Er det no’ sak

Klar ferdig - ut på tur

 

«Er det no sak og være glad». Min kjære gamle mor bruker å komme med denne kommentaren når hun hører om hvordan vi har det. Hvordan vi lever – for vi lever godt. «Det er’kke no sak», svarer jeg da. «Og vi er takknemlige for alt» skyter jeg inn, liksom for å rettferdiggjøre oss.

Det er ikke no sak å være glad. Jeg kjente det var veldig sant da vi sist helg dro til fjells og i søndagssol fikk mulighet til å vandre over myrer og bergrabber. Vi hadde med spann og et håp om å finne fjellets gull. Molter. Og vi fant vi fant! Det var tue på tue fulle av de flotteste bær som lyste mot oss som små soler i et eget univers.

 

Det gir fred i sjelen å gå slik å plukke fra naturens skattekammer. Det er oss gitt og med respekt skal vi sanke. Jeg gikk der og kjente takknemlighet og glede. For hvert bær som trillet glad ned i spannet var det som hjertet ble fylt med en sitrende forventning.

 

Noen spiste rett av tua og syntes omveien om spannet var helt unødvendig

Jeg tenkte på de som levde før oss. De som levde av jorda – av det naturen hadde å gi. De behandlet den med respekt.  Nå er det utflukt til nærmeste Kiwi eller Rimi butikk for «å høste» det vi trenger. Kanskje har kantarellene vi trenger til viltgryta kommet fra Latvia – sukkerertene fra Peru – og bønnene fra Sør-Afrika. Her i nord trenger vi mat fra sydligere breddegrader for å ha frisk mat gjennom en lang og kald vinter. Men om sommeren er det masse flott kortreist mat å få tak i.

 

Mange bønder i Norge satser på økologiske spennende og gode produkter.
Vi er så heldige at når vi er på vei til fjells kjører vi alltid - ikke forbi – men innom Veikåker gård. Der kan vi kjøpe dagsferske økologiske egg og kjøttmat fra vilt og fra lykkelige griser som Hanne Høne lar få gå ute i skogen. Og jammen har hun gjerne noen wienerbrød (fra dalstrøka innafor)  og kaffe og god prat å tilby også.

 

 

Og for meg som foretrekker sjømat kan vi kjøpe det ferskt og nesten rett fra fiskeskøyta ved Nevlunghavn brygge når vi er i ved kysten.

 

Heldigvis er det flere og flere som blir bevisst på å bruke kortreiste og gjerne økologiske produkter – framfor bare å være bevisst på pris. Jeg blir lykkeligere av å lage mat av gode fine ferske råvarer. Og kan jeg plukke tomat og chili og urter fra egen «hage» - er jeg ekstra glad og fornøyd.

 

Og nå har jeg molter i fryseren – og kan glede meg til moltekrem på julaften. Og i dag plukket jeg villbringebær i veikanten rett ovenfor huset vårt. Mer kortreis blir det ikke.

 

Og jammen skal jeg se etter sopp i skogen også.

Det er masse bær der ute. Nok til alle – og det er gratis! Løp og plukk!

Er det no sak å være glad – da? J

God matauke!

Sakte - sakte

Det er tidlig morgen. Alt er stille som om verden ennå slumrer. Havtåken er i ferd med å sprekke som troll for sola. Sjøen ligger blank som fløyel og lar solstrålene speile seg så de kan glitre som ny slepne Swarovski krystaller. Det er et øyeblikk av magi – et øyeblikk av lykke.

 Foto: Astrid Dyve

Å leve livet langsomt er kanskje ikke helt trendy. Man skal jo yte – være effektiv – bidra. Vise at man har engasjement og handlekraft – vise at man er en ildsjel. Ikke bare på jobb – men i alt man gjør. Vi løper gjennom livet. Kjapp kjapp kjapp og hei hvor det går!

Hva løper vi fra?

Foto: Astrid Dyve

 

Jeg ble kanskje ufrivillig satt til virkelig å leve livet langsomt denne sommeren. Det kan føles frustrerende når man ikke er vant med det. Ingen spinning timer med dampende musikk og høy puls. Ikke noe farting hit og dit med bilen på høygir. Ikke noe. Bare være…

 

 

Sjelen liker det. Kroppen godtar det. Så begynner etter hvert ting å falle på plass. Man kommer i balanse – finner roen innvendig. Og man begynner å nyte – i stedet for bare å yte.

