren som sitter der på legekontoret; usikker og skjelvende. Et troll som kommer og tar deg hvis ikke du gjør som det vil.

Men for meg ble faktisk en diagnose en form for lettelse. Ikke der og da for i det øyeblikket raste verden sammen. Kunne jeg klare jobben min – kunne jeg få flere barn? Framtiden ble med ett veldig uforutsigbar og skummel. Men nå visste jeg hvorfor jeg hadde disse smertene. Jeg kom ikke til å dø AV sykdommen – for dette er en sykdom man dør MED.

Foto: Astrid Dyve

 



Jeg lærte tidlig at det var om å gjøre å leve livet så normalt som mulig. Dermed prøvde jeg å «overhøre» smertene som var der daglig. Og spurte noen hvordan jeg hadde det var svaret alltid; Jo takk, bare bra! For det var ikke alltid lett å se på meg at jeg var syk og hadde store smerter. Usynlige sykdommer er kanskje de vanskeligste å takle…

 

Jeg har hatt nytte av flere verktøy opp igjennom livet for å takle smerter og dårlige dager. Og jeg prøver å møte verden med et smil og dagene med sitrende forventning. Men gudene skal vite – og jeg vet - at det er dager som er svarte – som bek.

Det har gått over tretti år siden jeg fikk vite hva det vil si å leve med MB Bechtrew. Jeg har måttet innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger. Det var mer enn nok å være mor til verdens flotteste barn. For jeg jeg trosset alt og ble gravid igjen og fikk ei fantastisk nydelig jente. Nå er de voksne og ute av rede. Og jeg håper jeg ga dem det de trengte i oppveksten.

Ja, årene har gått – og spør noen meg i dag hvordan jeg har det; kan det være jeg er så ærlig og sier: Det går bra, men det har vært en litt tung periode.

Men aller helst vil jeg si; Jo takk – jeg har det helt fantastisk allerede! For det handler veldig mye om hvordan man tar det – mer enn hvordan man har det.

 

 

Vi har alle våre utfordringer og jeg har intet ønske om å konkurrere i hvem som har det verst. Tvert i mot ønsker jeg å vise verden at takknemlighet og glede er det som gjør livet verd å leve.

Så «glemmer» jeg smertene i dag og sier JA til livet!

 

Foto:Astrid Dyve

A drop in the ocean

Foto: Astrid Dyve
Saltstein Nevlunghavn

I de siste ukene har jeg tilbrakt mye tid ved kysten – ut mot havet. Jeg har ønsket våren velkommen der ute hvor vinden setter fart – der solvarme svaberg lokker forførende og minner om at det blir sommer – og sol – og varme.

Jeg puster inn den klare havluften. Solgangsbrisen, som av og til vil briske seg til å bli en liten kuling, rufser i håret og setter fart på bølgene som krafser mot klipper og berg. Jeg kjenner jeg blir litt mer levende her ute. Det bølger i meg som havets rytme duver mot land – som hele universets rytme danser i meg – danser med meg.

Oddansand

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg vandrer på tomme strender. Sanden er myk og føyelig under føttene. Vinden har lekt med den og formet den til å likne havet selv – bølgende. Jeg setter meg i sanden og ser sandkornene som bittesmå edelstener. Hvert eneste ett er med å skape stranden jeg sitter på. Som dråpene i havet er havet selv.

Foto: Astrid Dyve
Oddanesand

Om vi føler oss bare som en dråpe i havet så vet vi at hver dråpe er unik og hver dråpe er med å skape havet. Som hvert menneske på vår klode er unikt men allikevel en del av helheten. Som vår lille klode er en del av universet.

Dråpene i havet ser ikke på de andre dråpene som fremmede. De vet de er sammen om å skape «sitt univers» og at hver dråpe er viktig. Som stranden ser hvert et sandkorn som en del av seg.

Foto: Astrid Dyve
Oddansand

 

En dråpe kan sende ut ringer i vann – som sprer seg. Slik betyr hvert menneske like mye for vår klode. Og vi kan skape «ringer i vann» og når vi sender ut positive «dråper» vil det spre seg og nå lengre enn vi kan forestille oss.

«An act of kindness is never wasted»

 

 

Om vi hver og en sender ut en “dråpe” med godhet og vennlighet vil det spre seg utover hele vår jord. Tenk for noen fantastiske bølger det vil bli.

«Å se verden i et sandkorn, og en himmel i en markblomst, holde uendeligheten i sin hule hånd og evigheten i en time» (W. Blake 1757-1827)

 

Foto: Astrid Dyve
Oddanesand

 

 Foto: Astrid Dyve
Caspian on the Beach

 

A drop in the ocean

In recent weeks I have spent a lot of time on the coast – by the sea. I have been wishing spring welcome out there where the wind speeds - where the sun-heated rocks beckons seductively and reminds us that it will be summer - and sun - and warm.

I breathe in the clear ocean air. The wind is ruffling my hair and boosts the waves to scramble against cliffs and rocks. I'm being a little more alive out here. It waves inside me like the sea rhythm bobbing towards the shore - as the rhythm of the universe dances within in me - dances with me.

I walk on empty beaches. The sand is soft and pliable under my feet. The wind have been playing with it and shaped it to resemble the ocean itself - wavy. I sit in the sand and look at the tiny grains of sand. Every single one is creating the beach that I sit on - as every drop in the ocean is the ocean itself.

If we only feel like a drop in the ocean we should consider that every drop is unique and every drop is a part of the creation of sea. As every human being on this planet is unique yet part of the wholeness. As our little planet is part of the universe.

Every drop in the ocean does not look at the other drops as strangers. They know they are joining forces to create “their own universe" and that every drop is important - as the beach watching each grain of sand as part of itself.

One drop can send out ripples in the water - which is spreading. Every human being is valuable for our planet. And we can create "ripples in the water" and when we send out positive "drops" it will spread and reach further than we can imagine.

"An act of kindness is never wasted"

If each and one of us emit a "drop" of goodness and kindness it will spread throughout the earth. Think of what amazing waves that will be.

 

“To see a World in a Grain of Sand

And a Heaven in a Wild Flower,

Hold Infinity in the palm of your hand

And Eternity in an hour.” (W. Blake 1757-1827)