Jo takk, bare bra!

Foto: Astrid dyve

Jeg var 25 år og lykkelig mor til verdens fineste gutt. Jeg hadde fått meg jobb og alt lå til rette for en lysende framtid. Så kom dommen.

Det begynte allerede før jeg fylte 20. Smertene som kom snikende til stadighet.  

Som 19 åring dro jeg til London for å jobbe et år. Allerede under Londonoppholdet hadde jeg begynt å kjenne noen smerter i korsryggen, som ikke ga seg ved hvile. Det tiltok mer og mer. Og tilbake i Norge og studenttilværelse fortsatte smertene å bli en følgesvenn. Jeg hadde problemer med å ligge på ryggen – og det å komme seg opp fra liggende stilling. Men jeg gjorde ikke noe med det.

Foto: Astrid Dyve

Skulptur langs elva i Drammen

 

Jeg traff etter hvert mannen i mitt liv og vi giftet oss fort og ble foreldre året etter. Svangerskapet ble en historie for seg. Smertene i rygg og bekken ble bare verre og verre og legen mente det var bekkenløsning som ville gå over når fødselen var over. Jeg hadde store problemer med å gå, men ble anbefalt ikke å bruke krykker. Det førte til at jeg etter fødselen måtte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde skjevbelastet ryggen og hoftene i et halvt år. Det tok tid å lære seg å gå ordentlig – for andre gangen i livet. Og smertene var der like trofast som før. De spredte seg videre til flere steder i kroppen.

 

 

Så kom til slutt dommen – DIAGNOSEN. Det å få en diagnose er på mange måter som å sette et digert troll foran den stakkaren som sitter der på legekontoret; usikker og skjelvende. Et troll som kommer og tar deg hvis ikke du gjør som det vil.

Men for meg ble faktisk en diagnose en form for lettelse. Ikke der og da for i det øyeblikket raste verden sammen. Kunne jeg klare jobben min – kunne jeg få flere barn? Framtiden ble med ett veldig uforutsigbar og skummel. Men nå visste jeg hvorfor jeg hadde disse smertene. Jeg kom ikke til å dø AV sykdommen – for dette er en sykdom man dør MED.

Foto: Astrid Dyve

 



Jeg lærte tidlig at det var om å gjøre å leve livet så normalt som mulig. Dermed prøvde jeg å «overhøre» smertene som var der daglig. Og spurte noen hvordan jeg hadde det var svaret alltid; Jo takk, bare bra! For det var ikke alltid lett å se på meg at jeg var syk og hadde store smerter. Usynlige sykdommer er kanskje de vanskeligste å takle…

 

Jeg har hatt nytte av flere verktøy opp igjennom livet for å takle smerter og dårlige dager. Og jeg prøver å møte verden med et smil og dagene med sitrende forventning. Men gudene skal vite – og jeg vet - at det er dager som er svarte – som bek.

Det har gått over tretti år siden jeg fikk vite hva det vil si å leve med MB Bechtrew. Jeg har måttet innse at jeg ikke maktet å jobbe lenger. Det var mer enn nok å være mor til verdens flotteste barn. For jeg jeg trosset alt og ble gravid igjen og fikk ei fantastisk nydelig jente. Nå er de voksne og ute av rede. Og jeg håper jeg ga dem det de trengte i oppveksten.

Ja, årene har gått – og spør noen meg i dag hvordan jeg har det; kan det være jeg er så ærlig og sier: Det går bra, men det har vært en litt tung periode.

Men aller helst vil jeg si; Jo takk – jeg har det helt fantastisk allerede! For det handler veldig mye om hvordan man tar det – mer enn hvordan man har det.

 

 

Vi har alle våre utfordringer og jeg har intet ønske om å konkurrere i hvem som har det verst. Tvert i mot ønsker jeg å vise verden at takknemlighet og glede er det som gjør livet verd å leve.

Så «glemmer» jeg smertene i dag og sier JA til livet!

 

Foto:Astrid Dyve