 

Før oppsøkte jeg sjøen og havet for å finne ro. Denne sommeren er jeg en del av den. Der ute i havgapet kan jeg bare være i det. Alt harmonerer og gir resonans langt inn i sjelen. Hjerte synkroniserer sin rytme med bølgene – med vinden – med jordens egen kraft.

 Foto: Astrid Dyve

Jeg har tapt mitt hjerte til den vakre kystperlen Nevlunghavn. Der hvor mottoet er: «Kom som en gjest – reis som en venn». Der hvor hav møter himmel og vinden setter fart. Der kan jeg puste inn frisk sjøluft – senke skuldrene og være i ett med naturen.

 

 

Foto: Astrid Dyve

 

Å vandre over svaberg og blomsterenger og kjenne duften av dansende markblomster gir ro i sjelen. Det å rusle gjennom havna en forsommerdag hvor hvitmalte hus med idylliske små hager omkranser det hele. Kjenne lukten av sjø og olje. Se fiskerne som sitter og bøter garn og fiskehandleren som kommer ut i sine sjumilsstøvler og tømmer fiske kassene for is. En stor gråmåke spankulerer utenfor i håp om å få en lettjent matbit. Havet blinker ertende og sier; kom…

Ren idyll – ren magi.

Foto: Astrid Dyve

Så når juli og ferien kommer forvandles med ett denne stille pletten på jord til en sydende gryte av mennesker og båter og yrende liv. Da er det fint å sitte litt på siden og se på det hele. Se at havna er levende.

Foto: Astrid Dyve

Men snart – snart kan jeg igjen rusle ned dit og kjenne at roen har senket seg og alt er som før. Kanskje kjøper jeg noen reker eller en fiskemiddag eller to på brygga og tar en kaffe på Gjestgiveriet - før jeg tusler «hjem» til mitt - lykkelig for at jeg kan være en del av dette vakre. At jeg kan leve livet langsomt om jeg vil.

"Paradiset finner du i ditt eget hjerte"– sa Thor Heyerdal.

Nevlunghavn er i mitt hjerte. Det er ett av mine jordbærsteder - mitt Mjelle. Kanskje forteller jeg om mine andre jordbærsteder en gang - som også er i mitt hjerte.

Har du et jordbærsted - et sted hvor du kan puste ut - finne ro og leve langsomt?

Noen ganger i livet er det godt å leve langsomt...

Caspian kan å leve langsomt - innimellom

 

Foto: Astrid Dyve
 

Nyt Lisa Ekdahl sin sommerfriske sang om å gå sakte - barbent

 

 

 

Hvis alle hadde funni seg et Mjelle..
Terje Nilsens fantastiske stemningsfulle sang.
Nyt!

 

 



Da er det godt å være til

I dag fikk jeg smaken av min egen barndom.  Min barndoms sommer.

Jeg ruslet nedover den veien jeg har gått så mange ganger før. Sola skinte fra skyfri himmel og det var varmt! I veikanten så jeg et morelltre – ikke i noens hage – det bare sto der, med modne bær hengende forførisk ned mot meg. Røde søte og fristende. Akkurat som det gamle morelltreet «hjemme» som var mitt yndlings tre. Fantastisk å klatre i. Og med en fin plass til bare å sitte – lene seg mot den glatte fine stammen – se opp på bladene som duvet i vinden og lekte gjemsel med funklende solstråler. Bare sitte der og drømme seg bort. Og når sommeren kom og bærene rødmet om kapp med sola var det bare å ta for seg. Den smaken. Den smaken kjente jeg i dag. Og brått var jeg tilbake til mitt morelltre, som hadde stått der i kanskje et halvt århundre om ikke et helt. Helt fra det det prydet en fattigslig husmannsplass og fram til vi med vårt husbankhus inntok plassen hundre år etter.

 

I min barndoms somre skinte sola fra klar himmel hver dag. Det var varmt og det var bading fra morgen til kveld. Det luktet av kaprifol og nattfiol i sene kvelder. Det var latter – det var sang. Det var leirbål. Det var lunt. Det var såre godt.

 

Det er deilig å gjenskape disse bildene – lydene – smakene – luktene. Om ikke alt er sant så er det sant for meg. Og jeg tok fram alt dette i dag. Som en skatt som var gjemt i en kiste som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Det er aldri for sent å skape seg en lykkelig barndom, sies det. Det er mange løvetannbarn der ute som jeg vet ikke bare har gode minner å ta fram. Kan man skape seg gode minner? Uansett så er det kanskje noen bilder som er gode og da er det verdt å la de lyse fremst i hukommelsen.

Jeg er så velsignet heldig at jeg bare kan hente opp disse minnene. De er mine opplevelser. Det var nok ikke så rosenrødt, men jeg velger det slik.

 

Denne sommeren har virkelig vært en nøkkel til den skattkisten. Jeg har gledet meg over hver dag hvor jeg kan stå opp til sol og varme. Frokost i det fri med reiseradioen som følge. Lange late dager under en parasoll. Lune kvelder med tente lykter og klar blekblå himmel. Sove ute under åpen himmel. Barbent i gresset. Bade i kald sjø. Luktene – lydene.

Juli vil bli god, sa en god venn til meg i juni hvor jeg ennå satt der med gipset vond arm og syntes våren og forsommeren forsvant mellom fingrene på meg og livet var litt på vent.

 

Juli ble god den. Den er god. Og jeg priser sommeren. Jeg priser barndommen - som fikk meg til å se magien i alt dette vakre. Det vakre i naturen – det vakre i menneskene – spesielt når de er sommerglade!

Ha en magisk sommer videre! Jeg har tro på august også jeg!

 

PS: Jeg smakte også på villbringebær og markjordbær på turen i dag. Joda! Smak av SOMMER. Smak av GLEDE!

Hauk og due

Noen ganger i livet møter vi på mennesker som framstår som karismatiske og sterke. Vi lar oss kan hende blende av deres sjarm og visdom. Det kan være inspirerende og fint - men noen ganger går vi så langt i vår beundring at vi mister oss selv litt på veien.

Denne lille historien skrev jeg for noen år siden. Men den er stadig like aktuell.

"I den dype skogen bak fjorden bodde det en due. En liten og helt vanlig due. Livet hadde fart litt opp og ned med den lille – og nå lengtet hun etter noe mer. Hun ville ut for å oppleve verden bortenfor skogen. Hun ville se nye steder - nye landskap.

 

 

Så en dag da hun var ute på en liten flyvetur for å se om hun kunne finne veien videre til det hun drømte om, traff hun på en hauk. Hun ble målløs! Hauken var så vakker. Fjærene glinset i sollyset – og den var så stor og flott og jev. Den lille dua var bergtatt. Hauken smilte innbydende til den lille dua og hun kjente en sitrende glede og stolthet. Beundringen ble ikke mindre da hauken foldet ut sine vinger og lot seg løfte opp av vinden. Den fløy høyere og høyere – uten frykt - for så å stupe ned igjen og like snart satt den ved siden av den lille dua og smilte. Det glitret i haukens øyne – og den lille dua ville bare være der – under haukens vinger – for alltid.

- Lær meg å fly som deg, ba den lille dua. Hauken smilte og lovet at det kunne kanskje la seg gjøre. Og hver dag fulgte den lille dua hauken og så alt den gjorde og foretok seg. Hun var så lykkelig. Hun kjente at hun ville lære alt. – Jeg vil bli som deg! Sa den lille dua. Hauken sendte henne et overbærende smil. – Jeg gjør hva som helst! Jeg vil lære å fly like høyt og uredd som deg! Jeg vil ha like fine og glinsende fjær som deg! Kurret den lille dua.

Dager kom og gikk og etter hvert så den lille dua noe i øynene til hauken som den ikke hadde sett før. Smilet var borte og øynene ble svarte. Hauken var klar for jakt – og måtte vise verden sin kraft og styrke. Den lille dua fulgte med hvordan hauken kastet seg over sitt bytte – og det var ikke lenger smilet som glitret i øynene dens. Den lille dua skuttet seg. Var hun det neste bytte? Hauken skrudde på sjarmen så snart den var tilbake til greinen der dua satt og ventet. Men dua kjente usikkerheten. Ikke hadde hun blitt noe bedre til å fly heller – hun følte seg mer tynget enn noen gang.

Hun bestemte seg for å gå til den kloke ugla lenger borte i skogen og spørre om råd. Hva skulle hun gjøre? Burde hun forlate hauken og komme seg bort? Hun var helt i villrede.

- Jeg kan ikke gi deg svaret svarte ugla. Du har svaret inne i deg. – Nei, nei, jeg har ikke det! Klynket den lille dua. – Si meg hva jeg skal gjøre!  – Du må lytte til hjertet ditt. Der inne finnes svaret på alle dine spørsmål, var alt ugla sa.

Den lille dua var skuffet og fløy med duket nakke hjem igjen. Men den natten hadde hun en underlig drøm. Hun drømte at hun møtte en vakker hvit due. Den var så flott i fjærene og fløy så lett og fritt som noen due kan. – Du vet du må komme deg bort fra hauken? Den vil deg ikke godt. Du vil finne nye venner og nye steder, så kom deg av sted, sa den hvite dua. – Men hvem er du? spurte den lille dua. – Kjenner du meg ikke igjen? smilte den. – Jeg er deg. Den du egentlig er. Forstår du? Du er sterk og har alt i deg som du trenger. Stol på det.

 

Den lille dua våknet brått og husket drømmen. Hun følte seg med ett så sterk og hun så at fjærene var skinnende hvite og vakre. Hun kjente en boblende følelse inne i seg. Hun løftet vingene og fløy. Oppover og oppover bar det. Hun kjente seg glad og uredd og fløy stadig høyere og høyere.

 

 

Langt der nede kunne hun skimte skogen og haukens imperium, i det hun satte kurs mot nye eventyr. Hun kjente seg kraftfull og sterk. Hun hadde våknet opp fra forhekselsen.

Hun var FRI!"

 

Jeg er glad at jeg er jeg

Foto: Astrid Dyve

«Til bords med fienden» var et program som gikk på tv sist vinter. Veldig interessant å se hvordan mennesker fra konfliktherjede land kom sammen til samtale over et godt måltid mat. Slik bygger man broer – slik skaper man gjensidig respekt.

Jeg har tenkt å be min verste fiende til bords. Jeg vet ikke hvor interessant samtalen blir… for min erkefiende nummer en er; meg selv. Nemlig!

Som jeg skrev i forrige blogg har jeg et kompleks som heter «lavt selvbilde». Og jeg er en ihuga selv-mobber. Jeg kaller det selvironi og humor på egen bekostning. For det liker vi jo. Vi liker de som ikke tar seg selv så høytidelig. Det gjør oss litt mer avslappet og vi føler det mindre truende at andre faktisk ikke er så mye bedre enn oss tross alt.

 

 

Jeg har nok kanskje gjort dette til en sportsgren – om ikke olympisk så er jeg rimelig god. De som står meg nær og nærmest sukker oppgitt og kjefter på meg når jeg kommer med en sarkastisk bemerkning – om meg selv. – Ja, og du har rosa briller på, svarer jeg når min aller kjæreste kommer med et kompliment… Enda et oppgitt sukk høres. Og da har jeg jo nok en grunn til å føle meg dum. Sukk og oppgitte blikk og hevede øyebryn… jeg må jo være verdens mest håpløse. Og sånn går no dagan.

 

 

Selfie

Hvorfor en stor andel av oss (og den største andelen tror jeg er å finne hos mitt eget kjønn) er så selvkritiske og føler oss mindre verdt enn andre og har komplekser for alt fra for stor nese – for små pupper – for mange kilo – for stor mage – for alt egentlig, det er vanskelig å forstå. Og selvsagt er årsakene like mange som tilfellene. For noen kan det bunne i dype traumatiske hendelser fra barndommen og for andre kanskje en «uskyldig» kommentar midt i den vanskeligste tenåringstiden. Mens for mange av oss finner vi ikke noen åpenbar grunn. Eller så er vi kanskje bare ekstra flinke til å sitte og gnu på nøkkelen til den kisten der hemmeligheten er gjemt – eller glemt. Eller vi har kanskje til og med «mistet» nøkkelen. Og kan på ingen måte finne den – og dermed heller ikke åpne hukommelsens skattkiste.  

Foto: Astrid Dyve

På kurs i Silva metoden hørte vi mye om hvordan vi programmerer hjernen vår med mange negative holdninger. Alt det vi sier/tenker om oss selv lager et mønster – et tankemønster som setter spor i hjernen vår. For hver gang vi tenker disse negative tankene blir sporet dypere og dypere. Til slutt begynner det å likne en sannhet. Vi tror at det er sånn – for hjernen har programmert det slik etter alle inntastingene – fra deg selv.

Vi starter gjerne dagen med et av disse negative mønstrene. Eller hva sier du til deg selv når du kommer inn på badet og ser inn i speilet tidlig om morgenen – trøtt og med nattens herjinger festet midt i fleisen? Og så fortsetter det utover dagen hvor vi kommer med bemerkninger om oss selv. Har vi glemt noe sier vi kanskje; - ååå jeg har helt teflonhjerne eller – sorry, jeg har altzeimer light. Og slik fortsetter vi å mobbe oss selv. Til slutt tror vi på det – for hjernen er programmert opp i mente.

Vi fikk tips om å si Delete – delete hver gang vi sa noe negativt – slik man sletter uønskede filer fra en datamaskin. Og når man kommer inn på badet om morgenen; ta på deg ditt største smil og si: Good morning sunshine!

 

Det finnes mange fine teknikker for å unngå å la disse negative tankemønstrene gnage irrganger i hjernen. Det blir symptombehandling. Men det er allikevel bedre enn at vi fortsetter å være vår egen verste fiende.

Jeg lærte en sang i min spede ungdom som jeg gjerne sang av full hals. Melodien var glad og teksten likeså: «Jeg kan klatre over fjellet – løpe rundt i skog og hei. Bare for at jeg får kjenne; Jeg er glad at jeg er jeg. Jeg er glad at jeg er jeg! La lalalalala la lalalala.» Jeg sang den i garderoben etter gymtimen på ungdomskolen en gang. Da smalt det en kommentar som grov seg ned i hjernebarken. «Dere kristne (jeg er oppvokst i et liberalt og godt kristent hjem må vite) dere er så sjølgode.» Jeg sang aldri den sangen på skolen igjen. For selvgod skal man ikke være.

Nei det skal man ikke være. Men å synge ut – og mene det; jeg er glad at jeg er jeg! Det tror jeg på. Tenk å kunne være takknemlig for den vi er – for det vi er og har. Da er vi trygge på oss selv – i oss selv. Og da har vi ingen fiender som truer. Da fins det bare venner.

Vær glad i deg – jeg er.

 

 

 

Hamskifte

-Det er bare en overgang, sa reven da han ble flådd

Jeg tenkte det jeg også, de siste dagene med gipset arm. Huden flasset av i store flak. Det var som julesnøen kom i juni. Jeg klorte bekymringsfullt vekk tykke lag med hud. Mister jeg huden?

Jeg innså etter hvert at jeg var ikke så hudløs som jeg følte meg. Og når gipsen endelig kom av og jeg kunne ta den etterlengtede skrubbevasken av hele armen, så jeg til min lettelse at ny hud var på plass. Baby myk og fin. Og som en liten barnerumpe smører jeg den omsorgsfullt med nærende kremer. Ennå er den litt sårbar – litt tander. Men om jeg nå ikke er så hardhudet, så er jeg ikke hudløs. Jeg har bare gjennomgått et lite hamskifte. Det var bare en overgang.

Vi opplever mange overganger i livet. Det er livets rytme. Det er naturens rytme. Hele universet består av overganger – endringer – bevegelse.

 

Når jeg ble «dømt» til 6 ukers hvile med armen i bind, tenkte jeg som jeg bruker å tenke; hva skulle dette fortelle meg – hva skulle jeg lære av det? En venninne sa at nå lærer du å være diva for de rundt deg. Shit! -Det er jeg dårlig på, svarte jeg. Og så skjønte jeg der og da at min læring i disse ukene var faktisk å klare å be om hjelp – og å ta imot hjelp. Jeg liker å klare det meste selv. –Stor jente, klare sjøl… Selv om det er mye jeg ikke får til her i livet, så vil jeg allikevel være så selvgående som mulig.

Jeg hjelper gjerne andre og det med ektefølt glede. Det føles godt når man kan gi en hånd til noen som trenger det. Men å be om det samme…

 

 

Hvorfor vegrer jeg meg for det? For handler det ikke om å verdsette seg selv – og ikke ta det som et nederlag om man må be om en håndsrekning? Ingen liker å være avhengig av andre eller være til byrde for noen. Men det er kanskje en botsøvelse i det å ta imot. Jeg ønsker jo at andre vil ta imot når jeg gir.

For meg ligger det nok en agenda bak. Jeg har problemer med å verdsette meg selv. Jeg er en av de mange som stiller skyhøye krav og den første til å refse og kritisere – meg selv.

 

 

Joda, jeg har hørt det mang en gang at man må akseptere seg selv fullt ut – elske seg selv. I teorien er det selvsagt og enkelt. –Elsk din neste som deg selv – var det en klok mann som sa. Jeg lærte dette i min barndoms tro. Jeg hørte; elsk din neste. Så ble resten litt borte. I hvert fall ikke prioritert. Men for å elske min neste – virkelig verdsette dem for alt de er verdt – så må jeg slå på stortromma. Men hvis jeg elsker min neste som meg selv, når jeg ikke verdsetter meg selv – da blir det en stusselig nestekjærlighet. Du ser paradokset?

 

Så – mitt hamskifte består i virkelig å verdsette meg selv uten fordømmelse. Når jeg klarer å se det unike i meg selv som jeg ser i andre – da er jeg klar for å ta imot. Når jeg klarer å gi meg selv kjærlighet – og dermed være i stand til virkelig å ta i mot kjærlighet fra andre – først da kan jeg virkelig gi.

Jeg er ennå skjør og litt tander etter hamskifte – men jeg er ikke hudløs og jeg er på vei.

 

 

 

Etter den søte kløe...

foto: Astrid Dyve

I perioder lider jeg av skrivekløe – derav denne bloggen. Som et ferskt myggestikk bare må man gi etter for kløen – du kjenner følelsen? Men i disse dager er det en helt annen kløe som har meldt seg. Det er som en hel humleskare har krøpet inn under gipsen på min bruddskadde/vingeklippede arm – det kiler og brenner og svir og lager et lite inferno i sommervarmen. Inne i selve armen må det ha kommet til et helt arbeidslag. Du vet disse staute kjekke karene med brede skuldre og sterke armer – og utstyrt med hammer og meisel holder de på døgnet rundt – for det dunker og banker inn i der. I vel tre uker har de holdt på. Jeg kan ikke annet enn å holde ut…

Jeg har skrevet en del om det; hvordan man holder ut. Hvordan man takler det som smerter – det som er vanskelig i livet. Det å snu tankemønstre fra å bare se problemet – bare se det håpløse til å se løsninger og se at vi har alltid et valg.

 

I coachingverden kalles det refraiming. Det handler om å sette noe i en ny ramme – finne ressursen i det som skjer. Joda, jeg har lært om alt dette. Det handler om at enhver begivenhet har kun den betydningen vi legger i den. Altså som jeg har hevdet før; det handler om hvordan man tar det mer enn hvordan man har det.

Men den dagen for vel tre uker siden var det ikke lett å «refraime» situasjonen der jeg satt på Akkutten med kvalmende smerter og ventet og ventet … på, ja nettopp, venterommet. Det er virkelig en grunn til at det har fått det navnet. Men jeg har nok fått disse coaching verktøyene under huden, for noe av det første jeg tenkte på når ulykken var ute var at det var fint vi spiste sjøkrepsemiddagen i går for det hadde nok vært vanskelig med kun en hånd. Og det var tross alt venstre hånd og det er jo lykken for en ihuga høyrehendt.

 

MEN utover det syntes jeg det var vanskelig å se ressursen i situasjonen. Jeg hadde det jo bare …. vondt. Og vondter hadde jeg da nok av. Men det interessante ble at «alle andre» hjalp meg å «refraime» hele situasjonen. «Skled på et svaberg? Godt du ikke ramlet i vannet da»
«Godt det var venstre hånda da» - den hadde jeg jo allerede inne… «Men så bra det var nå da – før sommeren kommer for alvor». «Da er du ferdig før ferien i hvert fall».

Det er jo helt riktig. Skal du brekke noe – velg midten av mai. En flott tid å gå med gips. Kan anbefales! Men det er ikke tull en gang. Jeg ser at det hadde vært verre midtvinters eller midt i sommerferien. Så til dere som har kommet med oppmuntrende refraiminger; takk! Jeg vet det er så inderlig godt ment.

 

Men så snek det seg inn en følelse og en liten tanke. Bør vi kanskje lære oss å «refraime» selv og så kan de rundt oss få vise sympati og empati. For kanskje det er en medfølende kommentar som gleder mest når man «ligger nede». Jeg har nok i all min iver etter å hjelpe andre kommet med råd om hvordan man kan endre fokus og se ressursen i en hver situasjon. Kanskje jeg skal være mer ydmyk og tenke at det er opp til hver og en å velge hvordan man «tar det»?

 

Men noen ganger trenger vi et puff der bak – så det kan nok hende jeg kommer til å puffe litt i ny og ne. Så skal jeg tåle å bli puffet selv. Tror jeg…

Etter den søte kløe kommer den sure svie… kan noen «refraime» den for meg? Nok svie nå! ;-)

foto: Astrid Dyve